Fitte på menyen: Intervju med rapper NaTy

Foto: Fanny Lopez

Jeg går inn på Teateret, hvor jeg og kristiansandsrapperen NaTy har avtalt å møtes. Hun sitter ved et rundt bord ved vinduet, mens hun snakker og ler høylytt med en venninne. Jeg kjøper en kaffe og setter meg ned. Jeg har tatt på meg sneakers og hettegenser for anledningen for å gi et godt førsteinntrykkJeg innrømmer at jeg er nervøs og at jeg aldri har gjort dette før. Hun ler og sier hun måtte google hva et portrettintervju var for noe etter hun hadde sagt ja til å være med. Vi er like nervøse og jeg setter lydopptakeren midt på bordet og begynner.  

Jeg hørte du var blitt nevnt i Øyvind Holens bok om hip-hopens historie, «Nye HipHop-hoder». Det er jo veldig kult at du får creds i den. 

 Ja, jeg visste jo ikke at jeg var nevnt i det hele tatt. Jeg fikk vite det to måneder etterpå av en venn liksom, som sa: du, du vet du er med i den boka? Jeg bare: hæ, nei?!, så jeg gikk på bokhandelen og bare: hei, eh, jeg skal ha den boka.  

NaTy ler og det er tydelig at hun setter pris på å bli nevnt.  

Når begynte du egentlig med musikk? Har det alltid ligget noe der eller har det kommet etterhvert? 

 Jeg begynte aller, aller først å skrive dikt. Det var i niårsalderen. Så det var tidlig, men det var dikt. Jeg begynte med låter da jeg var tolv, men da var det litt mer sånne syngelåter. 

Som en singer/songwriter? 

 Ja, mer der. Men da jeg var fjorten oppdaga jeg rap og da var det sånn: okei! Dette her! Jeg har funnet min greie. Da ble det naturlig for meg at det er det her jeg skal gjøre. Pluss at jeg aldri har likt sangstemmen min, så jeg tenkte at rap det er perfekt. Jeg kan si hva jeg vil uten å kunne synge. 

Du sier du er fra Kristiansands undergrunn.. 

 Ja, jeg jo født i Chile, men jeg kom til Norge da jeg var åtte, så jeg er jo oppvokst her i Kristiansand da. Så jeg har jo dialekta inne og kjenner byen veldig godt. Det er jo det jeg representerer egentlig. Jeg representerer en av de få kvinnelige rapperne her i byen. Jeg skulle selvfølgelig ønske det var flere.  

Ja, er det noen fler? Utenom xsektemedlem, som er den eneste andre jeg vet om.  

Du har xsektmedlem, Punani som jeg har en låt med som er ute nå, også Sarah.  

Det er et lite miljø? 

Jeg har egentlig funnet ut at det er ikke så lite som det skal ha seg til, men det er det at alle er spredt. Guttene går sammen, produserer sammen og lager låter sammen, og har sin click. Mens damene har ikke den clicken. Da blir det mye vanskeligere for da jobber den ene der og den andre der – det er ikke noe fellesskap. Også er det dårlige med guttene å inkludere damer. Det er vanskelig å komme inn. Det er på en måte satt krav. Og det er noe som stopper folk. Jeg har godt sånn helt fullt inn for å jobbe med kvinner. Om noen rapper blir jeg sånn: å, rapper du? Kom kom kom! La oss gjøre noe. Det er flere kvinnelige rappere, men de må liksom tas ut av kjelleren. Vi trenger mer fellesskap. Jeg er klar.  

Jeg føler at selv om kanskje gutta setter litt høyere krav, så viser du gjennom musikken din at du er rå liksom. Det er ikke noe pussyfooting her. For du legger jo ikke akkurat skjul på hva du mener i tekstene dine.

Ja, det er jo også derfor jeg sier de tingene jeg sier. Fordi jeg liker å være en motpol til ting. Det må være balanse, tenker jeg. Jeg har jo hørt på rap i mange, mange år, og det har jo alltid vært flere menn, og det jeg også har lagt merke til er at mennene de kan si hva de vil, sant? Jeg snakker ikke om all rappen da, men det finnes jo de som snakker om damer, rumper og pupper og «shake that ass». Så tenker jeg, ja okei, det er greit, men jeg vil også kunne si det jeg vil uten å bli dømt for det. Det er nok vanskeligere her på sørlandet. Folk er veldig sånn lukka og fordomsfulle, vil jeg si. Men det er kanskje å generalisere litt.  

Nei, tror du det? 

Nei, men jeg vil ikke si noe teit.  

NaTy peker på lydopptakeren på bordet og ler.  

Jeg vil ikke at folk skal hate meg her i byen.  

Vi tar flere slurker av hver vår kopp. Jeg glemmer spørsmålene mine og vi begynner å snakke om hvordan det er å bo i Kristiansand og det å være en motpol. Jeg forteller at jeg fikk litt kultursjokk da jeg kom hit fra Oslo. Jeg fikk kommentarer om hvordan jeg oppførte meg, hva jeg sa og at jeg brydde meg så lite om hva andre mente om meg. 

 Ja, folk er veldig opptatt av det her. Det å passe inn. Derfor liker jeg på en måte å drite litt i det da. Det å kunne si hva jeg vil gjennom musikk uten at folk skal danne seg et bilde av hvem jeg er da, ut ifra tingene jeg sier.  

Jeg har jo en låt som har fått veldig mye oppmerksomhet, «Fitte på menyen». Da har det vært veldig blanda. Noen folk skjønner greia og er sånn: jævla fett at du bare går ut og spytter det du vil og bare driter i alle fordommene. Og så har du folkene som er sånn: ja, du er jo litt rå fordi damer skal jo ikke si sånt da. Og da blir jeg sånn, jammen, hvorfor ikke det da?! Hvorfor kan ikke jeg si det? Jeg setter spørsmål ved folks forventninger og folks fordommer. Hvorfor kan jeg ikke bare si det jeg vil og likevel være en ordentlig kjerring? Litt feminist er jeg jo, jeg er jo det. En gutt kan ikke si at de er en kjerring som klager, ikke sant? Jeg syns det er gøy å bruke ting som ikke guttene kan bruke da. Bare for å være motpol og kontrast. Det må være en balanse.  

Med «Fitte på menyen» har jeg også fått kommentarer om at jeg oppfordrer til voldtekt med linja: fitte blir det uansett selv om ho er vrien. Da ble jeg litt sånn: ok, hva var det som skjedde nå? Hvordan kommer du til den konklusjonen? Jeg tenker bare liksom at hvis man spiller kortene sine rett, så kan man få seg dame uansett. Det er absolutt ikke oppfordring til voldtekt. Jeg sier ikke at sex er galt. Det er helt naturlig. Jeg liker å være åpen. Jeg liker å være grov og si ting uten at folk skal tenke at jeg er hore eller pervers. Det er fritt for hvordan folk skal leve livet. Vil du være lett på tråden, så er det opp til hver enkelt. Da jeg skrev denne sangen var jeg forberedt på alle reaksjoner. Jeg har fått meldinger klokka to på natta hvor det står: hva står på menyen i kveld? Det er folk som ikke skjønner og som kanskje aldri vil skjønne, men jeg tar meg ikke nær av sånt. 

Får du mye hat? 

Fra gutter? Ja, jeg gjør det. 

Fordi du er kvinne som rapper eller for det du sier og synger? 

Begge deler. For som kvinnelig rapper får du automatisk mer oppmerksomhet. For det er så få, så når det først er noen så får man mye oppmerksomhet. Jeg har jo fått mange som er interessert i meg, men jeg liksom tar det med en klype salt da. Det er det som kan være veldig kjipt med å være jente i rap-miljøet. Av og til så kan det ødelegge, at det blir fokuset. Men jeg har også måttet si til noen at jeg ikke er interessert og jeg vet at på grunn av det så kan jeg aldri samarbeide med den personen igjen. 

Seriøst? At folk kan si at du kan bli med på låta eller plata, men da må du ..? 

Nei, det er jo ikke helt sånn. Men jeg vet at hvis jeg sier nei til en fyr, så er det nok til at han blir sånn: ok, fuck you bitch. Og at samarbeid der i framtiden er uaktuelt.  

Så jævlig kjipt!  

Ja, jeg vet det. Det er jævlig mye kjipt i hip hop- og rap-miljøet skal jeg fortelle deg. 

Foto: Fanny Lopez

Latteren sitter løst og skravla går videre om hvordan jeg oppdaga NaTy på en fest og ikke har klart å slutte å høre på henne siden. Vi spytter litt tekst frem og tilbake og jeg spør henne om temaene i de ulike sangene. I sangen Helse Vesen er temaet mental helse, noe NaTy brenner for å belyse.  

Den låta kritiserer systemet. Hvordan vi vokser opp i et samfunn hvor du skal bli forma og gjøre sånn og sånn. Jeg tror mange slutter å følge drømmene sine på grunn av det. Om du driver med musikk, maling, gaming – det finnes muligheter overalt. Folk må få lov til å utvikle seg i det de er flinke i, det de er sterke i. Vi er ikke alle skoleflinke. Jeg kom jo ikke inn på musikklinja fordi jeg hadde for dårlige karakterer. Der stopper du jo mange unge fra å leve ut drømmene sine. Og det er så mange forventinger. Hvorfor er det ikke nok at en person er flink i det de gjør? Og det er det som er greia med Helse Vesen. Det er alt for mange ting i samfunnet nå som stopper folk i å leve ut drømmene sine. Og man blir faktisk syk av det. Å ikke kunne få være det du skal være fullt og helt.  

NaTy legger armene i kors over den sorte hettegenseren med kjettinger. På armen ser jeg en tatovering. Et navn og et tall. Shapeshifteren og 11:11. Tallene kjenner jeg igjen i navnet på EP-en hun ga ut tidligere i år. Jeg spør henne om tatoveringen.  

Det er navnet til en god kompis av meg som døde. Han døde for to år siden. Han er også rapper. Og 11:11 er et englenummer og litt sånn overtroisk og spirituelt. Det står for at du er på rett vei og for meg er musikken min vei. Etter han døde bestemte jeg meg for å gi ut en EP. Det var det som skulle til for meg da. Jeg hadde egentlig lagt musikken til side i lang, lang tid. Han sin drøm var å gi ut en EP, så jeg tenkte at livet er alt for kort til å ikke fullføre de tingene du vil gjøre. Og da sa jeg ok, hvis ikke du gjorde det, så skal jeg gjøre det.   

EP-en er dedikert til Shapeshifteren? 

Absolutt. Jeg holdt på å skrive Helse Vesen mens han døde. Det vi gjorde var å brainstorme sammen. Det var han som kom med helse vesen. Han var et geni når det gjaldt ordspill. Han kom med det som et vesen, at systemet nesten er et vesen som kommer og tar deg, tar helsa di.  

Du sier jo i låta at Shapeshifteren har skifta form. 

Ja, det er det jeg mener, altså at han har gått over til den andre sida. Han er med på EP-en. Han har vært en inspirasjon og motivasjon. Et spark i ræva så jeg fikk gjøre det jeg elsker å gjøre.  

Vi snakker om at NaTy er opptatt av å få flere unge med på å rappe. I tillegg til å være poet, låtskriver og rapper er hun produsent og vil veldig gjerne jobbe med yngre damerKen Evil, som produserer låtene sammen med NaTy inspirerer henne til å hente flere unge inn og fokusere på produsentrollen. Sånn kan hun lage felleskapet hun ikke hadde som tenåring og ny i rappens verden.  

Jeg er på utkikk hele tida. Bare kontakt meg, jeg er med. 

Tekst: Åsne Ingersdatter

1 Trackback / Pingback

  1. NaTy om «Nye hiphophoder | «Øyvind Holen

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*