Misnøye? Ulykkelig? Jeg vet ikke. Det er vanskelig å konstatere noe som helst akkurat nå. Hva er egentlig meningen med livet? Hvilken mening er det jeg ønsker at livet skal ha? Hvorfor lever vi egentlig? Hvorfor er bananer gule? Hvorfor klarer ikke hodet å holde kjeft når man aller helst skulle ha sovet fordi det er jobb dagen etter? Så mange spørsmål, og alt for lite svar. Så da sitter jeg her da. Skriver i Word. Mest for å få ut tankene av hodet, slik at jeg kanskje klarer å falle i søvn etter hvert.
Jeg husker sist jeg skulle sette meg ned å skrive noe fantastisk, likt som dette (ikke sant?!). Det var på barneskolen. Den gang da livet bestod av null bekymringer om meningen med livet og hvilken neglelakkfarge som gjorde at man så brunest ut. Da handlet historien om en ung jente, noen ville hester, en magisk skog og et mystisk tre som fortryllet verden med de mest absurde ting.
Fantasien til en barneskoleelev er ofte god på slike ting. Å skape eventyrlige virkeligheter. Det er fint, synes jeg. Når man blir eldre, forstår man liksom mer og mer. Skatt, BSU, EU-kontroll og inkassovarsler blir plutselig en noe mer overdøvende støy over de ønskede eventyrene. Det er ikke sånn at fantasien og det kreative nødvendigvis er forsvunnet, det bare er noe mer begravd i en tett tornebusk av virkeligheter. Av og til må man liksom stikke seg litt på disse tornene før man når frem, og når man gjør det... Det er da man finner snevet av lykkerus fra barndommen. Det er kanskje det som er nostalgi? Jeg liker å tro det. At man finner en boble hvor bekymringene plutselig forsvinner litt, fordi det er sånn det er å være barn. Man er uviten. Og uvitenheten er veldig fin når du er ung.
«Foruten om gjelden på 400.000kr da, men den snakker vi ikke om. Det er tross alt det beste lånet du noensinne kan ha, sier alle.»
Det er ikke det at livet er ille. Absolutt ikke, og tvert i imot. Jeg har fullført 13 år med GRATIS grunnskole, og attpåtil tatt meg en bachelorgrad i et fag som hørtes fiffig ut når jeg søkte. Helt ærlig var jeg ganske usikker på hva jeg skulle velge av studie da jeg gikk på vgs. Jeg visste at det skulle bli noe innenfor kommunikasjon og det som jeg anser som de mer «kreative» veiene å gå… Men derfra kan man velge mange forskjellige stier. Når jeg først valgte å søke, ble det privatskole, og jeg trodde ikke det skulle ta tre dager før jeg fikk et ekstravagant «VELKOMMEN SOM STUDENT» brev i postkassen. Da var det bestemt da, tenkte jeg. Og ikke tro jeg var misfornøyd. Jeg var faktisk ganske så fornøyd med det, og vil jo ikke akkurat si at det var et dårlig valg heller. Foruten om gjelden på 400.000kr da, men den snakker vi ikke om. Det er tross alt det beste lånet du noensinne kan ha, sier alle.
Vi er ganske bortskjemte i Norge, sett ut ifra utdanningsmulighetene våre. Det finnes tusenvis av linjer å gå, og det blir ikke akkurat færre med årene som går. Alt skal enten spesialiseres eller generaliseres til tusen. Snart kan du ta en master i hvordan oppdrett av fisk påvirker eldreomsorgen i Norge.
Selv gikk jeg for den mer generaliserende veien. Ofte omtaler jeg meg som en potet. Utdanningen ga meg liksom litt av alt, derav = potet. Det er for så vidt både positivt og negativt det altså.. Men en ting er sikkert. Med mindre du er meget dedikert og interessert i et av feltene du går igjennom under utdanningen, så føler du deg ganske så hjelpeløs når utdanningen først er ferdig og du står der med bacheloren og vitnemålet i hånden. Hva skal jeg gjøre nå liksom? Jeg er jo ikke klar for dette? Eller er jeg? Er det lov å ha så mye tro på seg selv at man føler seg direkte klar når man er ferdig utdannet?
«Den eneste gangen jeg oppnår gode følelser er når jeg roter frem den rosa vibratoren min»
Vi er flinke til å ikke tro på oss selv. Du skal ikke tro du er bedre en noen andre, vet du. Hilsen janteloven. Jeg tror egentlig man er blitt flinkere til å drite i janteloven, spesielt de som er litt ekstroverte. De som tør å by litt på seg selv, som satt og hoppet i setet under hvert selvrealiseringsforedrag på høyskolen, som stilte som elevråd på ungdomskolen, og de som rakk opp hånden først for å hente melk og juice til klassen i matpausen på barneskolen – som de heltene de var. Selv gjorde jeg det et par ganger, men der var mest for å få ekstra fri fra timen. Men hva med de andre?
Jeg har datet masse på Tinder. Eller, via Tinder, sier man kanskje. Om det er for å finne kjærligheten eller om det er et sterkt bekreftelsesbehov, det er ikke like lett å si. Det er kanskje en god blanding, men så har man svipet så lenge at bekreftelsesbehovet faktisk veier litt mer en ønsket om kjærligheten. Jeg tror faktisk jeg har et så høyt ønske om å oppnå kjærligheten at jeg har blitt følelsesløs på veien. Eller… den eneste gangen jeg oppnår gode følelser er når jeg roter frem den rosa vibratoren min og skaffer meg selv et par (eller tusen) orgasmer. Det er da hvert fall én følelse.
Jeg har så lyst til å gjøre SÅ MYE. Flytte til Frankrike for å lære meg fransk. Kjøpe meg keyboard for å ikke gi opp på drømmen om å være god innenfor det musikalske feltet, slik som de andre i familien er. Kjøpe meg en leilighet ved havet, skaffe meg en bestevenn av en hund. Også hadde det vært kult å kunne tegnspråk. Det er så mye, og jeg tror ikke jeg har nok ork til å skrive opp alt her nå engang. Men hallo, HVORFOR lærer man fortsatt nynorsk på skolen? Hvor skinnsykt hadde det ikke vært om vi heller kunne lært tegnspråk? Kulturarv og alt det der er viktig det, men vi har jo et hav av flotte dialekter i Norden. Hvorfor holde liv i det som ble diktet opp av en kar med navn Aasen i atten pil og bue???
Nei. Nå legger jeg meg. Det er faen meg det jeg skal gjøre nå.
