Kommentar: Menn som strikker – Når likestilling ikke handler om kvinner

Likestilling er at kvinner og menn har like rettigheter og muligheter innen alle vesentlige livsområder. Den norske likestillings- og diskrimineringsloven fra 2017 definerer likestilling som «likeverd, like muligheter og like rettigheter». 

Har du noen gang tenkt over hvordan vi på grunn av dagens kjønnsroller anser noen hobbyer eller aktiviteter som typisk mannlige eller kvinnelige, uten at vi kanskje tenker så mye over det i hverdagen? Dette kan oppleves svært begrensende for de som måtte ha, eller ønsker å ha, en hobby som står i kontrast til hva som gjerne forventes av oss på bakgrunn av vårt biologiske kjønn. I tillegg hindrer det mange i å delta på ulike arenaer hvor de kanskje har masse å bidra med. Jeg ønsker i denne artikkelen å rette fokus mot hobbyer, samt framsnakke menns potensielle rolle i utviklingen av en mer bærekraftig klesindustri. Jeg vil derfor rette søkelys mot fenomenet menn som strikker.  

De finnes, tro det eller ei. La oss være ærlige; Dagens kjønnsroller er ikke begrensende bare for kvinner, men det vet vi jo. For de av dere som ikke strikker (enda), så følger dere antakelig heller ikke kontoen «Strikkere» på Snapchat. Første uken i november hadde de viet hele uka til ulike mannlige strikkere. Det var slik jeg kom over flere Instagram-profiler, drevet av disse ulike mennene. Jeg har intervjuet to av dem, mennene bak Instagram profilene Strikk til babyen og Hardbarka. 

 

Foto: Tor-Arne Gyth @strikktilbabyen

Navn og alder: Tor-Arne Gyth, 28 år 

Instagram: strikktilbabyen 

Når begynte du å strikke, og hva var det som fikk deg til å starte?  

Jeg begynte å strikke 1. januar 2019 på toget hjem fra juleferien hos svigerfamilien. Kona mi hadde hjulpet meg å legge opp til en lue som vår kommende datter skulle få. Hovedsakelig var det nettopp at kona var gravid som fikk meg til å begynne å strikke. Tanken på at dattera vår kunne ha på seg noe jeg selv hadde laget motiverte meg mest. I tillegg ble jeg motivert av at strikkinga kunne være en felles koselig aktivitet og hobby vi kunne ha hjemme.  

Hvordan reagerte venner og familie på at du begynte å strikke?  

Venner og familie har i grunn reagert veldig positivt på strikkinga mi. Kona mi har åpenbart oppmuntret meg og er veldig fornøyd med at jeg har holdt oppe aktivitetsnivået i snart ett år nå. Også resten av familien min har vært positive, særlig mamma som også deler garn som en felles interesse. 

Enkelte av mine nærmeste venner har møtt meg med litt latter og kalt meg for «kjærring», «kvinnfolk» eller lignende, men de har etter hvert snudd den holdninga når de ser hvor fin dattera vår er i strikketøyet. Ellers har jeg klart å få et par av kompisene mine til å prøve ut strikking – med vekslende hell. Men jevnt over er folk positive til strikkinga mi. 

Hva er det med strikking som gjør at du ønsker å fortsette?  

Den konstante utviklingen. For noen måneder siden ville jeg utelukkende sagt at det er det som får meg til å fortsette. Å strikke til datteren min. Det betyr så mye for meg når hun får ha på seg noe jeg har laget og når jeg i tillegg kan vise henne fram med disse plaggene. Jeg ville også sagt at det er veldig koselig å strikke sammen med kona mi og å kunne samtale om strikking. 

Nå, derimot, er det ikke like mye tid til strikking som før dattera ble født, strikkekvelder er nesten utelukkende fraværende og plagg tar mye lengre tid å fullføre enn før – noe som er litt demotiverende. Det er fortsatt en del av motivasjonen, men det som gjør at jeg ønsker å fortsette med strikking er den konstante utviklingen av mine ferdigheter. Det at jeg hele tiden lærer meg nye metoder og klarer å se nye løsninger. Jeg som for ett år siden trodde strikking bare handlet om rett og vrang til man gikk lei, har per i dag «funnet på» egne strikkemasker, strukturmønstre og rett og slett designet to egne plagg. Det at JEG har klart dette på litt over ti måneder gir meg bare motivasjon til å lære ENDA mer og stadig utfordre meg selv mer. Et av mine fremtidsmål (som jeg ikke har fortalt til kona) er at jeg skal lære ungen å strikke, så da må jeg nesten bare fortsette å strikke slik at jeg ikke glemmer teknikken. 

Hva er dine tanker om likestilling sett i lys av dette?  

Jevnt over blir strikkinga mi møtt med positive reaksjoner. Kanskje har dette noe med å gjøre at jeg er en mann som strikker? Det finnes jo utallige kvinner som er mye flinkere enn meg til å strikke, men likevel føler jeg at «strikkende mann» er viktigere enn «flink strikker». Jeg har fått kommentarer hos enkelte om at jeg driver med en «kvinneaktivitet», og i slike tilfeller synes jeg det er ekstra godt å vise meg fram med strikketøyet mitt. Litt for å vise at «nei, det er ikke en kjønnsbestemt aktivitet». Det at jeg har laget en Instagramkonto for strikkinga mi er hovedsakelig for å være med på å bekjempe fordommer som «kvinneaktivitet» og «manneaktivitet»; at aktiviteter, hobbyer og egentlig hva som helst skal være knyttet til et bestemt kjønn. Det har tidligere vært mange kvinner som har stått fram i såkalte «manneyrker», men jeg har sett veldig få menn som har gjort det motsatte. Det betyr ikke at de ikke finnes, men heller at det kanskje er større skam for menn å vise seg fram.  

Har du noen tanker om slow fashion og en mer bærekraftig klesindustri?  

Jeg mener at Slow Fashion utvilsomt bidrar til en mer bærekraftig klesindustri. Det at man lager klærne selv gjør først og fremst slik at klesproduksjonen begrenser seg selv – mot at det lages, kjøpes og kastes uendelig med masseproduserte klær. 

Når man lager klærne selv, får man også mulighet til å velge materialene selv. På denne måten kan man kvalitetssikre at materialene er både bærekraftig og etisk framstilt.  

Hvis man har tatt seg tid til å lage et helt plagg til seg selv eller fått et plagg fra noen, så vil man forstå hvor mye arbeid som faktisk ligger i å produsere et plagg. Plagget vil bety mye mer, og derfor kommer man til å ta bedre vare på plaggene, man fikser dem når de blir ødelagt og plaggene blir brukt mye lengre.  

 

Foto: Robert Torrisen @hardbarka_

Navn og alder: Robert Torrissen32 år. 

Instagram: hardbarka_ 

Når begynte du å strikke, og hva var det som fikk deg til å starte? 

Jeg er vel i grunnen arvelig belastet fra barndommen. Min mor har strikket hele livet mitt og hun sier jeg kunne strikke allerede som femåring. Interessen for strikkingen opphørte imidlertid i mange år, med noen få tilbakefall da jeg var rundt 15 og 25 år.   

Det var først i en alder av 31 at jeg fikk ordentlig fart på strikkingen igjen. Historien bak oppstarten fortjener å bli fortalt på en ordentlig måte, og er derfor noe jeg ønsker å gjøre etter hvert. Kort fortalt kan jeg si at det handler om mitt barn nr. 3, hvor ting ikke ble helt som planlagt. Dette resulterte i at jeg og min samboer måtte bruke mye tid på sykehus. I den forbindelse var strikkingen grei og ha til rolige tider, og en fin metode for avkobling. 

Hvordan reagerte venner og familie på at du begynte å strikke?  

Min mor og svigermor var svært fornøyde, spesielt da de innså at jeg ikke kom til å slutte. Min far var vel noe mer skeptisk. Han hadde sikkert ingenting imot at jeg strikket, men han hadde nok foretrukket en mer «mandig» hobby. Svigerfar kom også med en og annen kommentar, men ble kjapt satt på plass av svigermor. Ellers har jeg prøvd og holde meg forholdsvis anonym. Til tross for at jeg nå har vært gjeste-snapper for Strikkere og har en åpen profil på Instagram, er det fremdeles mange av de nærmeste vennene mine som ikke vet at jeg strikker. Hadde jeg sagt det til dem tror jeg nok ikke de ville trodd meg.  

Utover det kan det ofte være spøkefull stemning rundt matbordet i familiesammenkomster -noe jeg ofte legger opp til selv. Det er litt vanskelig å forklare, men det er på ingen måte negativet ment fra noens side. Vi tar ikke hverandre så høytidelig, og de som fleiper mest om strikkingen min er også de som maser mest om strikkede plagg designet eller strikket av meg.  

Hva er dine tanker om likestilling sett i lys av dette?  

La meg si det slik: om jeg ser en mann som strikker offentlig, vil det vekke oppsikt og samtidig min nysgjerrighet. Jeg synes det er kult og jeg synes det står respekt av det. MEN, jeg tør det ikke selv. Av en eller annen grunn klarer jeg ikke ta opp strikkingen offentlig, og får jeg besøk i mitt eget hjem, legger jeg bort strikkingen. Når jeg handler strikkerelaterte ting tar jeg bestandig kvitteringen slik at folk som eventuelt er i køen forhåpentligvis tenker at jeg er på handletur for noen andre. Det nærmeste jeg til nå har gjort av strikkerelaterte ting offentlig må være å tegne diagrammer til oppskrifter. 

Jeg føler det nok slik på grunn av bildet som er skapt av samfunnet. Strikking har jo vært «kvinnfolk-greier» i mange, mange år. Men hva er det som gjør at dette er en kvinnfolk-greie? Mannfolk har nok strikket like lenge. De fleste menn som strikker er nok også ganske lik meg; litt for opphengt i hva alle de andre måtte mene og tro.  

Jeg tror ikke dette kan endres over natten, men jeg tror blant annet strikking vil bli mer akseptert blant menn etter hvert som tiden går. Jeg tror folk flest generelt er mer åpne og mottakelige for nye tanker og ideer nå enn før. For hva er vel galt med at jeg strikker? Det er jo ikke som om at jeg ikke gjør annet? Jeg har bygget store deler av huset vårt, garasje til bilen. Jeg hjelper stadig venner med snekkerarbeid. Jeg elsker å fiske. Og aller best trives jeg når min bedre halvdel er med på disse såkalte manne-aktivitetene.  

Har du noen tanker om slow fashion og en mer bærekraftig klesindustri?            

Jeg elsker Slow Fashion, og tenker at strikking er og har bestandig vært den mest bærekraftige klesindustrien. Som «ny» strikker har jeg akkurat funnet ut at det er enormt med mennesker som strikker, det er et eget samfunn på både Instagram og Facebook. For ikke mange år tilbake trodde jeg det bare var bestemødre som strikket. Men det virker som det blir flere og flere, og veldig mange er unge mennesker. Jeg tror ikke dette er forbigående, jeg tror strikking vil bli enda større enn hva det er i dag. Jeg tror vi etter hvert kommer til å sette enda større pris på klær som er strikket av noen vi kjenner.                                

Noe du ønsker å tilføye utover dette? 

Jeg ønsker og oppfordre alle mannfolk som er for tøff til og strikke, til å prøve! 
Setav 30 minutter hver dag til et lite prosjekt som for eksempel en lue. Med litt starthjelp fra noen som kan strikke, kommer du til å mestre det. Jeg er ganske sikker på at du, som jeg, kommer til å finne roen og lysten på større utfordringer. 

Kanskje kan du strikke et par sokker til din gamle bestemor etter hvert.  

 

Det finnes dessuten mange positive sider ved strikking utenom de rent materielle faktorene. Ikke bare må du bruke både konsentrasjonsevne og kreativitet samtidig som du får trent tålmodigheten, i tillegg får du brukt din indre overskuddsenergi og eventuell dødtid på noe konstruktivt og miljøvennlig. I følge blant annet forskning.no forebygger strikking og annet håndarbeid også Alzheimers. 

Jeg har på lik linje med mennene over laget en egen Instagram-profil for strikkeprosjektene mine, og der følger jeg mange andre strikkere som gjør akkurat det samme. Noen er mer ivrig enn andre, men oppsummert utgjør strikkere på sosiale medier et eget, motiverende lite univers. I all hovedsak er det kvinner som står bak de ulike profilene, men heldigvis finnes det også noen menn. 

For hvorfor skal ikke menn kunne strikke? Jeg bare spør. Et par generasjoner tilbake var det helt vanlig at menn også strikket.  

Sett i lys av en mer bærekraftig klesindustri, er strikking dessuten et veldig bra tiltak
For de av dere som ikke har fått med seg konseptet rundt slow fashion endafølger her en definisjon:  

Slow fashion er det bevisste valget å kjøpe varer av bedre kvalitet sjeldnere. Når kjøp gjøres, er de miljøbevisste og etisk bevisste snarere enn trenddrevne. Plaggene er holdbare og egner seg til reparasjoner, framfor at de må kastesSlow fashion er også gjennomsiktig fordi kjøpere vet hvor klærne deres kommer fra, og gjenstander er ofte håndlaget av håndverkere.  

Jeg kunne sikkert skrevet masse mer her om FN’s bærekraftsmål og hvordan Vestens kjøpevaner er en utfordring for disse på bakgrunn av konsum og transport, men det tenker jeg de fleste har fått med seg til nåIkke bare det, men med det fokuset vi har på likestilling og kjønnsroller i dagens Norge, er det på høy tid at menn også kan få gå og kjøpe garn på butikken uten å måtte kamuflere sin strikkeinteresse ved å spørre om kvitteringen i kassa. Jeg bøyer meg i støvet for begge mennene over, og at de tør å ta et oppgjør med stereotypiske kjønnsroller på den måten de gjørFølg dem. Lik dem. Og hvis du får til; lær av dem. 

Tekst: Camilla Lorentzen 

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*