Leder: Moria er kun et symptom på problemet

Bilde: Redaktør Vegard Møller.

I Moria på Lesvos i Hellas er det for øyeblikket rundt 20.000 flyktninger i en leir beregnet for omtrent 3000. 7500 av disse er barn som nå er unikt dårlig stilt med tanke på Korona. Her venter de i umenneskelige forhold på at en treg regjering behandler deres asylsøknader, men også på et særdeles lite handlekraftig Europa som ikke klarer å finne en løsning. Hvordan er det mulig at et kontinent med over 700 millioner innbyggere sliter med å finne plass til 20.000 mennesker?

Er du villig til å åpne ditt hjem for en eller flere flyktninger og ene og alene ta på deg ansvaret for å ta vare på vedkommende? Hvis svaret er ja, hva venter du på? #AdopterMoria. Hvis du kjenner på litt motvilje, tror jeg du kan se hva Europeiske myndigheter for øyeblikket føler på. Å ta vare på et annet menneske er mye ansvar for én person, og det rettferdige er at ansvaret fordeles på alle skattebetalere. Å redde 20.000 flyktninger er mye ansvar for Norge, og det rettferdige er at ansvaret fordeles på flere, som for eksempel EU.

«Allmenningens tragedie» refererer til situasjoner hvor individer i et ressursfordelingssystem handler på en måte som er skadelig for fellesskapet, fordi systemet er lagt opp slik at det er i deres egeninteresse. Global oppvarming er et prakteksempel. Alle i verden er tjent med å unngå de katastrofale virkningene av global oppvarming, men i tillegg er alle tjent med å gå så lite som mulig ned i levestandard. Derfor er det beste for Norge og nordmenn å unngå global oppvarming uten å gå ned i levestandard, altså at alle andre kutter ut fossilt brensel mens vi selger olje til det er tomt. Det er neppe moralsk riktig, men det er den mest rasjonelle strategien for nyttemaksimerende individer og stater, og det kan forklare hvorfor vi sliter så mye med å løse et problem hvor løsningen er helt åpenbar.

Situasjonen i Moria er betydelig enklere. For å kaste ut et forslag, kan alle Europeiske land slippe inn en andel av de 20.000 flyktningene som tilsvarer landets andel av den totale populasjonen i Europa. Norge ender opp med rundt 150 flyktninger i det regnestykket. Problemet er at vi ikke kan styre hva andre land gjør; vi kan slippe inn 150 flyktninger umiddelbart, men resten av Europa kan la være å slippe inn noen som helst, og da er vi like langt. Norges offisielle plan nå er å vente på en felles europeisk plan. Det er like forståelig som at verken Bjørnar Moxnes eller Bernie Sanders frivillig betaler ekstra skatt. Se for deg at du har blitt den i kollektivet som alltid vasker. De andre vil ha de rent, men de vil også slippe å vaske. De beste for dem er derfor at du tar deg av all vaskingen. Det du burde gjøre er å nekte å vaske frem til dere kollektivt har laget en avtale for hvordan det skal vaskes. Ved å vaske uansett, kommuniserer du til de andre at de kan slippe å vaske, men likevel ha det rent.

I stedet for å argumentere for en bestemt antall flyktninger vi bør si oss villige til å slippe inn, prøver jeg å gjøre rede for hvorfor det ikke har blitt gjort noe substansielt, verken av oss eller andre. EUs plan til nå er kun å redde 1600 og enda verre, ingen melder seg frivillig. Vel. Tyskland skal hente 50, Luxembourg skal hente 12 og that’s basically it. Norge er villige til å hjelpe med en gang det finnes en felles europeisk plan. Med andre ord, vi er klare til å hjelpe når vi vet at andre gjør det. Hva kan gjøres for å unngå situasjoner hvor ingen får hjelp fordi ingen vil hjelpe? Den langsiktige løsningen må sørge for at det er i nasjoners egeninteresse å gjøre det beste for fellesskapet. Den må løse allmennings tragedier slik vi alltid har løst dem.

Allmenningens tragedie er forholdsvis enkelt å løse innenfor en enkelt stat, fordi myndighetene har makt til å bruke tvang mot sine innbyggere. Det er en dårlig økonomisk strategi for bedrifter å resirkulere i stedet for å dumpe alt avfall i elva, så som bedriftsleder kommer du økonomisk dårlig ut i forhold til dine konkurrenter hvis du alene velger å bruke ressurser på resirkulering. Men hvis alle resirkulerer, taper ingen. Derfor gjør vi det ulovlig å dumpe avfall i elva.

Allmenningens tragedier er vanskelige å løse på internasjonalt nivå, fordi det ikke finnes en verdensstat eller tilstrekkelig mektige overnasjonale institusjoner som kan tvinge land til å handle på en bestemt måte. Moria-situasjonen – i likhet med global oppvarming og fattigdom – har endt opp som dette på grunn av manglende strukturer for internasjonalt samarbeid. EU finnes, men den er ikke noe land. Mens amerikanske myndigheter kan tvinge statene til å følge felles regler innen alle politikkområder, er ikke EU i nærheten. EU har rett og slett ikke nok makt til å lage en felles europeisk plan og håndheve den. Om de hadde den makten, hadde vi sluttet å snakke om Moria lenge før Korona fanget oppmerksomheten vår.

Løsningen er med andre ord simpel, men igjen, meget vanskelig og tidkrevende å gjennomføre.

Tekst: Vegard Møller

1 Comment

  1. Forskjellen på barna i Moria, og oppvasken i kollektivet er at oppvasken vet vi at overlever til i morgen. Dette er en en menneskelig nødsituasjon som gjelder barns liv. Hvis mine døtre lå i veikanten, livstruende skadet fra en påkjørsel, så ville jeg ikke først ventet for å se om kona mi også ville hjelpe til før jeg gjorde noe. Jeg ville gjort alt i min makt for å hjelpe dem, uansett om jeg følte at det «alltid er meg som må hjelpe ungene» (som på ingen måte er tilfellet bare så det er sagt). Å redde liv > rettferdig fordeling. Norge må gjøre noe. Ikke for å være et foregangsland eller signalisere noe til resten av Europa. Vi må gjøre noe fordi barn lider nød, og det er det rette å gjøre. Ellers er jeg enig i det du bringer frem med at vi alle må være villige til å bidra personlig, ikke bare skyve ansvaret over på politikerne. #AdopterMoria

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*