Kommentar: Menn(esker): Jeg kan ikke gråte

Mann til Mann – Menneske til Menneske 

NB! Denne artikkelen har jeg henvendt mot menn, men alle er selvfølgelig invitert til å lese, relatere og ellers være enig eller uenig. Med ordet mann, så mener jeg hvem som helst som føler seg innenfor kjønnet, hva enn det skulle representere for deg. En del elementer diskutert her blir også veldig personlige, så jeg har anonymisert navnene.  

Har jeg det egentlig bra? Det er et spørsmål jeg ofte synes er vanskelig å svare på. På den ene siden studerer jeg min lidenskap, og staten betaler (låner meg penger) for å gjøre det. Jeg har en utrolig flott vennekrets som ofte finner på aktiviteter og tar vare på hverandre, jeg har et par småjobber innen feltet mitt, som gir meg et flott utbytte både pengemessig og faglig. Samtidig kan det være vanskelig å stå opp med mindre jeg har en konkret avtale. Jeg blir tidvis lei av lidenskapen jeg studerer. Selv om jeg alltid har vært en lesehest siden barndommen, bruker jeg langt mer tid på hjernedøde youtube-videoer. Jeg er singel og usikker på hva jeg føler om det. Jeg trener ikke så mye som jeg egentlig vil, jeg spiser ikke så sunt som jeg egentlig vil, og jeg drikker mer enn jeg egentlig vil. 

Likevel er det jo alltids noe viktigere å fokusere på? Vi er jo menn, vi skal konkurrere og være best. Det er bare tapere som sitter og sipper over «problemene» sine. Vinnere drar ut og jobber hardere enn alle andre, og ender opp med stort hus, rask bil og deilig dame. Eller det er i hvert fall det jeg sier til meg selv av og til. Kan godt hende du tenker annerledes. Poenget mitt er vel egentlig at mange av oss karer kan ha det vanskelig med å kjenne på, analysere og ikke minst snakke om våre følelser. Vi elsker å snakke om våre meninger rundt politikk, feminisme, sist fyllekule, eller det syke ligget du 100% hadde i går. Men det er ikke alltid lett når noen spør: Har du det bra? Da tenker jeg ofte «sånn objektivt sett ja», selv om det kanskje ikke oppleves sånn. Jeg er langt ifra å ha et svar på hvordan å oppnå den ultimate mentale helse (bare spør hvem som helst som har snakket med meg lenge på fylla).  

Derfor har jeg spurt en del menn jeg kjenner og respekterer, om hva de tenker. Enjoy! 

Mål, mening og rus 

Først ut er Lloyden farsfigur i livet mitt, som for tiden jobber som fengselsprest. Jeg vil på ingen måte sette de som han konsulterer i sitt arbeid i en mindre verdig posisjon, men jeg vil mene at for de fleste av dem så har et eller annet «gått galt». Ifølge Lloyd var største fellesnevneren av deres problemer hovedsakelig relatert til amfetaminer, hasj eller alkohol. Det var er ikke nødvendigvis stoffene i seg selv, men heller deres forhold til de og stoffenes rolle i deres liv. Mange menn som sliter, har ofte en opplevd mangel på en følelse av mening. Der jeg tror mange såkalte «motivasjonstalere» slår feil når de snakker til menn; er hva de definerer som mening. Det trenger ikke være noe stort, som å bli den beste i sporten din eller den mest kreative entreprenøren. Det trenger ikke å være noe så ekstremt som å dø for landet sitt. Man kan finne mening i de små, hverdagslige tingene. I det å være en god sønn, bror, venn, onkel, far eller bare den som får folk til å smile på jobb. Ofte kan fokuset handle om posisjoner eller materielle ting, istedenfor de mellommenneskelige båndene som gjør livet verdt å leve. 

Enjoy the little things in life 

 

because one day you’ll look back and realize 

they were the big things “ 

– Kurt Vonnegut 

Generasjon Prestasjon 

Geir er en engasjert student som går markedsføring og ledelse, og vi diskuterer støtt ting som livet, filosofi, universet og så videre. Et unikt og beundringsverdig aspekt ved Geir er hvordan han streber etter å ikke definere seg selv basert på hans arbeid, men heller etter den han er. Dette er ofte en vanskelig balansegang for studenter, da linjene mellom det sosiale og det faglige kan bli utydelig. Likevel er denne balansen viktig om en treffer perioder der det faglige ikke går like braMange har da et behov for en annen mestringsarena, kanskje vanligst for menn i studentalder er gaming eller idrett. Andre kan få stor glede av å engasjere seg i ulike studentaktiviteter eller linjeforeninger. Å ha en annen plattform enn sitt studierelaterte arbeid til å utvikle seg på, er viktig for å ikke oppleve stort psykisk press når en eksamen kanskje ikke går så bra. Universitetet er fullt av personer som må ta oppgaver og innleveringer opp igjen, så ikke stress.  

Oh yes, I went there! 

Så var det sex da. Noen starter på universitetet som jomfru, noen har flere langtidsforhold under beltet, og noen har gjort det til sitt livs mål å «erobre» så mange partnere som mulig. Mange legger kanskje urealistiske forventninger i fadderuken og graden av «hooking» som skjerSelv etter at #metoo har løftet frem menns mange giftige holdninger til sex, internaliserer fortsatt mange (jeg vil tro de fleste) av oss mange usunne tanker. Knut er en student som opplever noe kognitiv dissonans i forhold til sine egne seksuelle impulser, sammenlignet med hans verdier. «Jeg fanger meg selv ofte i å kle av folk med øynene, bare mens jeg er ute og går». Han liker heller ikke sitt eget forhold til nettporno. Han som mange andre blir fort et offer for eskalasjon, der vanlig «vanilje» ikke duger lenger, og man plutselig kan ende opp på videoer som er ekstremt fjernet fra en normal seksuell virkelighet. Dette fører ofte til en del internalisert skam over det man tenner på.  

Knut finner også at han ofte bruker onani og porno som en måte å rømme fra virkeligheten, eller å utsette ansvar. «Det er jo vanskelig å konsentrere seg når en er kåt» er jo lett å si til seg selv, men kanskje du bare er avhengig? Kanskje du bare vil fortsette å utsette den store oppgaven. Også dating blir ofte ignorert mot pornografien. Det er lettere å åpne en inkognitofane til hundrevis av muligheter, istedenfor å åpne seg for et menneske og risikere å bli avslått. «Jeg har til og med unngått jenter som virker ganske interessert i meg, fordi jeg er redd for å åpne meg».  

Fra min egen side opplever jeg at «guttaprat» ofte kan vandre inn på seksuell tematikk, men kun i en skrytende funksjon. Det er ikke så mange som er villige til å snakke om hvordan de føler at de er dysfunksjonelle. 

Kroppspress, universitet og militæret 

Balder er en venn som gikk inn i førstegangstjenesten etter et år på juss, og jobber nå fast i forsvaret. Spesielt interessert er jeg i hans opplevelse av forsvaret i kontrast til universitetet. Begge er institusjoner som tar inn store grupper med unge mennesker, ofte rett fra videregående. Institusjonene tjener likevel ganske ulike formål og behandler disse unge menneskene ganske annerledesFolk passer ulikt inn  disse institusjonene også selvfølgelig. Balder selv har fått stort utbytte av både førstegangstjeneste og nåværende arbeid i forsvaret. Mest overrasket ble jeg da vi snakket om helse og kroppspress.  

«Selv tror jeg ikke at jeg kunne ha fått bedre rammer til komme i form» 

Mange som ikke har vært i forsvaret selv, ser nok for seg skrikende offiserer, hundrevis av armhevinger og endeløs jogging. Det er elementer av det og, men Balder opplever at fokuset er veldig sunt og helhetlig. «Det fokuseres mest på generell fysisk form og hvor mye man forbedrer seg, istedenfor hvordan man ser ut.» Kroppspress er et tema som ofte blir nevnt i kvinnesammenheng, men mange menn føler også et enormt fokus på å ha en strandklar, instagram-vennlig kropp eller på å se ut som noen av superheltene på kino. Mange vet kanskje ikke at Hollywood-kroppen kan være både uoppnåelig og i enkelte tilfeller direkte usunt. Det å flytte fokuset til å helt enkelt fungere godt, å ha et sunt forhold til hvordan man ser ut og hva man spiser, gir et godt fundament for en sunnere psykisk helse. 

Ellers opplevde Balder at de sosiale rammene i militæret var mye tryggere. «En stor del av det man lærer i førstegangstjenesten er å samarbeide godt med andre.» I tillegg til mye samarbeid bor man jo også sammen. Mange vokser som mennesker i den tiden, noen opplever kanskje mestring og økt selvfølelse for første gang. Det blir et unikt fellesskap når en gruppe unge mennesker deler så mye av livet sitt.  

Selv sammenlignet jeg det med folkehøyskole, hvor det (etter min opplevelse) også var en gruppe unge mennesker som jobbet og levde sammen med et felles mål. Man blir fort anonym i en stor forelesningssal. Det meste av undervisning er ikke nødvendigvis lagt opp på en måte som oppfordrer til samarbeid og fellesskap. De stabile og trygge rammene Balder opplever i forsvaret, og de mange felles opplevelsene som gjør at han kan ha noe å snakke om med alle som har vært igjennom førstegangstjenesten, har gitt han et uvurderlig utbytte. 

Identitet og patriarki 

Robin er en venn som studerer teater og har mange interessante meninger og observasjoner om det meste. Robin er også transmann, en gruppe som ofte blir glemt både i samtaler om menn og LGBTQ+ folk. Noe av det første han tok opp i vår samtale var presset om å leve opp til patriarkalske stereotyper. Det er mange forestillinger om at menn skal ha kontroll på følelsene sine, og være høye og sterke. «Menn sliter jo aldri med spiseforstyrrelser» og andre lignende utsagn er ikke uvanlige. Når en i tillegg er trans kan slike forestillinger bli ekstra utfordrende. «På rikshospitalet får du beskjeden: Er du ikke maskulin nok, får du ikke behandling.» Likeså kan det være utfordrende for mange cis-menn som ikke føler at de passer inn i en A4 maskulin rolle. Kanskje du liker å gå i skjørt eller bluser? Kanskje du elsker å strikke? Kanskje du leser Fifty Shades Of Grey uironisk? Kanskje du bare ikke ler av grove vitser? Om en står vesentlig ut fra mengden er det vanskelig å unngå spørsmål. Og det tærer på å måtte si «Nei, jeg er ikke homo. Jeg bare liker å sminke meg» ti ganger daglig. 

«Det var ikke lett å komme ut i en liten bygd. Man hører jo historier om hvordan folk har reagert og en vet aldri hvordan et så tett samfunn vil ta det. Jeg begynte ikke å komme ut ordentlig før folkehøyskolen.» 

Overgangen til universitetslivet byr ofte på muligheten for å redefinere seg selv. Ingen kjenner deg og historien din. Du trenger ikke bli definert av den du har vært, det du har gjort eller hvem du har assosiert med tidligere. Men hvem er du egentlig? Sannheten er at du ikke vet før du har prøvd det. «Det at jeg begynte å synge i mannskor var jo veldig impulsivt, men jeg har ikke angret et sekund.» Det gjelder å utforske sine grenser av opplevelse, finne nye interesser, nye venner og impulser. Bare pass på at du hele tiden har eierskap over prosessen selv.  

«Er det en ting jeg kan ta fra min opplevelse som trans så er det: 

Hvorfor leve et liv som noen andre enn den jeg er? 

Det livet er kort, og det er en tragedie å kaste det bort» 

Det er masse stigma rundt psykisk helse, i tillegg må menn hanskes med stigmaet om å bare innrømme at en har det vanskelig. «Jeg har aldri skammet meg over å si at jeg har gått til psykolog, at jeg har angst. Jeg orker ikke være med på den problematikken» «Det å gi litt faen i stereotypene, i forventningene, det har gitt meg en enorm styrke.» «Føck stigma, vær den du er!» 

Så? 

Som vi ser er psykisk helse så mangt, mange utfordringer er ganske universelle uavhengig av kjønn. Universitetstiden kan være fantastisk og utfordrende samtidig. Mange menn dropper ut, noen blir kriminelle, noen rusmisbrukere. De fleste ender opp i et eller annet yrke eller karriere. Noen trives og andre ikke. Uansett hvilken situasjon du står i, er det viktig at du tar vare på deg selv. Menn topper selvmordsstatistikken, og det er ikke en konkurranse vi vil vinne. Alle har sin opplevelse, og jeg har bare gitt noen en plattform her for å starte en samtale.  

«Menn topper selvmordsstatistikken, og det er ikke en konkurranse vi vil vinne.» 

Jeg kan ikke gråte 

Jeg velger å avslutte på et personlig plan: Jeg kan ikke gråte. 

Eller rettere sagt, sist jeg husker å ha grått var på barneskolen. Jeg flyttet over Atlanteren to ganger før jeg ble ti år gammel. Det kan være en overveldende situasjon for et ungt barn, foreldrene passet jo godt på at vi hadde det bra og jeg ble godt tatt imot begge steder. Selv husker jeg ikke så veldig godt følelsene mine rundt begge flytteprosessene, men det jeg husker godt etter at vi flyttet andre gang var at jeg gråt av og til i ulike sosiale situasjoner. Når er det jo ikke så uvanlig at en tiåring gråter nødvendigvis, men jeg ble hånet av vennene mine om jeg gråt foran dem. Jeg tviler på at det var ment vondt, jeg er på god fot med alle fortsatt i dag. Likevel har det gjort at jeg har en liten psykisk sperre for å gråte. Misforstå meg feil, jeg kjenner at det knitrer i øyekroken når jeg ser en Pixar-film. De kan komme noen tårer i øynene når jeg kutter løk, tråkker på en Lego, eller får latterkrampe. Det er i øyeblikkene hvor jeg er genuint lei meg at jeg sliter med å få noe ut. Jeg sier dette fordi jeg tror det er viktig at flere av oss er åpne for å kjenne på og dele følelsene våre. Det er ikke sikkert det er lett å vite helt hva de er en gang, men det blir som med mye annet lettere jo mer en gjør det. 

Prøve med en «Bro! Hvordan har du det?» en gang iblant. Det kan hende du stopper noen fra å bli en tragisk statistikk. 

Peace Out! 

Skrevet av: Adrian McAllister

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*