Kåseri: Millennium – hvem var vi?

Obs: En kortere versjon av denne saken ble publisert i papirutgaven.

Det er uheldig at danskebåten bare går til stavanger. For om man virkelig vil ut av den dagligdagse tilværelsen så er Danmark så mye lenger unna enn Stavanger. Følelsen av ferdsel til det store utland, opplevelsen av tysk bratwurst og billig øl i en ellers stagnert tilværelse. Opplevelsen av noe annet. Ofte så er det ikke det man løper til som er det målet, men det man løper fra. å bryte opp, å skifte beite, om så bare for en periode. Og andre, de løper bare for å løpe.

Det sies vi mennesker er vanedyr, men jeg er av en generasjon drømmere som jaktet spenningen til dagligdags. Og vi har gjort det lenge. Siden Disney fortalte oss eventyr om at enhver prinsesse fortjener en prins, og en hver prins vil fortjene sin prinsesse, så lenge han dreper dragen, eller heksen, eller sin egen bigotry. Jobb så får du det du vil ha. Men så kan det være at gode vaner ikke er så ille. En kan føle at stabilitet og ro gir oss det vi egentlig ville ha. Det vi trenger. Et hjem kanskje? Et sted å høre til? En prins kan gjerne ha helskjegg og brygge hjemme-IPA. En prinsesse kan vel forsåvidt gjøre det samme. For å jage spenningen av det ultimate øyeblikk gir en mulighet for stor belønning. Men også rom for skuffelse. Da kan stabilitet virke forlokkende. Det var vel det som dro meg til Bergen.

Hun var psykolog, likte nachos og hip hop. Hun ga meg innsikt. Og det var på en altan med utkikk over steder hvor Kamelen en gang i ny og ned kommer kjørende på et hjul på en scooter at jeg virkelig møtte meg selv for først gang på lenge. “Hallo Sondre, lenge siden.” Jeg ble voksen på løvstakken. I hvertfall i fem minutter. Og så kom spenningssøket, jaget etter det udefinerbare som jeg alltid har søkt, som jeg alltid vil søke. Drømmer. Drømmer om noe mer. Illusjoner om at snart så skjer det noe enormt spennende. Mystikken vår generasjon tullet oss inn i, da vi var for ung til å drikke oss drita, men vi gjør det uansett. Millennium-generasjonen. Vi som aldri sto for noe, for det var så mye å stå for, så vi sto litt her og litt der, men aldri for for oss selv. Vi er voksne nå. Ungdommens estetikk er ikke vår lenger. Stafettpinnen har gått videre til en ny generasjon, en med greta Thunberg i spissen. En generasjon som kanskje kan gjøre noe, stå for noe, engasjere seg i noe. Vi brydde oss, men vi brant aldri. Og følelsen av å være fanget lurer meg inn i en forvirret tilstand som må balansere tanker om flukt med følelser av  å ikke ville såre, et pokerfjes som må balansere det å ikke smile for lurt med frykten av å faktisk miste dette. Hva er dette? Hun sier gode relasjoner er selve livet. Jeg har et føkka kompass.

Og nå sitter jeg her. På en båt som egentlig skal til Danmark, og jeg skal egentlig av i Stavanger. De serverer billig øl her. Og jeg begynner å kjenne effekten av billig øl. Den beste måten å være i bevegelse på. Å skulle noe, uten egentlig å gjør noe. En følelse av bevegelse mens en selv er i bekvem stillhet. Og følelsen av at bevegelsen i seg selv bringer meg så nærme dette udefinerbare som mulig får meg til å smile. Kanskje det var det vår generasjon jaktet. Følelsen av den umulige stimuli, som bare kan stimuleres ved at vi tror vi er rett ved målet. Forventningen. Kanskje det var det vi var. En generasjon som bare forventet. Og som tok seg til takke med bevegelse så lenge vi hadde illusjonen av at det brakte oss nærmere dette som vi alltid har søkt, men som vi aldri klarer å navngi.

Alkoholen skriver for meg nå. En mor går forbi med barnet sitt, løfter han opp og bærer han bortover soldekket mens øynene lyser av spenning fordi han endelig kan se andre mennesker i øynene og ikke fra et froskeperspektiv. Vi mennesker er vel ikke så skumle i høyden. Jeg tar opp mobilen og sender et hjerte til et hjerte jeg satt igjen i Bergen. Ti tusen klisjeer detter ned i hodet mitt. Hun skjønte at jeg måtte dra, hun skjønte at jeg ikke takler å være fanget. Mindre muligheter, mindre frihet, og dermed færre illusjoner av at bevegelse. Frihet? Eller friheten til å velge det beste? Men hva er det beste når jeg ikke vet?

Tankene glir over på hvor mange som tjener seg søkkrike på å selge unødvendige produkter, de som ga vår generasjon ideer om hva dette udefinerbare vi søker etter kunne innebære. Skaff deg silikon, så kommer drømmeprinsen løpende, og så kan du finne ut at drømmeprinsen ikke egentlig var det du lette etter, men i mellomtiden har du kjøpt deg silikon, og det var vel det som var poenget i utgangspunktet.

En generasjon forbrukere, romantisk lengtende etter det ultimate produkt som aldri kan kjøpes. Nattens forlokkende mystikk. Noe ekte. Men det eneste vi kan kjøpe er billige knockoffs markedsført eksklusiv til oss, bare oss. Hvite menns gigantiske tentakler tuller oss inn, og det perverse skuet pirrer meg like mye som det vekker avsky, jeg blir satt i freeze, handlingslammet, og blir stående der som jeg står nå: med pikken i ene hånda og visakortet i det andre, stirrer bartenderen inn i øynene og sier “en blanc”.

Jeg føler meg eksklusiv når jeg bestiller en blanc. Det føles som om  jeg har nådd noe som jeg hele livet har snakket ned om, en tilværelse av hagefester i hvitt, fyldige bryster, falske lepper, og folk i poloskjorter som snakker finans, mens jeg går der i utkanten og briljere med at det er ideen av den umulige stimuli som virkelig selger, og siden det er det at ingen virkelig skjønner hva denne stimulien er, og at den i utgangspunktet er umulig, så er det ideen om produktet som som virkelig må forståes, det å kunne selge inn illusjonen om den umulige stimuli, er den ultimate markedsøring. Og selve briliansen av den umulige stimulans, dets selve geni ligger i hvor vag den er, dens forestilling bare en fornemmelse, dens vesen bare en skygge, så udefinerbar at en feiltolker den for å være oppnåelig. Den kan utarte seg som alt. Ingen vet hva den er, bare hvordan vi reagerer når vi fornæmmer dens nærhet. Og det eneste jeg kan gjøre er å spørre meg selv: “hvor drita er det i det hele tatt mulig å bli på danskebåten før de skjønner at du er i ferd med å knekke koden?”.

Du har skjønt det, selvfølelse, stimuli og unnslippelse i form av tretten halvlitere. Men ingen snarveier før du har oppgradert til en deluxe-pakke. Om du ikke jeg ikke gjør det er det rett i kasjotten, eller i hvert fall blir jeg nødt til betale for en lugar jeg kan sove av meg rusen i. Jeg må holde lav profil. Tre og en halv time til Stavanger. Og buffeten åpner ikke før halvveis til Danmark, jeg trenger fett, jeg trenger sex, jeg trenger den økonomiske friheten kun en bachelor på NHH kan gi meg. Eller jeg trenger i det minste følelsen av det. Jeg trasker båten dekk for dekk, noe som ikke tar så lang tid som jeg trodde, og jeg blir oppriktig imponert over hvordan en så liten båt kan gi en følelsen av å være en virkelig stor båt. “Sky Lounge” står det på et skilt, den perfekte illusjon, reis på danskebåten i stil. Drita. Som om du skal steder, som om du er i bevegelse til et riktig godt sted, og alkoholen holder deg akkurat rusa nok til å ikke innse løgnen, du er bare i bevegelse, og det er det.

Det du drar fra var kanskje det beste du noen gang kunne hatt. Våkne netter på løvstakken, en tilværelse med nøktern alkoholføring, en naken kvinne som ligger ved siden av deg og forteller deg dype sannheter om tilværelsen, sannheter som forsvaret ditt ikke tåler. Sannheter du må passe på å ikke bortdrive eller motargumentere, du må bare gå forbi følelsen av å bli avslørt for å virkelig kunne se speilbildet ditt klart. Jeg trenger ikke å beklage meg ovenfor henne, jeg var allerede forstått. Hva var det vi jaktet etter?  Vil jeg gi meg? Skal jeg kapitulere nå når jeg føler meg så nærme? Er jeg nærme?

Klokken slår halv ni på kvelden. Jeg har en kompis i Stavanger, han har en altan. Riktignok bor han ikke i Stavanger, men Sandnes, Et sted man aldri blir helt sikker på om er en egen by eller bare en forstad. Vi er begge sønner av Sunnmøre. Han trekker fram whiskeyflaska og et par øl. “Endelig kom boka!” sier han. Han har nylig kommet i besittelse av et eksemplar av Agnar Mykles “Rubicon”. Endog noe innrøyka og utslitt.

Han leser høyt fra passasjen om sunnmøringen. Vi ler og heller i oss japansk whisky, og kvelden begynner å ta form av svimlende erkjennelser av indre følelsesliv vi allerede har fortalt hverandre for mange ganger fra før, og Mykles pinlige avsløringer om vår natur. Vi ler halvrått der den ene frasen etter den andre maler et bilde av sunnmøringen vi kjenner oss altfor godt igjen i. En sunnmøring vi har sett mange ganger, men som vi begge tar avstand fra. Vi har begge et restriktert forhold til vårt opphavssted.

Utilpasshet, sjøsyke i eget farvann, tilstander drømmere får når de kommer fra tettsteder der drømmer skytes ned om de ikke har noen praktisk verdi. Men vi kan ikke unnslippe hvor vi kommer fra. Vi er begge like innbitte som Mykle beskriver sunnmøringen. Fortrengt dypt i oss ligger de sunnmørske skjær, tenner i havgapet som har stått i tusener av år og nektet å forgå, men som likevel blir slipt ned av en uendelig rekke bølger, til de ikke lenger når over havnivået, ligger og slumrer under overflaten for å trekke et og annet skip ned i mørket med seg. Til seg. Men bølger er bare bølger, de har ingen bevissthet, de kan ikke endre hvor de skal slå ned, så vi forbanner like godt været. Helheten. For oss handler det om hvordan vi takler bølgene, å våge å stå imot stormen.

Vi kan ikke endre hvor vi blir slått ned, bare hvordan vi takler det. Slik blir sunnmøringen innbitt og slitesterk, som et skjær. Det er dette som er volden i den sunnmørske sjel. Det kan utarte seg som både sadisme og hat, men i bunn ligger det alltid det samme. Å stå imot. om det så er med takt eller uten spiller ingen rolle. Bare det å slåss. Riktignok ikke for en bedre tilværelse, men for tilværelsen i seg selv. En sunnmøring med taktikk er livsfarlig. Han stopper aldri. Han har forstått at motstanden i hans sjel kan skape en bauta i bevegelse.

Klokken er ti på formiddagen. Vi er ikke på Sunnmøre, vi er i Sandnes. Burger King var det beste stedet for oss å ta en kaffe, før kompisen min må dra på forelesning. Mens han er der, har jeg bestemt meg for å finne ut av hva Sandnes egentlig er. Helt siden jeg gikk av toget har Sandnes pirret nysgjerrigheten min, fordi Sandnes er ikke spesielt utpreget på noe annet enn å være forferdelig streit. Skummelt streit.

Sandnes er en by på 80.000 innbyggere, og det eneste byen har å by på er eneboliger. Milevis med eneboliger, i alle strekninger. Det er som om man tar den mest barnevennlige forstad og skalerer den opp i størrelse av en middels stor by, så har du Sandnes. Oljepenger og fotballmødre i evig solskinn. Jeg er vettskremt. Men jeg må trosse frykten. Jeg kan kjenne det på huden. Sandnes skjuler en sannhet. En sannhet som på alle mulige måter kan knekke koden på min generasjon. Jeg har dessverre ikke tid til å å snakke med lokalbefolkningen for å nøste opp i mysteriet. Jeg makter ikke å skulle sitte å se under lupen på kontrollerte ansiktsutrykk og veloverveide ord et utall sandnesinger prøver å overbevise meg om at er deres eneste sannhet. Hva skjuler seg under denne utpregede amerikanske uttalen av de engelske ord som har sneket seg inn på den norske tunge?  Det eneste synlige Sandnes har å by på av motkultur er graffiti. USA dukker opp igjen, og har malt en gammel låve med navnet til en eller annen lokal helt. Skumle typer.

For å skjønne sandnesingen må jeg observere hans naturlige habitat. Der hvor sandnesingen kan virkelig være sandnesing. Der hvor han finner sin stimuli. Jeg drar til Kvadrat, en gang Norges største kjøpesenter, kun overgått av Ålesunds stolthet: Moa Amfi. Solen skinner og jeg svetter som en hund. Jeg hører det plinge i en sykkelbjelle bak meg. Jeg har tydeligvis mistolket en sykkelsti for å være en gangvei. Noe Sandnes ser ut til å være gode på. Sykkelstier. En oljekommune med utmerket infrastruktur, hvor alle lever i solrike somre og milde vintre. Hvor vår gode nabo over Atlanteren har gitt oss muligheten til å utvinne våre naturressurser, selvfølgelig mot en liten avgift, og dermed gitt sandnesingen litt dyrere sko enn oss andre nordmenn. Sandnes er akkurat slik en norsk by skal være. En idyll. Et Norge 2.0, i hvert fall et 1.3.

Jeg går inn inngang C på kvadrat kjøpesenter. Inngangen er bygget slik at det føles som om jeg er på en flyplass, og gir meg assosiasjoner til Gardermoen. En følelse av at jeg er i bevegelse smyger fram, igjen føles det som at målet er rett i sikte. Jeg ser rundt meg. Til høyre for meg ligger det en juicebar, og rett framfor meg ligger Amundsen spesial, de har logo med eksklusiv skrift, og selger eksklusivt salt til en eksklusiv pris. Til venstre er den amerikansk inspirerte restauranten Egon, preget av en fasade i mur og store panoramavinduer, så det ser ut som et gentrifisert rekkehus i Brooklyn. Over flyplassentreen som er inngang C, i andre etasje, ligger det en Burger King og troner med utsikt over herligheten. Jeg får frysninger.

Idet jeg går igjennom “flyplassterminalen” og kommer til resten av Kvadrat, er plutselig ikke omgivelsene så storslåtte lenger. Jeg befinner meg i det som tilsynelatende er et helt vanlig kjøpesenter. Likevel er det fortsatt noe som skurrer. Ved første øyekast ser alt normalt ut. Det er klesbutikker som “Urban” og “Hennes & Mauritz.” Og en “Meny” i kjelleren. Tilsynelatende alt man kan forvente av et kjøpesenter. Men her og der ligger det butikker med navn jeg aldri har sett før. Butikker en kunne mistolket for å være med i en kjede, men som avslører seg kun i navnet. Lokale etterligninger.

Jeg blir oppslukt av iPhone-forhandleren “Tell”. Den ser dyr ut der den er malt hvitt og minimalistisk, preget av store glassvinduer og utsmykket med det prestisjefulle emblemet “Apple-certified reseller”. Selve logoen “Tell” avslører. Den er skrevet i en barnslig font som nesten ligner litt på comic sans. Er dette oss? Et barnslig forsøk på amerikansk kultur, som aldri kommer til å kunne kjenne tilfredsstillelsen av å feire den fjerde juli? Kan vi beherske amerikansk kultur når vi har null påvirkningskraft på den? Feirer man 4. juli i Sandnes?

Det ser ut til at jeg har truffet en pulsåre og trangen til å følge den til hjertet for å finne ut hva som pumper liv i denne vederstyggeligheten tar overhånd. Etter å ha saumfart senteret en stund får jeg en fornemmelse av hvordan kjøpesenteret er formet: som et 8-tall. Og på toppen av 8-tallet ligger inngang C; flyplassterminalen, der du går inn og skjønner at du skal steder. 8-tall altså, i midten av 8-tallet er det en gang som skiller Kvadrats to midtpunkt. På den ene siden ligger tradisjonsmat, på den andre Starbucks. Jeg konkluderer med at det ikke er ett hjerte, men to. Og de ligger der og pumper om kapp om norske oljepenger og gliser hatsk mot hverandre, i en kamp om hvem av som kan gi mest blod til de nærliggende butikkene. Hvem tar kontroll over hovedpulsåren? Og hvor faen er hjernen i alt dette?

Jeg får panikk. Jeg begynner å svette. Jeg føler meg fryktelig nærme disse utydelige kreftene som har regjert meg hele livet. Jeg må løpe. Nervesystemet skriker flight. Jeg tar et øyeblikk og vurderer om jeg er en kujon, fastslår at det er noe jeg er, og tar beina fatt og går ubekvemt fort mot nærmeste inngang. Svetten renner og jeg prøver å unngår øyekontakt. De kan påtvinge meg psykiatrisk helsevern for dette. I hvert fall hvis de finner ut at jeg ikke har kjøpt noe som helst.

Fluktruten min blir ut gjennom inngang E. Jeg befinner meg på en parkeringsplass og kjenner en trang til å snu meg for å se hva som møter en om en velger denne inngangen. Synsam, bare en jævla synsam. Kan det være? Jeg må finne en annen inngang, inngang A. Clas Ohlson. Okay. Jeg skjønner, symbolikken begynner å forme en symmetri. Velg riktig inngang. Finn den gyldne billetten, og du kan nyte tilværelsen som en sadnesværing. Men alle inngangene fører en til samme sted, et valg mellom Starbucks og tradisjonsmat, og på veien er mulighetene så uendelige at valget må tas for deg. Du kan bare velge om du skal plukke med deg eksklusivt salt eller et par briller til dit du ender opp til slutt, der du må ta et valget.

Skal jeg slå meg til ro nå? Eller skal jeg gi etter for higet etter eventyr, som jeg kjente for første gang da jeg så Indiana Jones som sjuåring? Verst av alt er at ingen kjøpesentre har utganger, bare innganger. Er det dette som er å bli voksen? Å gi opp jaget av den umulige stimulans, ta seg til takke med de valgmuligheter en har, og gjøre det beste ut av det? Illusjonen av dette ubeskrivelige, dette som har lagt og pirret meg i en evighet bryter som en siste bølge der drømmetåken går under, og selve illusjonen, ja illusjonen, den som hele tiden har lagt og fortalt meg at skatten den skjuler er av de gjeveste. Den blir aldri sett igjen. Og dette store og spennende som har lagt og forlokkende pint meg i snart en mannsalder trer frem klart.

Alt som står igjen er et 8-tallsformet kjøpesenter på Sørlandet med en litt fancy inngang. Og i dette 8-tallet har jeg gått i ring og trodd at denne umulige stimulus var rett rundt neste hjørne, kun fordi jeg hadde lyttet til fablene. Men disse fablene var bare reklame. Og i mellomtiden har jeg brukt en formue. Jeg begynner å skjønne: mine egne valg var ikke mine.

I utgangspunktet fulgte jeg ordre for deretter å bli tilbudt valgmuligheter; illusjonen av frihet. Et resultat av å ikke følge de som setter mennesket høyest, men de som heller setter seg selv der oppe. En tilstand som setter ens frihet og fornemmelse i fare for å bli så innskrenket at en kan tro at selv om det er praktisk med briller hadde det vært best med dyrt salt.

Jeg er kvalm. Jeg tar opp mobilen og bestiller en flybillett til Bergen, og i det jeg gjør det kjenner jeg skyldfølelsen komme sigende. Jeg må bedøve denne ubekvemheten, men hun som tilhører Bergen er verken fan av for mye alkohol eller andre former for rus. Hun har for vane å ta fra meg mine fluktruter én etter én helt til min eneste utgang er inn i meg selv. Jeg tenker meg om. Jeg får heller gjøre noe sunt. Og jeg drar tilbake til kompisen min sin leilighet, tar på meg et par litt for dyre joggesko og bestemmer meg for å jogge noen kilometer. Eller hvertfall til jeg føler meg bra.

Skrevet av: Sondre Maaseide 

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*