Leserinnlegg: Trenger vi en menneskerettighetslov i næringslivet?

I 2013 døde mer enn 1138 tekstilarbeidere i Rana Plaza- kollapsen fordi selskapene ikke gjorde noe med den falleferdige bygningen. FOTO: MUNIR UZ ZAMAN /AFP
Dette er et leserinnlegg.

Når man handler i dag er det som å gå i blinde når man leter etter noe som er etisk produsert. Slik burde det ikke være! Som forbruker burde man trygt kunne handle uten å lure på om mennesker har blitt utsatt og krenket i produksjonen. Trenger vi en menneskerettighetslov i næringslivet?

Problemet ligger i at dagens lovverk er fragmentarisk, uoversiktlig, og ikke minst at det ikke finnes noen sanksjoner ved selskapers menneskerettighetsbrudd. Det er dermed enkelt for selskaper å lure seg unna og gjøre som de vil. Det finnes mange eksempler på at næringslivet kjører over menneskerettighetene i produksjonen sin. Det har blant annet blitt dokumentert at tomatene vi kjøper kan ha blitt plukket av en underbetalt migrantarbeider i Italia, og at klærne vi kjøper kan ha blitt sydd av en person som jobber seksten timer om dagen i en falleferdig bygning. Det har også blitt dokumentert at batteriene i de elektriske bussene på veiene i Norge kan ha bidratt til gruvearbeid i Kongo, og at urfolk kan ha blitt tvangsflyttet fordi det skal graves ut mineraler der de bor. Næringslivet må ta ansvar for menneskerettigheter og miljø slik at man forebygger slike brudd.

Afrikanske migranter blir utnyttet til å arbeide under slavelignende, forferdelige
forhold på tomatplantasjer i Italia. FOTO: INITIATIV FOR ETISK HANDEL (IEH)

Næringslivet trenger imidlertid drahjelp for å ta et slikt ansvar. Selskaper er ikke forpliktet til å ivareta menneskerettighetene slik stater er. De kan dermed bryte FNs verdenserklæring, den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og den internasjonale arbeidsorganisasjonens kjernekonvensjoner uten at det får noen konsekvenser for dette. Det blir dermed feil å overlate ansvaret til næringslivet slik næringsminister Iselin Nybø uttalte på et seminar om dette temaet i juni. Næringsministeren mener at det er næringslivet selv som må ta ansvar for å følge FNs veiledende prinsipper om ansvarlig næringsliv (UNGP) og organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) sine retningslinjer. Stikkordet er her klart; det er veiledende retningslinjer. Både UNGPs og OECDs retningslinjer etterleves i svært liten grad siden de ikke er forpliktende. Vi trenger derfor en egen lov som pålegger næringslivet å ta et menneskerettighetsansvar, som innfører forpliktelser i virksomhetens datterselskap og underleverandører, som også gjelder for selskapers virksomhet utenfor Norges grenser, og ikke minst som kan innføre sanksjoner ved manglende gjennomføring.

Det er ikke umulig å innføre en slik lov. Andre land som Storbritannia og England har innført lover som forplikter næringslivet å ta vare på menneskerettighetene og miljø. Norge har dermed mange eksempler på hvordan en slik lov burde se ut, samt hva som er effektive sanksjoner. Denne utviklingen i Europa for å bedre menneskerettighetenes stilling i næringslivet har også vist seg i Norge. Regjeringen fikk allerede i november 2019 et forslag til en lov hvor norske selskaper både i og utenfor Norge må følge UNGPs retningslinjer. De har siden det hatt høringsuttalelser om en slik lov. En lov som kun bygger seg på UNGPs retningslinjer vil derimot ikke være like dekkende som en menneskerettighetslov nevnt ovenfor.

Svaret er klart, vi trenger en menneskerettighetslov i næringslivet.

Skrevet av: Maria Lindøe Apeland, Kommunikasjonsansvarlig Amnestystudentene UiA

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*