Kommentar: Isolerte ekstroverter

For første gang er jeg misunnelig på introverter.

Ekstroversjon er et personlighetstrekk som måler grad av sosiabilitet. Det betyr i hvor stor grad en trives i og får energi fra sosiale sammenhenger. Introversjon er mangelen på ekstroversjon. I vitenskapelige termer gir det lite mening å prate om introverter og ekstroverter som en av to bokser alle passer inn i; vi befinner oss alle på et spekter av introversjon/ekstroversjon, og de fleste av oss rundt midten. Men for enkelthetens skyld vil jeg bruke de to ekstreme arketypene for å illustrere poenget mitt. Mens introverter trives godt alene og blir tappet for energi av sosiale sammenhenger, trives ekstroverter best rundt andre, og henter energien sin derfra.

Jeg skårer så høyt på ekstroversjon at jeg likevek vil kalle meg selv en ekstrovert fra nå av, mens min ett år yngre bror skårer så lavt at jeg må kalle ham en introvert. Å se hvordan jeg og han har håndtert denne Koronakrisen er iøynefallende. Mine erfaringer fra isolasjon har lært meg mye nytt om om meg selv og ekstroversjon som fenomen.

Jeg har alltid tenkt at ekstroversjon er en fordel. Jeg har alltid syntes det har vært noe poetisk over introvertene, og at de fremstår mer intelligente og uavhengige enn oss ekstroverter, men til tross for dette har jeg aldri gitt slipp på inntrykket av at det er bedre å være ekstrovert for en ekstrovert enn det er å være introvert for en introvert. Jeg liker introverter veldig godt, men ville aldri vært en. Vi ekstroverter blir oftere ledere og kjendiser, vi får lettere venner, tjener mer og har flere sexpartnere. Vi lever i en verden designet for folk som gjør det godt på fremføringer, elsker oppmerksomhet og gjerne tar plass i det sosiale rommet. Alt dette til tross for at ingenting tyder på at ekstroverter er bedre ledere enn introverter.

Men de siste tre ukene har vi blitt tvunget til å ta innover oss alle bakdelene med å være ekstrovert. Mens våre introverte venners liv såvidt har forandret seg, har mange av oss ekstroverte falt inn i genuine eksistensielle kriser. Jeg brukte flere uker på å skjønne hvorfor jeg plutselig hadde blitt så nevrotisk og demotivert, før det til slutt gikk opp for meg at jeg hadde gått fra å sosialisere 3-5 ganger i uken til 0, som om jeg sluttet med heroin uten å trappe ned.

Jeg tenkte at noen timers prating med de rette folkene kunne var verdt et forsøk, noe det til min store overraskelse var. Nå blir det så klart reduktivt å antyde at ett variabel kan forklare de komplekse og individuelle forholdene som gjør denne situasjonen så vanskelig å håndtere, men de umiddelbare lindrende effektene jeg opplevde har fått meg til å se på meg selv og ekstroversjon i et nytt lys.

Ekstroversjon kjennetegnes blant annet av tendensen til å trenge andre menneskers selskap for å lade energi, og på samme måte som introversjon gjør at vi i varierende grad er avhengige av alenetid for vår mentale helse, er for mye alenetid tilsvarende destruktivt. En feil vi kan begå er da for eksempel å unngå å sosialisere fordi vi har uferdig arbeid, uten å tenke over at arbeidet kan bli mye lettere etter å ha sosialisert. Og hvis du sliter med å komme deg opp av senga og svare på meldinger, kan det være du bare trenger å ta en prat med din beste venn.

Det føles merkelig å ha lært noe så åpenbart i en alder av 26, og jeg mistenker at det er flere menn som trenger å lære dette, men vi er mer avhengige av andre enn vi tror og vår selvtillit kommer ikke utelukkende innenfra. Ja, hvem er vi egentlig utenfor den sosiale sfæren? I hvilken grad eksisterer vi som mennesker utenfor andre sansende veseners åsyn? Det er litt som treet som faller i skogen og hvorvidt det lager lyd hvis ingen hører det. Hvis ingen ler av vitsene dine, flørter med deg eller på andre måter anerkjenner din identitet ovenfor deg selv på flere uker – og humøret ditt likevel er på topp – må du være anti-sosial, i benektelse eller min introverte lillebror.

Tekst: Vegard Møller

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*