Tiende oktober markeres verdensdagen for psykisk helse. Dette er, i mine øyne, en av årets viktigste dager; den angår oss alle og må derav markeres høyt og tydelig.
Psykisk sykdom er utfordrende. Ikke bare for den som sliter selv, men også for de pårørende; ofte vet man ikke hva man skal gjøre, og man føler seg hjelpeløs og rådvill.
Vi har alle fått høre de klassiske tipsene; «drikk mer vann», «begynn å trene», «spis sunt», «dropp koffein» og så videre. Det er en grunn til at disse tipsene blir tatt opp igjen og opp igjen; det er jo fordi de funker. De gjør det.
Men når 90% av dagens energioverskudd går til å reise seg opp av sengen og i beste fall få på seg klær, er det ikke mye igjen til å begynne å trene eller til å drikke tre liter vann, eller til å betale regningen som du har fått inkassovarsel på. Denne situasjonen kan være vanskelig for pårørende å forstå, og ofte tråkker man feil, selv om det ikke var det som var hensikten. For vi vil jo alle hjelpe, men det er ikke alltid like enkelt å vite hvordan man kan hjelpe uten å gjøre vondt verre. Derfor har jeg her forsøkt å gjøre det LITT enklere, ved å gi noen konkrete tips som kan være nyttige når man er i en relasjon med noen som har det vanskelig.
Så … Hva er det riktige å gjøre når man mistenker eller vet at noen har det vanskelig?
1. Av og til er det best å bare lytte. Det er ikke alltid slik at den som har det vanskelig klarer, orker, eller i det hele tatt ønsker å ta innover seg gode råd og metoder. Ofte trenger man bare at noen hører på en og kommer med en klem eller noen trøstende ord, istedenfor en plan for endring; det kan skape mer håpløshet hos den sårbare, og i tillegg skape en uønsket avstand mellom dere. Denne kan være vanskelig å holde seg til, og flesteparten av oss vil nok rent intuitivt gi både tips og råd til hvordan man kan forbedre situasjonen. Det er forståelig, men prøv å ta deg selv i det, og spør om det er ønskelig med råd før du gir dem. Husk at du skal være en venn, og bare det, ikke psykolog eller annen form for behandler.
2. Aldri slutt å invitere. Selv om man får et «nei», ofte gang på gang. Ikke vis at du blir sint/skuffet dersom du får et avslag eller ting ikke går helt etter planen. Det er ikke uvanlig at man trekker seg tilbake og går litt inn i seg selv når
man har det vanskelig, men selv om man sier «nei», betyr det likevel mye å få en invitasjon, og føle at de rundt en ikke har «gitt opp».
3. Spør om det er noe du kan gjøre. Dette er en litt vanskelig en, men likevel verdt et forsøk. Prøv å spørre den det gjelder om det er noe du kan bidra med. Både ting som å gi en klem, lytte når de trenger det, men også praktiske ting. Eksempler på sistnevnte kan være å tilby seg å hjelpe og rydde/vaske, lage mat, tilby seg å handle eller sende notatene dine fra forelesninger og så videre.
4. Ikke vær redd for å ta den vanskelige samtalen. Dersom du mistenker noe, spør. Det er ikke farlig å spørre, det er farligere å ikke spørre. Vi må prøve og ikke være redde for å være den som «starter det hele».
5. Vær tålmodig – og verdsett de små seierne. Bare det å komme seg ut av døra en dag kan være en ekstremt stor seier for mange, og det er viktig å poengtere når man gjør noe bra, selv om det for mange andre er en selvfølge og helt uproblematisk. Det er også viktig å vise tålmodighet på de dagene de ikke klarer å komme seg ut, og håpe på en litt bedre dag i morgen.
6. Forstå at det ikke handler om deg. Det kan være kjipt å være den som blir avvist gang på gang, men prøv å se forbi dette, og spør likevel. Det er sjeldent og aldri noe personlig rettet mot deg, det handler om den personen som har det vanskelig.
7. Ikke spør «går det bra?». Spør heller «hvordan går det?». Spørsmålet «går det bra?» åpner ikke for mye spillerom, og det er veldig enkelt å bare svare «ja». Dersom man reformulerer spørsmålet og heller spør om hvordan det går, er sjansen større for at du får et mer ærlig svar. Det er selvfølgelig lett her også å bare svare at det går bra, men denne enkle reformuleringen gir i alle fall et bedre utgangspunkt.
8. Kjenn dine egne grenser. Dersom relasjonen blir for tøff for deg å stå i (noe som er fullstendig lov å føle; vi er bare mennesker hele gjengen), så forklar hvorfor du ikke klarer å ha like mye, eller noe som helst, kontakt med vedkommende. For alt i verden ikke bare fas personen ut og slutt å svare på meldinger. Det er det absolutt verste man kan gjøre. Gi tydelig beskjed selv om du anser mottakeren som sårbar. Mennesker tåler ofte mer enn man tror.
9. Prøv å forstå. Legg inn en innsats, og prøv å forstå hvordan personen har det. Det beste er å få forklaringene direkte fra personen det gjelder, men det kan også være nyttig å prøve å google og lese andres erfaringer. Din villighet til å prøve å forstå er viktig. Still spørsmål, vær åpen, og legg fra deg kritikken og stigmatiseringen hjemme.
10. Eventuelt; innse at du ikke forstår. Enkelte lidelser kan bare ikke forstås av en utenforstående. Dette betyr ikke at man ikke skal gjøre et forsøk, for det burde man, men det er også viktig å finne seg til ro med at enkelte ting er vanskeligere enn andre å sette seg inn i. Ikke bli kritisk eller omtal handlinger og tanker som tullete og irrasjonelle (selv om de ofte kan være det). Innrøm at du ikke forstår, men at du bryr deg likevel.
Tekst: Kjersti Søvold
Leave a Reply