Leder: Vårt kollektive generasjonsprosjekt

Redaktør Vida Emilie Werner

Skribenten Gunnar C. Aakvaag irriterte på seg mange tjueåringer med kronikken «Generasjon lydig» i Aftenposten. Ifølge Aakvaag har tre foregående generasjoner hatt hvert sitt kollektive generasjonsprosjekt, mens unge i dag er den første gjengen intellektuelt tannløse, lydige generasjonen uten. Aakvaag ville provosere, men han har kanskje også rett. Verken generasjon y eller z kjemper om et stort felles prosjekt. Han overser imidlertid to ting.

Først og fremst er generasjon y og z et produkt av hans generasjon. Som barn av ironigenerasjonen ga hans kollektive generasjonsprosjekt oss individuell frihet. Tolk det dithen at vi unge har friheten til å inngå en kollektiv kamp på en helt annen måte enn våre foregående generasjoner. For det andre er vi et produkt av informasjons-samfunnet. Vårt kollektive prosjekt behøver ikke være i entall. Vi tenker større ved å fragmentere problematikken, og i den forstand er våre kollektive prosjekter intellektuelt nytenkende.

Men han stiller et viktig spørsmål; hva skal vi bruke demokratiet til? For statistikken lyver ikke. Kun én av tre unge stemte ved forrige kommune- og fylkestingsvalg her i Agder. Lenge har jeg fundert på hvorfor det er viktig at flere setter seg inn i det som skjer i samfunnet. Engasjement er drittviktig av tre sentrale grunner: 

  1. Det er en plikt, ikke bare en rettighet. Et demokrati fungerer når politikken gjenspeiler befolkningens overbevisning. Vi må ta med vår overbevisning fra sosiale medier til valglokalene, til avisene, til institusjoner og arbeidsplasser.  
  2. Vi skal sitte i deres stoler. Vi skal én dag tre inn, når ironigenerasjonen trer av. Hvordan skal vi evne å styre samfunnet dit vi ønsker om vi ikke engasjerer oss i det som er problematisk nå 
  3. Å engasjere seg er enkelt. Ikke tro at du skal svelge hele kamelen når du engasjerer deg. Vi kan håndplukke samfunnstematikk fra verdens fatVi må bearbeide et system lagt til grunn for oss, ved å gjøre det stikk motsatte av hva foregående generasjoner har gjort. Aakvaag ser ut til å glemme at det finnes flere veier til rom.  

Skrevet av: Vida Emilie Werner

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*