Filmanmeldelse: Tenet

Premiere: 28.08.2020
Skuespillere: John David Washington, Robert Pattinson, Elizabeth Debicki, Aaron Taylor-Johnson
Sjanger: Action / Drama / Thriller
Regi: Christopher Nolan
Nasjonalitet: USA
Aldersgrense: 12 år
Distributør: SF Norge

Med korona-utbrudd og forsinkelser i produksjonen har Tenet endelig kommet på kino. Den tids-baserte spionfilmen kan fort bli 2020 sin eneste blockbuster. Regissøren, Christopher Nolan har vist en bemerkelsesverdig evne til å levere vakre og komplekse storfilmer, som Dunkirk og Inception. Tenet skuffer i alle fall ikke på dét punktet.

I tillegg til å være spektakulær, leverer filmen en god dose forvirring for seerne. Også dette er i god Nolan-tradisjon. De fleste av Nolan sine filmer bruker forskjellige perspektiver på tid som grunnlag for å bygge opp handlingen, og i Tenet blir tid og fysikk igjen en sentral ramme for handlingen.

Tidsforvirring

Selv om ikke jeg ønsker å gi noen spoilere, må man nesten forklare filmens grunnleggende konsept, som heldigvis introduseres etter skarve ti minutter og ikke er stort for tap å få høre om: Etter et spektakulært angrep på en opera i Øst-Europa får vi vite at noen på et eller annet punkt i fremtiden har funnet en måte å reversere entropien til gjenstander. Sagt på godt norsk; det finnes noen i fremtiden som kan sende ting tilbake inn i “vår” tid, og fysikken til disse gjenstandene fungerer baklengs. Dette skaper både vanskeligheter for protagonistene (f.eks. bestefar-paradokset*) og muligheter for Christopher Nolan (som kan skrive eksplosive action-scener som beveger seg både frem og tilbake i tid på én gang).

Nolan er ikke mannen som sparer på kruttet.

Tenet er en film der du bare må godta premisset uten å tenke for hardt på det. Slapp heller av og følg med på detaljene i filmen, selv om du ikke forstår de der og da. Nettopp bevegelse i tid er filmens hovedtema og selv når en scene er over er ikke siste ord alltid sagt. Her er det lov å ikke skjønne helt hva som skjer.

Tenet er det midterste ordet i Sator-kvadratet, som har blitt brukt siden Romertiden. Det består av en rekke latinske ord som alle kan leses fire veier. Alle disse ordene får betydning gjennom filmens handling, og er en indikasjon på de tette sammenhengene i filmen.

Når rulleteksten endelig beveger seg over lerretet satt jeg likevel imponert igjen av Nolans evne til å binde sammen en kompleks og engasjerende historie. Historien har en god rytme og etterhvert som man blir varm i trøya begynner detaljer og scener å gi stadig mer mening. Jeg tror likevel at tidsfenomenet kanskje får litt for mye plass mot slutten, og blir en gimmick som fjerner fokuset fra selve regien og historiefortellingen. Det hele blir riktignok knallbra, men jeg sitter likevel igjen med følelsen at det kunne vært bedre.

Ris og ros

Filmen skal ha cred for å sette en mørk person i hovedrollen, og desto mer cred for ikke å behandle det som om det er noe spesielt og unormalt. Generelt er alle de mannlige hovedpersonene godt skrevet og har en herlig dynamikk, og John David Washington som “The Protagonist”, briljerer mest av alle. Han er en spennende karakter; både vittig, usikker og kompetent på samme tid. Filmen bygger han opp som en helt gjennom å løfte frem hans personlighet og karakter. Martin Luther King Jr. ville kost seg.

Scenene fra Oslo føles naturlige ut og gir et levende og naturlig inntrykk.

Simone de Beauvoir ville dermot kost seg noe mindre. Til tross for at den kvinnelige hovedrollen, spilt av Elizabeth Debicki, leverer godt skuespill og selvsagt er urimelig vakker (det er jo tross alt en spionfilm vi snakker om), blir hun i stor grad redusert til en kasteball mellom heltene og skurkene. Riktignok er andre av filmens kvinnelige biroller svært gode, men det hjelper lite. Fakta er at filmens kvinnelige hovedperson tilbringer mesteparten av tiden på å enten se pen ut, eller holde tårer tilbake. Jeg liker rollen, men den hadde svært mye ubrukt potensiale.

Regissøren stepper selv inn for å demonstrere hvordan filmens kvinnelig hovedrolle håndteres gjennom det meste av filmen.

Terningkast

Jeg gir Tenet en 5 på terningen. Handlingen er spennende, konseptet føles friskt og Nolan har for det meste en strålende regi. John David Washington i hovedrollen er ikke bare en frisk og troverdig actionhelt, men er også et merkbart fremskritt for ikke-hvite hovedpersoner i vestlig filmindustri. Jeg skulle bare ønske at også Elizabeth Debicki kunne bety noe liknende for kvinnelige helter. Sluttpakken er imponerende, men jeg kjenner at filmen lett kunne vært et hakk bedre.

Alt i alt: Tenet er en imponerende film og vel verdt pengene. Se den, for det kan bli den eneste virkelige storfilmen i år. 

*Bestefar-paradokset er et konsept som hyppig brukes i historier om tidsreiser: Hva skjer om du drar tilbake i tid og dreper din egen bestefar før du selv ble født? Du ville ikke kunne eksistere, men du ville samtidig heller ikke kunne reise tilbake i tid for å utføre drapet i utgangspunktet. Som filmen sier: Det finnes ikke noe svar. Det er et paradoks. Ikke tenk for mye på det. [Underforstått: Nyt heller de velkoreograferte actionscenene]

Skrevet av: Martin Ellingsen

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*