Kommentar: Kristendommen og fremmedgjøringen fra naturen: Et sammendrag av «The Patterning Instinct» 

Boken «The Patterning Instinct» er skrevet av Jeremy Lent, og bærer undertittelen «A Cultural History of Humanity’s Search for Meaning». Den tar for seg utviklingen av ideologier og verdenssyn i Vesten, India, Kina og den islamske verden, og er et fascinerende stykke idéhistorie. Journalisten George Monbiot fra The Guardian kalte den «the most profound and far-reaching book I have ever read.» Boken minner meg om Yuval Hararis «Sapiens», bortsett fra at den er, vel  bra (jepp, jeg sa det: «Sapiens» er oppskrytt; send inn dine klager til red@unikumnett.no). TPI er langt mer innsiktsfull og lærerik, og den har utførlige kildehenvisninger etter nesten samtlige avsnitt heller enn på hver andre eller tredje side slik tilfellet ofte er hos Harari 

Uansett, jeg hadde denne boken i tankene da jeg hørte Kjell Ingolf Ropstads utspill om at det kristne menneskesynet er under angrep fordi «deler av miljøbevegelsen» mener mennesker og dyr er like verdifullehan insisterer på at «mennesket er skapt med iboende egenverdi» og er «hevet over naturen»(Politisk kvarter 13.11.19) Jeg hadde TPI i tankene fordi Lent søker svar på hva som er de ideologiske og kulturelle årsakene til dagens miljøkrise, og han viser til at kristendommen spilte en avgjørende rolle i å forme og forfekte det vestlige tankemønsteret hvor man ser på naturen som noe som skal erobres og utnyttes til egen vinning, en ideologi som ga grobunn for en dyp fremmedgjøring fra naturen i tillegg til dagens klimakrise. 

Lent ser en rød tråd i vestlig idéhistorie som går fra Platon, St. Augustin, den katolske kirke, den vitenskapelige revolusjon, kapitalismen, til dagens konsumerisme. Et gjennomgående element er edualistisk tankesett som skiller mellom det abstrakte og konkrete, det åndelige og fysiske, sjel og kropp, fornuft og følelsermenneske og dyr, menneske og natur – og det førstnevnte i disse skillene opphøyes på bekostning av sistnevnte. Kristendommen eksemplifiserer dette.  

Gud er noe abstrakt og hinsides denne verden, noe som man ikke kan se, høre eller føle direkte, som man må komme i kontakt med via ånden eller sjelen, som også er noe abstrakt uten konkret form. Den abstrakte Gud er viktigere enn den konkrete verden. Mennesket er skapt i Guds bilde, og Han satte oss til å «råde over (…) alle dyr som det kryr av på jorden.» (Første mosebok, 1:28) Mennesket står i særstilling og råder over dyrene og skaperverket/naturenheller enn å være et dyr eller av naturen 

Med denne skissen etablert, la oss følge den røde tråden til Lent.  

Først Platon. Han mente at kosmos er delt mellom den fysiske verdenen vi befinner oss i, som er foranderligforgjengelig, slett og illusorisk; og idéverdenen, som derimot er stabilt, evig, godt og ekteVår verden er en blek skygge av idéverdenen (som Platon hintet til med hulelignelsen). Sjelen er den evige, ideelle delen av mennesket, det som knytter oss til idéverdenen, mens kroppen og dens sanselige lyster binder oss til den fysiske verdenen. «Kroppen er sjelens gravkammer», ble det sagt. For å komme i kontakt med idéverdenen må man så å si «koble ut» av kroppen, for sjelen utfolder seg gjennom fornuftenmed abstrakt tenkning, geometri og matematikk kunne man oppnå spirituell opphøyelse.  

Disse tankene begeistret St. Augustin, og han gikk så langt som å påstå at grekerne hadde uavhengig oppdaget kristendommenI likhet med Platon trodde han på et kosmos delt mellom vår fysiske verden og det åndelige himmelriket, og de delte et nedsettende syn på kroppen, det fysiske og sanseligesom noe som måtte undertrykkes for å  Gud. St. Augustin selv forbannet sine seksuelle lyster og det dyriske som lå i dem.   

Platon og de kristne teologene delte også troen på et rasjonelt univers styrt av gudegitte lover, og Kirken ønsket derfor vitenskap (eller «naturfilosofi») velkommen, for den ble ansett som et middel til å forstå skaperverket og komme nærmere GudNå til dags oppfatter mange vitenskap og religion som totalt uforenlige motsetninger, men historien viser at kristendom og vitenskap har en tett ideologisk fortid sammen – begge opphøyer det abstrakte over det konkrete, fornuft over følelser. For å bruke Jeremy Lents bilde, den vitenskapelige revolusjon lå inni den katolske kirke som et egg.  

Johannes Kepler og Galileo Galilei jobbet iherdig med å finne Guds lover gjennom matematikk og geometriKepler skrev at geometri ikke bare er en måte å forstå Gud på, men den er Gud, og Galileo var overbevist om at veien til Gud går gjennom matematikken (noe som er dårlig nytt for oss som strøk på matteeksamen på videregående). De gamle grekerne ville vært stolte.  

Etter hvert som den vitenskapelige revolusjonen putret av gårde med Newton & Co, ble Guds lover i stedet til naturlover, og naturen ble oppfattet som en maskin (ofte sammenlignet med et urverk) man kan knekke koden til for så å utnytte til egen vinning. René Descartes gikk så langt som å påstå at dyr bare er maskiner, «automatoner», som ikke føler smerte fordi de ikke har sjel. Han mente derfor at det ikke er noe galt med å torturere dem; det som kan minne om smertefulle skrik og rykninger, er bare tegn på «mekanisk svikt».  

Det såkalte mekanistiske natursynet ble «naturens død». Når noe er dødt, har man ikke moralsk ansvar overfor det. Og dette synet var gunstig for den gryende kapitalismen, for det var (og er fortsatt) mye penger å tjene på å utnytte naturressursene. Dette sammenfalt med et nytt syn på penger: fra å være noe man fra kristent hold så på med skepsis («Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike» Mark 10:25), ble en sparsom og hardtarbeidende livsstil et ideal og rikdom en velsignelse fra Gud. Max Weber kalte dette «den protestantiske etikk», og han mente den var avgjørende for å sparke i gang kapitalismen.  

Paradoksalt nok førte vitenskapen, født ut av kristendommen, til en svekkelse av kristendommens autoritet, siden naturen syntes å fungere utmerket uten Gud – man kunne forklare den uten Ham. Nietzsche skrev «Gud er død», og fanget på kortfattet vis meningskrisen vi har opplevd fra 1800-tallet til i dag, en meningskrise vi har forsøkt å shoppe oss ut av siden, og dermed bare forsterket rovdriften på naturen.  

Og så er vi her, da, på tampen til det tredje tiåret i det 21. århundre, og … det står ille til, gjør det ikke? Himmelpappaen selv åpenbarte seg om dette  Twitter: «Only one species on Earth is so arrogantly alienated from its ecosystem it has to set aside a day just to reluctantly acknowledge it lives on a planet. #EarthDay» (@TheTweetOfGod 

For klarhets skylddette er ikke ment som et nyateistisk «CHRISTIANISM EXPOSED!!1» type artikkel; det er lenge, lenge siden jeg leste Richard DawkinsSom Jeremy Lent selv tar opp i boken, har kristendommen heldigvis tatt et oppgjør med tanken om å erobre naturen, slik Bibelen kan tolkes å gjøre, til fordel for et syn der mennesket har et forvalteransvar for naturen.  

Om dette sammendraget var interessant, så anbefales «The Patterning Instinct» varmt. Jeg skrapte bare overflaten. Poenget med «The Patterning Instinct» er å vise variasjonen i hvordan mennesker verden over har skapt mening ut av tilværelsen, og hvordan disse tankemønstrene har påvirket verdier, adferd og historiens gang. Når vi er klar over denne variasjonen, står vi friere til å kritisere og endre disse tankemønstrene – og forhåpentligvis komme oss ut av den ideologiske fellen som i skrivende stund fører oss mot kollektivt selvmord.  

Beklager at dette ble dystert på slutten. God jul! 

Tekst: Kristian Tyse Nygård

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*