Portrettintervju: Veronica Orderud: – Utdanningen ga ny styrke 

Foto: Camilla Lorentsen

Det er lørdags formiddag og Torvet bader i høstsola idet jeg møter Veronica utenfor et av teltene som er satt opp i forbindelse med Protestfestivalen. Hun har nettopp deltatt i esamtale om synden, rabulisten og kirken 

Vi rusler sammen til Teateret hvor de har holdt av bord til oss, og møtes der av servitøren som ønsker oss velkommen. Det er ingen tvil om at alle er litt nervøse, spesielt servitøren og jeg, men det er kanskje heller ikke så rart. Veronica Orderud ble dømt til lovens strengeste straff for medvirkning til trippeldrap, i det som er en av Norgeshistoriens mest omtalte drapssakerDet hele førte med seg et mediesirkus uten sidestykke, hvor Veronica ble framstilt som selve hjernen bak det hele. Jeg som var snaue ti år da dette pågikk, husker det fortsatt godt.  

Et bedre og mer reflektert menneske 

– Tusen takk skal du ha, sier hun og smiler takknemlig til servitøren.  

Den milde, rolige stemmen står i en voldsom kontrast til bildet av en kalkulert morder. Med tanke på psykisk helse og det å stå i vanskelige situasjoner, har Veronica uten tvil en unik historie og kompetanse. Hun har hatt en trøblete oppvekst med en familiehistorie preget av vold, rus og dårlige relasjoner. Hun har blitt dømt for tre drap hun hevder å ikke ha noe med, sonet lovens strengeste straff og kjempet seg tilbake til samfunnet og en relativt normal hverdag. tillegg har hun utdannet seg oppi det hele 

Du har mange dyrkjøpte erfaringer, men de  likevel sies å utgjøre en unik kompetanse som få andre har. Hvem er du i dag på grunn av dette?  

– Jeg har jo selvfølgelig blitt endret, for vi er jo summen av alle livserfaringene våre. Selvfølgelig skulle jeg vært alle disse erfaringene foruten, men samtidig så er jeg ikke i tvil om at det har gjort meg til et bedre og mer reflektert menneske. Så har jeg sikkert vært heldig fordi jeg føler at jeg har hatt styrke til å komme igjennom det, og klare å vende det til noe positivt. Det må på en måte være målet, uansett hva mennesker opplever.  

Teologistudiet ble en redning 

Underveis i soningen begynte Veronica å studere. Hun var nesten ferdig utdannet veterinær da hun i slutten av 20-årene ble dømt. På grunn av den lange dommen var det umulig å starte praksisperioden som veterinær. Etter noen år bestemte hun seg derfor for å studere teologi. Hun forteller at barnetroen hennes ble styrket gjennom soningen, og at muligheten til å studere i fengsel ble en redning for henne på mange måter.  

– Det var en befrielse. Den gangen var jeg nok kanskje ikke tøff nok til å stå opp å si «vet du hva, jeg syns dette er helt absurd, måten dere snakker på er helt forferdelig, nå må dere slutte». Hun refererer til sjargongen i fengselsmiljøet, og forteller at hun følte denne gikk på akkord med verdiene hennes, og at hun ikke ønsket å være en del av det.  

– Men det er jo noe med at jeg i likhet med alle andre mennesker ønsker å være en del av et fellesskap, og jeg hadde ikke noe annet. Da jeg fikk noe annet i form av den utdanningen, så ga jo det en helt annen styrke. På den måten kan du si at det også var en slags flukt.  

Med gjennomført praksis er Veronica utdannet prest. Jeg blir nysgjerrig på hva troen har hatt å si for henne gjennom årene som har gjort at hun valgte nettopp teologiutdannelsen. Jeg spør henne hva hun tror er det viktigste med tanke på religion. 

– Du får jo dine slag i ansiktet uansett, men så har jeg troen på at det blir bra til slutt, sier hun med sikkerhet i stemmen.  

– På et eller annet vis så kommer man ut i andre enden, og da vil man på en måte se tilbake og tenke at alt har skjedd av en grunn. Jeg tror det litt. Også blir man kanskje konfrontert med at «ja, men det er jo ikke en grunn til alt, og alt kan ikke forklares», og selvfølgelig kan det ikke det. Man opplever tap og sorg som det ikke er noen forklaring på, som er helt umenneskelig og forferdelig. Så tenker jeg at da hjelper iallfall Gudstroen meg til å tenke at jeg må trekke det beste ut at det og bli et sterkere og bedre menneske av det.  

Foto: Heiko Junge/NTB

Tøffe soningsforhold  

Hun forteller videre om saken, gjenopptakelsesprosessen, bevis og indisier i norsk rett. Hun forteller også hvorfor hun etter soningen har engasjert seg i kvinners soningsforhold. 

– Det er på grunn av mitt opphold i Skien fengsel hvor jeg var i 7,5 år, som den gang var et blandingsfengsel hvor man sonet sammen med menn. 

JURK publiserte i 2017 en rapport hvor det framkom at kvinner diskrimineres i møte med norske fengsler. Dette har blitt problematisert med jevne mellomrom siden Kvinnesoningsutvalgets rapport i 1989. Likevel opereres det fortsatt med blandingsfengsler i Norge. Veronica beskriver det hun opplevde som et misforhold mellom de innsatte, hvor mennene gjerne satt på lange, tunge dommer og var i en helt annen ressurssituasjon enn de kvinnelige innsatte – som ofte var lokale rusmisbrukere på korte dommer. Hun forteller om seksuell trakassering og utnyttelse, som gjerne bunnet i dette misforholdet hvor mennene øverst i hierarkiet hadde en sosial makt kvinnene ikke hadde. 

– Var de prostituerte og rusmisbrukere på utsiden, så var de det der inne og. Sånn sett var det ikke rehabiliterende for dem, de fikk aldri omdefinere seg selv på et vis, det ble så veldig meislet inn.  

Hun rister litt oppgitt på hodet for å understreke absurditeten i det hun nettopp har beskrevet. Hun forteller videre om da hun ble overført til Bredtveit kvinnefengsel, og at situasjonen der var helt annerledes. 

– Jeg har sagt mange ganger at å komme til Bredtveit var som å komme til Kardemomme by. I Skien så var det jo disse kriminelle mennene og disse autoritære systemene som de var en del av som satte dagsorden hele tiden. I tillegg forteller hun at de rehabiliterende tiltakene i stor grad var lagt opp på menns premisser fordi de var flere. I Bredtveit opplevde hun miljøet som sunnere med tanke på rehabilitering.  

– Var man flink til noe ble man definert litt ut fra det heller, dermed fikk man anledning til å skape et helt annet bilde av seg selv, en ny identitet. Jeg så hvor viktig det var både for mestringsfølelse og selvverd. Da fikk jeg opp øynene for hvor gal den tanken om likhetsprinsippet mellom kvinner og menn er med tanke på fengsler og det kriminelle miljøet. Man tenker ikke på at det nærmest ikke er noe miljø, tror jeg da, som er mindre likestilt enn det kriminelle miljøet. 

Etterlyser omtanke for kvinner i alle samfunnslag 

Som kvinne møter du helt andre kjønnsroller og forventninger enn menn. Som du beskriver, havner man i et avmakts forhold hvor man må forholde seg til, og akseptere seksuell trakassering over tid. Det kan virke uforståelig at dette har fått, og fortsatt får utfolde seg?  

– Ja, det er detDette tenkte jeg mye på da #metoo eksploderte. Da jobbet jeg i rusomsorgen, og kom på jobb hver morgen hvor jeg satt med disse kvinnene og hørte historier som fikk det til å vrenge seg både her og der, både i forhold til hvordan de var blitt behandlet og hva de hadde stått i. Det var så ille. Her har du kvinner i et helt annet samfunnslag, som må finne seg i så vanvittig mye. Hvor er omtanken og omsorgen for dem 

Jeg blir nysgjerrig på hvordan hun ble møtt av mannlige innsatte og fengselsmiljøet hun beskriver med tanke på dommen og mediesirkuset som fulgte med henne.  

– Jeg gikk fri for mye, men jeg fikk jo også oppleve sjargongen, måten de snakket til deg på, tafsing, alt dette som du aldri hadde tillatt på utsiden. Men det er noe med at når man går i denne typen miljø over tid så senkes tersklene dine, og det er jo det som er litt farlig, for man godtar ting man ikke skal godta.  

Hvordan kan ansatte i fengsler stå på sidelinjen og se dette utspille seg uten å gripe inn, når vi vet hvor alvorlige psykologiske konsekvenser seksuelle overgrep og trakassering kan føre med seg? 

– De var jo også så vant til det at det ble bagatellisert. Det tror jeg er én grunn til at kriminalomsorgen har brukt så lang tid på å gå vekk fra dette med blandingsfengsler.  

Hjelper å tenke i perspektiver  

Jeg spør henne hvor hun finner mot til å stå i egen historie og fortsette framover slik hun gjør.  

– Jeg tror egentlig bare jeg har bretta opp ermene og gått på. Så har jeg forsøkt å legge vekk alle disse negative tankene i hverdagen. Det året jeg slet mest var det året jeg var arbeidsledig og søkte jobb. Særlig på slutten av året, for da følte jeg jo at grunnen til at jeg søkte og søkte uten å få jobb var fordi jeg var meg, og da kom alle disse tankene med veldig styrke. Det var tungt. Sånn sett så fikk jeg jobb i grevens tid på et vis. Hun ser ut til å bli alvorstynget et øyeblikk før hun fortsetter:  

 For meg så hjelper det å tenke i perspektiver, men der er vi jo så forskjelligeJeg har selvfølgelig også dager hvor det er fryktelig vondt og tungt, hvor jeg virkelig må jobbe med meg selv for å orke å gå ut og treffer mennesker og verden, men sånn er det jo for de flesteFor meg hjelper det å tenke at det alltid er noen som har det verre, og at jeg alltid har kommet opp av grøfta tidligere. 

Kanskje litt upassende faller spørsmålet om hun rett og slett føler at hun har blitt litt udødelig av det hele, ut av meg.  

– Ja, jeg også må jo innrømme det – selv om det fort kan bli litt flåsete og feiltolket. Så har jeg selvfølgelig tenkt at det ville vært enklere for meg å bytte navn og sånn, men det er litt det der med å tørre å stå i egen historieog tørre å si at man håper man kan bruke erfaringene til noe positivt, og helst da også til noe positivt for andre.  

Hvis du avslutningsvis skulle gitt et råd til studenter basert på dine erfaringer, hva ville det vært?  

– Jeg tenker at rådet til unge generelt er at man ikke må være så innmari opptatt av å etterleve en eller annen konformitet i form av at man skal være sånn eller sånn, se ut sånn eller sånnJeg tenker at man må gi seg selv litt slækk. Veldig mange unge er alt for strenge med seg selv. Det blir destruktivtog noen tilfeller kan det til og med gå så langt at man føler på nærmest forakt for seg selv fordi man ikke klarer å passe inn. Jeg syns det er så forferdelig at man skal bale med sånne ting. Vi er alle mennesker, og vi er alle forskjellige og unike.  

– Det er masse ulike blomster i vår herres hage og masse ulike dyr i vår herres dyrehage, avslutter hun med glimt i øyet og et varmt smil.  

Vi slår følge ut, og tar farvel utenfor en av restaurantene lengere opp MarkensPå tros av alt, sitter jeg igjen med følelsen av å ha møtt et helt alminnelig, og ikke minst veldig jordnært menneske – som på mange måter kjemper en innbitt kamp for sin plass i fellesskapet. Jeg ønsker henne lykke til og takker for at hun tok seg tiden til å møte megDet siste jeg ser før jeg snur meg og går er smilet og blikketrammet inn av de mørke krøllene i sola.  

 Skrevet av: Camilla Lorentsen

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*