Musikkstudentens lyttetips: Midland og på sporet av en svart country

Foto: Skjermdump YouTube, MidlandVEVO.

Hei, jeg heter Adrian og er musikknerd. Til daglig er jeg en masterstudent innen utøvende klassisk musikk. Som et tiltak mot en stagnerende musikksmak, og en tendens til å kun høre på ting jeg må lære, har jeg begynt å høre på et nytt album hver uke. Helt sjanger og tidsfritt. Jeg skriver også en kort omtale om hvert album og poster det på Facebook for å holde meg selv til det. Denne teksten går inn på countryalbumet «On The Rocks» fra Midland og hvordan country (og populærmusikk generelt) er sterkt preget og utviklet av afroamerikansk musikk. Jeg fikk albumet anbefalt av Kristiansands egne countrylegende, Arthur Stulien, som du kanskje har fått med deg nå studiestartuka. 

Midland er en countrygruppe fra Texas som baserer seg på en mer tradisjonell country. De opplever likevel stor suksess og er et sterkt alternativ til den mer pop-produserte «bro-country» som dominerer hitlistene. Med debutalbumet «On The Rocks» forsøker de etter egne ord å skape en syntese av musikernes ulike musikalske idoler. Med tekstene kaller de også tilbake til en Dwight Yoakamtype verden. 

Jeg må innrømme at jeg ikke er den mest drevne countrylytteren og dermed ikke er i så god stand til å plassere Midland i sitt eget landskap. Likevel er det en påfallende ting i albumet som traff meg fra første sekund som jeg vil snakke om her, nemlig de sterke sporene av ulike typer afroamerikansk musikkDet meste av populærmusikken gjennom de siste hundre årene har utviklet seg fra ulike typer afroamerikansk musikk. Mest fremtredende i dag er hip-hop, tidligere har soul og disco banet vei for mer produsert ekspansiv pop. Rock og metal har røtter i blues som også er opphavet til jazzen. Når det gjelder country ser mange på det som en «hvitere» type musikk, men også her har vi viktige svarte røtter. Blandingen av blant annet irsk folkemusikk og blues ga oss bluegrass. Når dette ble flyttet inn i elektriske ensembler ble blues til rock og bluegrass til country. Dette er veldig simplifisert og jeg er ingen historiker, men ut ifra mye informert lytting, en del år med musikkutdanning og egen praksis med mange sjangre, synes jeg linjene er meget klare. 

I «On The Rocks» har vi en tydelig country-sound, spesielt vokalene og gitarspillet bærer den sterke særegne stilen. Når vi lytter dypere begynner flere røtter å gjøre seg tydelige. Akkordprogresjonene og melodikken i åpningslåta «Lonely For You» har en kompleksitet som passer inn i enten doo woplåt eller en tidlig storbandslager. Det er også mye bruk av tykke vokalharmonier, både med kor og et par enkeltstemmer som en kan spore tilbake til gospelmusikken som oppstod i svarte kirkesamfunn. I bakgrunnen på de fleste låtene er det mye funky gospelpiano og hammondorgel. Et must i country er jo slide-gitar, noe som er en blues-oppfinnelse. 

Alt i alt er country i tråd med de fleste amerikanske musikksjangere uadskillelig knyttet til landets historie. Som du sikkert har merket, har jo USA sin historie med tanke på undertrykkelse av svarte fått mye oppmerksomhet i det siste. For mange er det også slitsomt å fokusere så mye på alt som er vondt og vanskelig. Et enkelt poeng jeg vil frem med her er rett og slett at vi alle er en del av menneskerasen først og fremst. Til og med i en musikksjanger mest populær i et område som har hatt mye problemer med rasisme kan vi høre at det er når vi deler mangfoldet vårt at vi får en rik og fantastisk musikk.  

Om du hører på country, hip-hop, metal, dubstep, folkemusikk eller gregoriansk sang, tenk på det at ingenting eksisterer i et vakuum. Spor av vår kollektive kulturarv er overalt. Feir mangfoldet i musikken og ellers, det kommer stort sett bare mere fet musikk fra det. 

Over og ut. 

Tekst: Adrian McAllister 

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*