Kommentar: Døden med livet til følge

Vi vet at vi skal dø. En dag tar det slutt. Mennesker er unike i så måte, at vi har en tankekraft som lar oss tenke og spinne videre på denne ideen; dette fenomenet. Vår evne til å fatte døden gjør at vi forholder oss til dens konsekvenser på en helt spesiell måte, ulikt fra andre organismer, som en papegøye, et insekt eller en fisk klarer å gjøre. At vi før eller siden skal dø, gjør at vi handler på helt andre måter. Døden gjør noe substansielt med livet.

Ofte ser vi på vår dødelighet som en skyggeside ved livet. De fleste religioner trøster oss i stedet med ord om evig åndelig liv i et paradis etter fraværet av det jordlige liv. I litteratur og moderne science-fiction har udødeligheten blitt behandlet mange ganger, samt i film og spill. Også filosofene spekulerer i dette fenomenet vi kaller døden. Dødsfilosofi er navnet på emnet som drøfter dette – muligens noe smådeprimerende – temaet.

Livets betingelser. Tromsø-filosofen Peter Wessel Zapffe var en dilettant innen et utall av områder. Han omtalte seg derfor av og til som offer for “de tusen talenters forbannelse”. Med dette mente han at han egentlig hadde interessen og ferdighetene til å gjøre ganske mange forskjellige ting. Men livet er så alt for kort, slik at han måtte velge å gå i dybden i bare noen få av de. Vårt liv forbehold er dets endestasjon. Da er det over.

Som filosof kunne Zapffe ha tenkt seg til et liv der livets tilkortkommenhet ikke lengre er. Han kunne tenkt seg til et liv uten en ende. Uten en slutt. Et liv som fortsetter og fortsetter. Dersom Zapffe ved et mirakel hadde blitt udødelig, hadde han fått tid til å rekke å gjøre alt han ellers ikke hadde fått tid til. Han hadde rukket å gjøre hva enn han etterstreber. Spørsmålet er: Skulle Zapffe ha hatt lyst på udødeligheten?

En skjebne verre enn døden

Et liv uten døden. Den meget kjente eksistensialisten og forfatteren bak “Det annet kjønn”, Simone de Beauvoir, har skrevet storartet innsiktsfullt om døden. I romanen “Alle mennesker er dødelige” forestiller hun seg et liv uten døden. En av de filosofiske spørsmålene som drøftes gjennom boken, er om udødeligheten hadde vært en tilstand for oss verdt å trakte etter. Hun tar således for seg det kognitive slitet Zapffe kanskje skulle ha filosofert over.

I boka forteller Beauvoir deg inn i livet til karakteren Raimon Fosca, som drikker en livseliksir – et spesielt brygg – hvis magiske effekt gjør ham robust udødelig. Dermed overlever han alt, og blir umulig å såre eller skade. Dette demonstrerer han ved å kutte opp sin egen strupe. Først begynner ham med ganske mye iver og lyst til å få til mye her i verden, men til slutt innser han at uansett hva han har lyst til å gjøre, så kan han like gjerne utsette det. Om det går aldri så langt tid, så er det ikke noe umiddelbart poeng for ham å gripe tiden. For tiden har han nok av.

Motstykket er tilsvarende. Vi vitner liketil den motsatte effekten i teaterstykket “The Makropulos Affair” av tsjekkoslovakeren Karel Čapek. Operasangeren Elina Makropulos har stanset kroppens aldringsprosess som 42-åring, men er 300 år gammel til sinns. Men hun er ikke lykkelig av den grunn. Når hun har nådd alderen 300 år, og fortsatt er 42 år og frisk i kroppen, har hun nådd et tidspunkt der alle de meningsfulle prosjektene for henne er blitt gjort.

Hele hennes liv er levd ut. Alt meningsfullt en person som henne skal ha gjort, har hun gjort. Hun har dødd i det indre, og lever ut denne indre døden manifestert som et tomt biologisk skall. Udødeligheten tømmer således hennes livs affærer for mening.

Torturmetoden som er livet. José Saramago har også skrevet en fascinerende roman som heter “Dødens uteblivelse”. Det ble en av hans siste bøker. Der skildrer han et underlig fenomen som plutselig gjør seg gjeldende i hans hjemland Portugal. For med et, så slutter folk rett og slett å dø. Den eneste forandringen som skjer, er at folk slutter å dø. Ingen dør. Det forekommer ikke ett dødsfall grunnet sykdom, ikke én dødsulykke, ikke ett fullført selvmord – absolutt ingenting dødelig.

Menneskene fortsetter likevel den lidelsen og smerten å bli utsatt for ulykker, sykdom og alderdom. Mens døden uteblir. Dette blir mer en forbannelse, enn en ønskedrøm gått i oppfyllelse. Når det eneste som skjer, er at du ikke dør, består fremdeles den pine livet inneholder. Hvert levende øyeblikk blir således en skjebne verre enn døden.

Også kirkens følgere, de religiøse, blir umiddelbart bekymret. Uten en død, blir det jo heller ikke en oppstandelse. Da faller store deler av det religiøse byggverket bort. En av de primære funksjonene til religion – i hvert fall tradisjonelt – er tross alt hvordan vi bør eller hvordan vi forholder oss til døden. Det er mye annet også, men dette er en veldig viktig del. Slik at når døden rettnå forsvinner, faller en kjernefunksjon vekk med den.

Å få nye barn blir dessuten et problem. Dersom man fortsetter å øke befolkningsmengden, kommer det til slutt til å bli et befolkningsproblem. Det kommer til å bli plassmangel. En av de tingene som da brått går ut – med dødens uteblivelse – er at vi ikke lengre lager barn. Det kommer ikke noe nytt menneskeliv til. Resultatet er at en ganske vesentlig aspekt ved livet renner vekk.

Hva er meningen med døden?

Døden gir oss mening. Vår venn Zapffe hadde neppe taklet udødeligheten noe annerledes enn det karakterene til de ovennevnte forfattere beskriver deres karakterer gjorde i historiene sine. Hans liv hadde nemlig også blitt meningsløst, dystert og ille. Han ville heller ønsket seg å dø enn å være udødelig. Å dø er en av de meningsbærende eller meningsgivende dimensjonene ved livet. Døden bidrar med å gjøre alt som skjer med deg nå og i morgen, og etterpå, til noe skjørt og sårbart, og til noe verdifullt – fordi den virker begrensende. Knappheten som ligger til grunn for dine leveår provoserer fram et hastverk og en beskyttelsestrang som du trolig ikke ville vært foruten.

Du har ikke en evig tid på deg. Følgelig kan du ikke alltid avvente og sette i gang med de viktige oppgavene og forpliktelsene du har i livet til senere, men er nødt til å handle her og nå, for å få utrettet noe. For å gjøre det beste ut av det du har. Du skynder deg, fordi det er ikke sikkert du er her neste gang morgendagen gryr. Dette bidrar til å gjøre at det som skjer nå, i hverdagen, blir mer unikt enn hvis du har anledning til å gjøre noe i all evighet framover.

Barn illustrerer verdien av døden veldig bra. Dersom man hadde vært udødelig, hadde det ikke vært noen “naturlig” eller kontingent begrensning på hvor mange runder med barn eller partnerforhold du kunne ha hatt. Det at tiden vår er begrenset, gjør at de barna man har nå, er mer verdifulle enn hvis man hadde levd evig, og kunne fått barn tusenvis eller millioner av ganger.

Livet forutsetter døden. Døden gjør livet verdt å leve. Den gjør at det som skjer nå, blir unikt, spesielt og verdifullt, nettopp fordi du konstant står i fare for å miste det. Dødeligheten befrir oss fra den uutholdelige udødeligheten. 

Tekst: Christoffer H. Nilsen 

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*