Kronikk: Oppmerksomhetsmaskinen

Smarttelefon –av smart (fra engelsk smart; lur, dreven og tilpasningsdyktig), tele (fra gresk tile; fjern), og fon (fra gresk foni; lyd)

Da italienske Antonio Meucci så seg lei av tungvint kommunikasjon mellom teknikerne i et teater i Firenze bestemte han seg for å utvikle et apparat for å kunne kommunisere raskt og effektivt med sine medteknikere. Han flyttet til Cuba, og i 1849 hadde Meucci bearbeidet teknikken og sendte sin egen stemme gjennom en kobbertråd fra ett av rommene i hans hjem til et annet rom. Han kalte denne oppfinnelsen: teletrofono.

Hellet hans snudde i 1870 da han ble kraftig forbrent i en fergebrann. For å kunne betale sykehuset måtte han selge sine ca. 30 selvutviklede prototyper av teletrofonoen. Kjøperen? En Amerikansk-Engelsk forretningsmann ved navn Alexander Graham Bell.

Det var franskmannen Jean-François Sudré som først omtalte en slik maskin som en «telefon», og mye takket være dens renessanse i 2007 –året vi så en iPhone for første gang –er oppfinnelsen i dag svært ulik dens prototyp.

Kritisk for dens funksjon var at begge samtalepartnere må være ved røret. Å makeløst planlegge telefonsamtaler slår bena under meningen med telefonen, så den måtte tiltrekke seg oppmerksomhet. Den måtte ringe.

Med dette var telefonen fra dens fødsel av et distraherende apparat. Utformet for å stjele oppmerksomheten vår for så å kunne utføre sitt egentlige formål: fjernprat.

Vi aksepterte forstyrrelsen fordi den var verdt det. Gradvis tok utviklerne av telefoner denne aksepten til nye høyder. I dag ser vi hva de høster.

I en kapitalistisk verden er oppmerksomhet verdifullt. Fang den, og du er et reklamegeni. Så ringing ble til ringetoner, som ble til sms-toner, som ble til varsler. Idag er det bokstavelig talt hundretusenvis av algoritmer og personer bak skjermene våre som jobber mot ett mål: å fange vår oppmerksomhet. Og de skyr ingen midler.

Bruken av psykologiske triks, tiltrekkende bilder, og pirring av nysgjerrigheten er nådeløs. Det beste av alt er at i motsetning til en avis eller bok, tar strømmen aldri slutt. Vi bare ruller, og ruller, og ruller.

Vi sjekker omtrent alle varslene våre fordi vi har blitt trent til å oppfatte dem som direkte relevant for oss selv. En annonsørs klissvåte drøm. Flere mobilprodusenter presenterer nå reklame som varsler for å øke eksponering. Algoritmene ser også nøye på nøyaktig hva det er som fanger vår oppmerksomhet. Deretter skjer det du sikkert vet: de kategoriserer våre interesser, og sender oss reklamer som passer med noen av dem. Dette øker sjansen for at vi lar oss interessere av reklamen som utgir seg for å være et varsel.

Disse enkle observasjonene baner veien til et kritisk spørsmål: Gjør reklameselskapene oss en tjeneste, eller gjør vi de en tjeneste?

Google Maps har en fiffig funksjon: den forteller deg når visse veier er trafikkerte, og foreslår til og med mindre trafikkerte ruter. Hvordan?

Når vi bruker Google Maps ser Google hvor vi er. Dersom mange bruker tjenesten nærme en vei, alle beveger seg i samme retning, og alle beveger seg sakte kan Google ganske presist gjette seg fram til at denne veien er overtraffikert.

Så hvem er det egentlig som yter en tjeneste for hvem?

På den ene siden har vi karta som Google har tegnet. På den andre siden gir brukeren informasjon til Google som gir deres applikasjon en kritisk fordel. Og på en fjern tredje side er veiene (som karta hadde vært overflødige foruten) betalt og vedlikeholdt av skattepenger; skattepenger som Google, et selskap som omsetter for hundrevis av milliarder av kroner, ikke tilbyr ett øre til.

Meuccis teletrofono og dagens smarttelefon er to forskjellige vesener. Derfor bør vi ikke se på smarttelefonens plass i våre liv på samme måte som vi så på teletrofonoen. Smarttelefonen er mer enn en vare. Googles kart er bare ett av hundrevis av eksempler på hvordan vår oppmerksomhet styres for at vi arbeider for selskaper ved å bruke deres teknologi på «våre» telefoner.

Men det ender ikke der.

Hvilken nettleser brukes på UiAs biblioteker? Google Chrome. Hva er hjemmesiden? www.google.no. Har Google betalt for våre bøker? Tilbyr Google (eller andre) sine tjenester gratis? Eller arbeider du og jeg gratis for Google når vi bruker deres tjenester?

Skrevet av: Pål Øymoen

(kilde: snl.no/telefonapparat den 15.08.2020)

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*