Satirikum: Film og TV er for idioter

For alminnelige sinn er film og TV-serier en flukt fra livets iboende tragiske natur. Men ikke for meg. Film er nemlig meningsløst og jeg kan bevise det vitenskapelig.

Liker du film? Slapper du av til en TV-serie på NETflix eller Hulu.com fra tid til annen? HAHAHA! Jeg kan til dels misunne din naivitet, men jeg respekterer deg ikke. Les videre og få illusjonenene knust. Du er herved advart.

Film er ikke på ekte. Du vet det innerst inne, men du fortrenger det. Det er bare en gjeng med skuespillere som later som noe skjer. Du bryr deg bare fordi pattedyrhjernen ikke kan skille mellom film og virkelighet.

Hvis jeg, en intellektuell, blir utsatt for en film, tv-serie eller for den saks skyld et teaterstykke, forteller min prefrontale korteks meg alt jeg trenger å vite: det har ingenting å si om Batman klarer å stoppe Joker i filmen; ingen av de eksisterer og derfor har det ingen konsekvenser i det virkelige liv. Med litt lavere IQ ville jeg trolig kost meg, men intellektet mitt hindrer meg. Mens familien storkoser seg på kino, sitter jeg, en intellektuell og fnyser av sauefolkets ritualer.

«Gi dem brød og sirkus, og de vil aldri gjøre opprør» sa den romerske poeten Juvenal. Like sant i dag som i går. Film, tv og teater er for idioter.

Man skulle tro det var åpenbart, men vi lever dessverre i en verden hvor folk frykter sannheten som døden. Når jeg prøver å forklare folk enkle konsepter som dette; på fester, dater eller andre sosiale tilstelninger; forsvinner folk raskere enn meg når jeg hører at det er kommet en ny «Richard Dawkins murders christian with facts and logic»-video på YouTube.

Enten det, eller spør de: «er det ikke kjedelig å ikke like film, tv eller teater?». Og det må jeg jo ærlig innrømme at det er. Og det stopper ikke akkurat med film heller. Musikk er jo bare en samling av arbitrære lyder blandet med stillhet. Jeg liker egentlig ingen former for underholdning, og det er klart det har ringvirkninger. Jeg har egentlig ingen nære venner lenger, for det er umulig å finne på noe med dem.

Ei stund valgte jeg å drukne sorgene i alkohol, før det gikk opp for meg at det bare er et kjemisk stoff som kan fremprovosere positive følelser. For å maksimere serotonin, og dopamin per krone, valgte jeg derfor å erstatte alkoholen med heroin. Med tanke på at disse hormonene er de eneste som egentlig gjør det lykkelig, er det også den mest forsvarlige livsstilen hvis man bruker fornuft som rettesnor. Sure, det er kanskje bare en kjemisk reaksjon i hjernen, men jeg liker det veldig godt. Problemet er at nå vet jeg ikke hvordan jeg skal slutte og jeg tjener ikke nok på bloggen min til å finansiere heroinbruken. Jeg befinner meg rett og slett i en ganske desperat situasjon. Husk at du kan støtte fornuft.no ved å vippse til 902 35 908.

Tekst: Vegard Møller

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*