Radikalisert av algoritmer 

Hva gjør egentlig internett med oss? «Rabbit Hole», en nylig lansert narrativ podcast fra The New York Times, utforsker hva som skjer med livene våre når vi beveger oss online. I podcasten tar spaltisten Kevin Roose et dypdykk ned i historier om hvordan internett endrer seg, og ikke minst hvordan det endrer oss.  

Det er ingen nyhet at internettet har formet oss, samfunnet og den fysiske verden rundt oss. Spørsmålet er om det har formet oss til noe bedre? For med et hav av informasjon tilgjengelig innenfor et millisekund av et tastetrykk, klarer vi egentlig å navigere oss selv på dette åpne og enorme havet? Klarer vi å håndtere den enorme mengden med informasjon? Er det i det hele tatt håndterlig? 

Vi blir bombardert av ny og ukjent informasjon hver eneste dag. Faktisk får vi inn så mye informasjon, at hvis man skulle tilført en harddisk på en terrabyte tilsvarende mengde informasjon daglig, ville den vært full i løpet av 30 dager. Men hvor lett er det å alltid være kritisk til denne informasjonen, spesielt når informasjonen bekrefter vårt eget ståsted eller kommer fra noen vi ser opp til? Det ville jo vært utrolig tidkrevende om vi skulle sjekket alle kildene for denne informasjonen vi får inn i løpet av en dag.  

Det er nemlig slik at det er mye lettere og mer naturlig for oss å favorisere den informasjonen som bekrefter vår tidligere tro. Dette fenomenet betegnes som bekreftelsestendensen innenfor den kognitive psykologien, og det hjelper oss å spare på vår kognitive kapasitet. Imidlertid gjør den oss spesielt sårbare for feilinformasjon, svekker vår evne til kritisk tankegang og gjør at vi overser informasjon som tilsier at vi burde endret vår oppfatning. Heldigvis er dette noe vi kan bli oppmerksom på, og derfor omstille oss selv til å være mer kritisk til den informasjonen vi inntar. Vkan derfor være litt mer kritisk til de nyhetene vi leser. Men hva med sosiale medier og informasjonen vi får herfra, trenger vi å være like kritisk til kattevideoene på YouTube? 

For hvordan er egentlig forholdet vårt til sosiale medier. Vi velger jo hva vi liker, hvem vi subscriber til, hvilke venner vi har, hvilke sider vi følger, hva vi selv deler og hva andre deler. Er det innhold vi finner støtende, kan vi velge å se mindre av det. Det virker rett og slett som om vi kan skreddersy de sosiale mediene til oss selv, gjøre de personlige – som det å sette sammen en portefølje av bilder på Instagram akkurat som vi vil. For det er nettopp det, graden av personlighet, følelsen av selvbestemmelsesrett og valgfriheten.  

Men hva skjer egentlig med deg, når alt du får av informasjon er tilpasset nettopp deg? Hva skjer med vår kritiske tankegang når vi kun får en tilflyt av informasjon som vi sympatiserer oss med? Har vi ikke alltid lært at det er to sider av en sak, at man må kunne sette seg i motpartens sko, eller se ting fra flere perspektiv. Hvor lett er imidlertid det, når de sosiale mediene er bygget på algoritmer som kun har som mål å fôre deg med mer av det samme, mer som samsvarer med dine interesser, forbilder, meninger osv? Men ikke bare ønsker sosiale medier å fôre deg med mer av det samme, for du kommer til et punkt hvor du har sett nok kattevideoer. For at du ikke skal miste interessen din, så skal algoritmen sørge for å utvikle smaken din, gi deg påfyll av nye, men tilsvarende, interesser, meninger og forbilder.  

Man påvirkes naturligvis av sine forbilder. Man ser jo tross alt opp til dem og ønsker å bli som dem. Om ikke som dem, i hvert fall noe tilsvarende. Imidlertid har kanskje forbildene våre noen meninger som er ekstreme. Kanskje er ikke meningene en gang ekstreme, men veldig politisk vridd mot et av ytterpunktene. Hvis man følger denne personen lenge, tillegger seg noen av de samme holdningene og meningene. Men som med kattevideoer, så blir man kanskje lei av å følge den samme personen over en lang tid. Derfor har YouTube foreslått en rekke andre videoer med lignende personer. Men denne gangen er meningene enda mer politisk vridd, enda mer ekstremeVi påvirkes av informasjonen vi inntar, og når denne informasjonen er mer ekstrem, unyansert og ensporet, så oppfatter vi informasjonen som gjeldende. Vi havner dypere og dypere inn i det, og før eller senere er vi radikalisert. 

Selv tenker du kanskje at det aldri vil skje med deg. Du kan ikke bli radikalisert over YouTube. Men hvor lett er det å være vitne til sin egen radikalisering? Har sosiale medier endret noen av holdningene dine? Dette skjer ikke over natten, men gradvis over lengre tid. Dette er algoritmer som lagrer enorme mengder informasjon om våre preferanser, og de er mer klar over dem enn hva vi selv er. Du trenger ikke nødvendigvis å være radikalisert for å være et offer for dette.  

Men hvordan vet man da hvilke kilder som er troverdige? Det dukker jo stadig opp nye nettsteder som publiserer såkalte «nyheter uten filter». Men bare fordi ordet «nyhet» er en del av det, gir det nettstedet automatisk kredibilitet? For i Norge har vi noe som heter «Vær Varsom-plakaten», som oppstiller en rekke etiske normer for pressen (trykt presse, radio, fjernsyn og nettpublikasjoner). Det er den enkelte redaktørs og medarbeiders ansvar å kjenne pressens etiske normer og plikter, samt legge disse til grunn for sin virksomhet. Men hva skjer når Vær Varsom-plakaten ikke følges, og den ansvarlige publiserer «nyheter» som strider mot flere av pressens etiske normer og plikter? Det er nemlig her problemet med «fake news» oppstår. For som privatperson er det lett å tenke at disse etiske retningslinjene er fulgt, og derfor antar man at det man leser er sant.  

Pressen og massemedier har fått betegnelsen «den fjerde statsmakt». Det er heller ikke uten grunn at pressen og massemediene har fått denne uoffisielle tittelen, da de har påtatt seg rollen som samfunnskritiker og overvåker. De er motpolen til maktmisbruk overfor den enkelte borger og verner om den personlige frihet. Mediene har derfor et enormt ansvar overfor sine følgere. Men som alt annet, kan dette misbrukes. Heldigvis har vi da sanksjoner som følger.  

Imidlertid har internettet født en større og sterkere makt enn mediene, med langt flere følgere enn noen nyhetsavis i verden. Denne makten er ikke underlagt noen kontroll, ingen Vær Varsom-plakat eller etiske retningslinjer. Med flere hundre millioner følgere kan man spre sitt ufiltrerte budskap og innhold direkte hjem til dem på en langt mer aktiv og mottakelig måte. Denne makten ligger nemlig hos helt vanlige mennesker, som deg og meg. For å sette dette i perspektiv, så har The New York Times 4 millioner følgere. PewDiePie på sin side, som er en svensk YouTuber, har over 100 millioner følgere. Man kan jo tenke seg hvem av disse som har størst rekkevidde.  

Men nå som du er opplyst, kanskje du kan være litt mer kritisk til den informasjonen du får anbefalt gjennom diverse plattformer. Det er en fordel å se flere sider av en sak. Ellers anbefaler jeg deg så absolutt å høre på podcasten «Rabbit Hole» fra The New York Times. 

Tekst av: Bjørn-Martin Flindrum

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*