Ytring: Tenk at

Jeg er bare et menneske. En ubetydelig del av en enorm helhet. Maktesløs. Alminnelig. Det er så lett å tenke sånn. Man setter seg fast i en tankeprosess hvor helheten er overveldende. Hvor ens eksistens ikke betyr noe. Hvor ens rolle som menneske er irrelevant. Man glemmer at helheten i bunn og grunn er satt sammen av akkurat mennesker. Små individer. Tilsynelatende maktesløse. Men er vi egentlig det? 

 

Tenk at Adolf Hitler bare var et menneske. Et menneske som ga hatet en stemme. Som manipulerte. Som ropte så høyt at han ble hørt. Forstått. Støttet. Han var et menneske som tenkte, følte og mente. Riktignok ikke på samme måte som alle andre. Tenk at et så destruktivt menneske fikk stort nok handlingsrom til å ødelegge så mye. Hate så mye.  

Det skremmer meg litt å tenke på sånt. Tenke på at mennesker som har bidratt til helheten på verst tenkelige måte, bare var mennesker. Mennesker som tenkte, følte og mente. Likevel har deres eksistens ødelagt så mye. Det skremmer meg litt at disse menneskene er en del av historien. Det betyr jo at de levde samtidig som andre. Og at man ikke la merke til deres påvirkning på samme måte. Da tenker man plutselig på sannsynligheten for at slike mennesker lever her og nå. At de tenker, føler og mener ting som vil sette varige preg på historien. At framtidens generasjoner kommer til å lære om dem på samme måte som vi lærte om Hitler. Eller Stalin. Eller Mussolini. 

 

Tenk at Donald Trump bare er et menneske. Et menneske med makt. Makt som gir kraft til hans stemme og støtte til hans handlinger. Han er et menneske som tenker, føler og mener. Riktignok ikke på samme måte som alle andre. Likevel gis han handlingsrom til å manipulere. Til å hate. Til å påvirke en hel verden med sitt hat.   

Det skremmer meg litt å tenke på det også. Mest av alt skremmes jeg av at jeg tar del i en helhet som tillater han å hate. Som tilegner sånne mennesker makt. Som gir dem en stemme. Vi er mange som er uenige, provoserte og maktesløse. Vi spør oss selv hva vi kan gjøre. Vi spør hverandre hva vi kan gjøre. Likevel konkluderer vi med at vi er maktesløse. At destruktive mennesker aldri vil forsvinne. At deres negative påvirkning aldri vil ta slutt. At helheten er i ubalanse. Uopprettelig ubalanse. 

 

Så kan man jo også tenke på at Martin Luther King Jr. bare var et menneske. Et menneske med så stor gjennomslagskraft at han bidro til positive endringer. Han var bare et menneske som tenkte, følte og mente. Hans eksistens reparerte noe. Reparerte noe som ble ødelagt av destruktive tanker, følelser og meninger. Destruktive mennesker. Han tok fra disse menneskene sin gjennomslagskraft. Iallfall litt av den.  

Det gir meg håp å tenke på sånt. Håp om at mennesker kan bidra positivt til helheten også. At det ikke bare finnes ødeleggelse. At ikke alle mennesker gir grobunn for rasisme, hat, sorg, sinne, tristhet og undertrykkelse. Kanskje tør man til og med å håpe på at nåtidens ubalanse jevnes ut. At positivitet vinner frem i så stor grad at man ser lyset i enden av tunnelen. At man minnes på sin rolle i helheten. Kanskje, men da må man håpe. Da kan man ikke tenke for mye på destruktive mennesker. Da må man løfte opp reparerende mennesker. Gi deres tanker, følelser og meninger grobunn. Gi håpet grobunn. 

Skrevet av: Iselin Dahlen

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*