Kommentar: Whataboutism – Trumps hersketeknikk 

Illustrasjon: Emilie Fosse Stangeby

Whataboutism på norsk blir oversatt som «hvamedisme/hvaomisme» hvis en skal være irriterende nøyaktig. Hvamedisme er når en side i en diskusjon dirigerer eller retter oppmerksomhet fra det som blir diskutert, gjerne ved en selv, over til noe annet. Dette gjør at personen som snur oppmerksomheten hverken benekter eller bekrefter argumentet, tilstanden, hypotesen eller teorien som blir diskutert. Kort sagt gjøres dette for å få seg selv til å ikke se like ille ut som hvis en skulle ha svart «ja» eller «nei» til noe som kan være ganske ødeleggende – spesielt for imaget en har bygd opp. 

Se for deg en politiker som blir presset opp mot veggenDe får en kommentar slengt mot seg. Verden stopper opp og de ser karrieren sin passere i revy foran seg, døende, ynkende, som en blomst skutt ned av en shotgun. Alt de har arbeidet for – poff! Så kommer de på noe annet som kan være katastrofalt for en annen politiker. Eller  kan de si noe for å avlede sannheten. Da kan den «anklagde» si noe sånt som «hva med…?» oslik baller det på seg. Da er den «korte» forklaringen utført. Nå kommer den irriterende meningen min. Gled deg.  

I svært få samtaler der hvamedisme er brukt så opplever jeg at en har fått noe positivt ut av det. Kun en gang etter det jeg husker, men selv da var det veldig mye «om og men». Slik jeg ser det er det en person som kaster ut det en kan og tror det er relevant, men det er egentlig ikke det. I det hele tatt. Og hver gang tenker jeg på Trump, som er irriterende. «It’s gonna be spectacular», som han bruker å si. Queue Exhibit A: Tusenvis av bilder på nettet som viser til øyeblikk ved pressekonferanser der han gjør de fascinerende håndgesturene sine.  

Det jeg hørte fra en venninne en gang etter vi diskuterte hvordan en samtale skulle gå, var at Trump er overalt. Vi endte opp med å diskutere denne saken i forhold til hvordan hvamedisme påvirker samtaleemner. Og dermed er det nesten umulig å ikke nevne Donald Trump. Mannen har en unik evne til å unngå det journalister spør om under intervju, og er beryktet for å slenge ut løfter her og der. Men det viktige spørsmålet her er; fullfører han de løftene, eller bruker han fine ord for å få søkelyset bort fra han? 

Dette er ikke noe som er vanlig for han, men det er en laaaaaaang tradisjon. Shit, jeg kan nevne tre hendelser som jeg kommer på umiddelbart. Muren ved Mexico som han skulle få de til å betale for også (noe han ikke har gjort), hendelsen der han nevnte «grab her by the pussy» på lydopptak *spylyder* og ikke minst Epstein-saken der navnet hans har blitt funnet i saksdokumenter litt for mange ganger med tanke på hva saken handler omFox News fjernet jo også den delen av et bilde der Trump og kona Melania er avbildet med Epstein og hans daværende kjæreste Ghislaine Maxwell. Oi da. Det ble fire. Men du ser poenget mitt? Er vi egentlig overrasket? 

Vi kan se på en annen politiker i USA som er utrolig populær – Lille Bernie (feeeeeel the Beeeeeeeern!) Sanders. For å oppsummere så er han en demokrat, han er liberalog mange av generasjon Z ser på han som et stort forbilde. Han har aldri vært i noen skandaler så vidt jeg er klar over, og oppfører seg meget ansvarlig. Så noen vil kanskje si at han er det motsatte av Trump. Så har vi personer som Ted Cruz som kan være en ganske ekstrem versjon av en konservativ republikaner. Og ikke la oss glemme HillaryUansett viser det at amerikansk politikk er utrolig abstrakt og vidt i forhold til samtaleemner og meningerEn kan være høyre- eller venstre-basert, men med så mye imellom. Dermed er det også utrolig vanskelig å ikke inkludere ting i samtaler og diskusjoner en har. Det er nesten forståelig at personer begynner med hvamedisme selv om de nødvendigvis ikke er klare over det.  

Jeg må innrømme at før jeg ble oppmerksom på det så vridde jeg om samtaler på den måten for mye. Spesielt når jeg følte meg truffet og ukomfortabel. I stedet for å si «hei, jeg er ukomfortabel, kan vi snakke om noe annet?», ble det byttet om til «men hva med deg da?» eller «ja, men det her…?». Kjenner du deg igjen? For det er nettopp derfor jeg skriver. Målet med denne teksten er at det skal treffe der det kjennes«Hit ‘em where it hurtsno?». 

Derfor holder jeg det ikke imot de som velger å vri samtalene om på den måten. Det er irriterende til tider, noen ganger skadelig, men ikke verdens ende. Det er nok ganske naturlig, vil mange si. Når man kommer til et emne som er ukomfortabelt og får det rettet mot deg så kan stoltheten din bli rammet. «Men jeg tar jo aldri feil? Jeg gjør alt rett, ingenting galt?» Nei, det gjør du ikke. Nei, det gjør ingenDu kan beskrive deg som et godt menneske i en helhet, men kan du med 200% sikkerhet si at du aldri har følt på det av å ta feil? For også videre ha prøvd å motsi de som beviste at du tok feil fordi stoltheten din var rammet? Og ikke på en konstruktiv kritikk-måte heller, men på en «jeg-er-irritert-fordi-du-sa-sannheten-og-det-var-ukomfortabel-måte». 

Resultatene av en slik måte å argumentere på kan oppsummeres i disse punktene: 

  1. Man dytter hovedfokus over på noe annet enn det som skulle ha vært fokuset i utgangspunktet. 
  2. Man får da også gjerne en helt annen samtale enn det som var meningen.
  3. Personer kan bli forvirret, fornærmet eller andre uønskede emosjoner kan oppstå  

Men, på en annen side kan det også komme ut positiver med å bruke hvamedisme:  

  1. En kan få frem punkter en ellers ikke hadde fått frem.  
  2. Det var alt jeg hadde på det positive. 

Med tanke på dette også, er ikke sosiale medier også et veldig godt eksempel? YouTube har en hel database av videoinnhold der vi kan se hva offentlige figurer gjør, og det som er på internett blir der for alltid – uansett om det slettes. TikTok har også steget frem under disse koronatidene. BLM, eller Black Lives Matter har møtt motstand fra alle kanter, men likevel demonstreres det over hele verden.

Disse plattformene gir enkeltmennesker lett tilgang til ting vi ellers ikke hadde hatt tilgang til. Vi kan se meningsfylte videoer eller latterliggjøringer av en statsmakt uavhengig av hvor vi er i verden. Tanken bak dette argumentet er at Black Lives Matter-bevegelsen har møtt en konstant backlash av «but white lives matter too». Ja, det gjør det, men det er ikke poenget. Poenget med Black Lives Matter er å vise et sentralt problem i veldig mange land rundt i verden, og akkurat nå er det «black lives». Når folk sier «men hvite liv teller også», viser det til et utrolig godt eksempel av whataboutism.

«What about white lives?». Det er aldri noen andre personer enn mennesker med hvit hud som sier den setningen, og med god grunn. BLM står for likhet mellom alle hudfarger, ingen diskriminering eller rasisme. Samhold, i korte ord. Men i dette tilfellet er det som jeg har nevnt tidligere, skadelig. Spesielt for de som er påvirket, men ikke minst for de som ikke er det. Det gir de en feil oppfatning av hva bevegelsen står for, og lite kunnskap og villighet til å lære om hva den gjør slik at denne feiloppfatningen kan spre seg som ild i tørt gress. Ja, hvite menn som pusher femti må ha det utrolig vanskelig med alle de forventningene som kommer med å ha så mange rettigheter, muligheter og privilegier.  

Jeg kan også nevne feminismen. Feminismen står ikke kun for kvinners rettigheter, selv om det gjorde det en stund. Det var en tid da feminismen sto for å øke kvinners rettigheter på likt nivå som menn. Og det klarte de. Den dag i dag er den for alle menneskers rettigheter. Fortsatt er det problemer med at kvinner blir sjekket opp på gata uten at de vil det, men menn kan også komme inn i ekstremt ukomfortable situasjoner. Fordi de føler at de ikke kan si noe om det fordi de skal blant annet vise lite følelser, være sterke og store beskyttere for kvinner som gjøsituasjonen deres utrolig vanskelig. Det er vanskelig nok for noen som helst å komme frem med seksuelle overgrepsanklager, så det å være en mann som har mye lavere tall på statistikken i motsetning til overgrepstall enn kvinner, gjør det så mye vanskeligere.

Bevegelser som Me Too har gjort at ikke kun kvinner, men også andre som har blitt utsatt får vite om sine rettigheter, og de får en plattform for å snakke om det i trygge omgivelser. I tillegg får de snakke med andre hvis de vil det. Derfor er det viktig å ikke underminere hele bevegelsen når man har begynt å snakke om disse viktige tingene for noen år siden. Disse bevegelsene er ikke bare i ett eller to land, men det er over hele verden. Mange av de er også rimelige nye, med eldre idealer. Samfunn, kulturer og land har først nå valgt å reagere på det fordi det er så mange som er involverte. Så det å komme med et «men hva med oss menn? Er ikke vi også viktige?»-argumentet som eksempel er egentlig ikke et eksempel. De som sier det har nok en grunn for det, men da ser en heller ikke på helheten bak bevegelsen eller det i dette tilfellet; det politiske standpunktetI bunn og grunn står de for likhet. De har bare forskjellige utløp for det.  

Hvordan føles det? Har du fått noen slag i magen? Kjenner du pinligheten vaske over deg mens jeg som skriver kommer med beskrivelser, hengivelser og beviser på hva hvamedismen er og hva det gjør? Langtidseffektene? Det er jo også en mulighet for at denne godjenta bare sitter utenfor et stup og selv har noen rare følelser rundt stolthet, «jeg-må-ha-rett-symptomer» og et altfor stort ego. Kanskje det er jeg og meg selv alene som har et kompleks om å fortelle andre ting, og å få de til å føle seg ganske jævlige. Med det sagt, la meg gi det enda et par forsøk til. La oss dykke dypere i hvamedismen 

Hvamedismen blir ofte beskrevet som en stor del av russisk politikk. Det er faktisk så vanlig at man ser det konstant. Ifølge Wikipedia så var det slik at under den kalde krigen kunne noen bli utspurt, så kunne den utspurte si «hva med…?», også fulgte det med noe et vestlig land hadde gjort eller gjorde. 

Vanligvis så følger hvamedismen seg tilbake til den som spør. Ideen bak er å gjøre spørsmålet så seriøst at den som mottar den ikke har noe annet valg enn å svare. Å ikke svare på det får mottakeren til å se negativ ut. Per definisjonen er det vel også en retning innenfor hvamedismen. Men det blir jo teknisk sett det samme som jeg har snakket om tidligere.

I bunn og grunn er hvamedisme når en person unngår komplett ansvar for sine meninger og/eller handlinger i en diskusjonEt hvamedisme-spørsmål har ofte fotfeste i noe virkelig, og er gjerne ment direkte til en mottaker. Nå er det jo også ganske ironisk at jeg har nevnt Trump så mye med tanke på at han og Putin har stanget mot hverandre ved mer enn én anledningFor ikke å nevne Kim Jong-Un. Alle de tre har en tendens til å bruke hvamedisme mot hverandre til ethvert tidspunkt. Hvis vi skal snakke om et ganske skjult eksempel kan vi se på Fox News. Vanligvis starter de med introduksjonen, så temaet, også sparker de av med «but what about…?» og vanligvis er det noen åpenbare motstandere.

Det kan inkorporeres så utrolig lett inn i en samtale at en person ikke tenker på det engang. Jeg er faktisk ganske sikker på at NRK her har brukt «men hva med…?» flere ganger selv, og det vet jeg ikke helt om det er så lurt å gjøre. Hvamedismen er et veldig farlig våpen i feil hendermen en burde heller aldri ty til å bruke det. Det er en slu taktikk, og unngår ikke å vektlegge andre problemstillinger som har lite til ingenting med saken å gjøre. Det tar faktisk bort meningen med mesteparten av samtalen.  

Skrevet av: Marthe Holm

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*