Hvordan er det samfunnet vårt har blitt, og hvor skal det ende? Vi er avhengige av skjerm og konstant stimuli, har alltid tjue faner åpne i både nettleser og i hodet og vi er stressa helt fra barnehagealder. Dagens ungdom «can’t adult today» og multitasker på seg stress og psykiske lidelser, men uten mål og mening. Kravet om effektivitet blir større, men vi blir bare mer ineffektive. Det går ikke an! Vi rister på hodet og blir med i klagekoret, alle som en. Utviklingen går så fort at vi ikke klarer å henge med. Alt sklir ut. Alt var bedre før.
Men samtidig som vi uffer og akker oss over den moderne verden, setter vi inn øreproppene og legger oss til rette for å nyte godt av underholdning, digitale stimuli og komfort. Vi er jo barn av vår tid, og man kan ikke akkurat hoppe av utviklingen heller. Vi trenger bank-id på telefon og sosiale medier. Men fler og fler unge mennesker velger en annen vei. Er det i ferd med å bli moderne å være umoderne?
På internett kan man observere at stadig flere unge folk bryter med det moderne, og vender tilbake til mer tradisjonelle verdier og levemåter. Selv om det ikke er et organisert opprør mot det moderne samfunn, kan man se en slags trend. Mange er overveldet og misfornøyd med retningen samfunnet går i. Det foregår en bevegelse vekk fra stress, effektivitet og digitalisering. En bevegelse mot et roligere liv med tærne i jorda og hodet ute av Skyen. En bevegelse mot det tradisjonelle, konkrete og analoge. Et forsøk på å finne tilbake til noe av det vi tapte på veien. Lokalsamfunnet, tid i naturen, hardt arbeid, personlig ansvar, konkrete rammer å forholde seg til.
Denne anti-modernistiske bevegelsen er mangfoldig. «Reject modernity, embrace tradition» lyder det i diverse instagram-bioer. Flere unge forlater moderne kirker med scene og lysshow og går til mer tradisjonelle, høykirkelige settinger. Unge foreldre velger å ta barna ut av skolen, eller jobbe mindre selv, for å kunne bruke mer tid sammen og leve med et lavere tempo. Bevegelsen består i alt fra høyre-ekstreme incels som klager på netter over at alt var bedre før (mens de ironisk nok er et levende eksempel på alt som har gått galt med vår generasjon), til moderne hippier som vil leve nært naturen og spise økologisk, ikke-prosessert mat.
Jeg har snakket med tidligere UiA-student Simon Eriksen, som har en master i religion, filosofi og samfunn, om trenden jeg har observert.
– De siste 50 til 100 årene har filosofer diskutert teknologiens utvikling og påvirkning på mennesket. Det har vært en overgang fra yrker som for eksempel bonde-yrket, med mer kontakt med naturen, til en mer digitalisert arbeidshverdag hvor mange bruker data og mobil som hoved-verktøy. Jeg tenker på dette som menneskets fremmedgjørelse fra naturen, forteller Eriksen.
Eriksen nevner at alt dette som gjør hverdagen mer komfortabel, effektiv og mindre utfordrende, skaper nye utfordringer på et eksistensielt nivå. I lang tid har vi vært styrt av utvikling gjennom teknologi og vitenskap. Det virker som om noen nå heller søker religiøs utvikling, eksistensiell utvikling og sosial utvikling.
– Jeg tror at unge ser at det er mye skjerm, lite bruk av kroppen og hodet og lite naturlige inntrykk og fler digitale inntrykk. De søker kanskje vekk fra de digitale opplevelsene og til naturlige opplevelser som oppleves mer «ekte». Det føles mer sant å bruke kroppen i naturen enn å se på TV, fortsetter Eriksen.
Men tror du det er mulig å ta avstand fra alt det digitale?
– Ja, alle kan av-digitalisere livet litt. Men det er nok ikke alle kompromisser som oppleves rimelige å gå med på. Vi liker det digitale så godt, og vil gjerne ha begge deler. Jeg tenker av vi må søke sannhet, mening og forbedring i livet uavhengig av hvor digitaliserte vi er, avslutter han.
Noen tar det umoderne helt ut, og kjøper småbruk for å dyrke maten sin selv og leve tett på et lite fellesskap. For andre handler det om en forenkling av verdensbilde eller å søke bort fra støy og mange inntrykk. Tradisjonelle hobbyer som brødbaking, hagearbeid, søm og strikking er populære. Jeg er en av de som tiltrekkes av alt som er kjedelig, støvete og tradisjonelt – gamle kirker, kjøkkenhager og bibliotek kjennes som et friskt pust i en bråkete ståljungel.
Man kan jo lure på om dette egentlig er en «bevegelse», og noe Unikums lesere i det hele tatt bør bry seg om. Er det kanskje for det meste bare et internett-fenomen, en «aesthetic», blant tusen andre? En urealistisk drøm om av-digitalisering og et glorifisert bilde av fortiden som en gullalder der alt var enklere. Men uansett om dette er begynnelsen på en ny tid, eller en tendens blant visse grupper og enkeltpersoner – tror jeg vi kan ha noe å lære. Vi har ikke vondt av å gjen-inkarneres litt og gjenvinne kontakten med kroppen og omgivelsene våre. Vi har ikke vondt av å ta en titt på de eksistensielle spørsmålene og hva som er viktig for oss, og prioritere bort det som tar mer enn det gir. Vi har ikke vondt av noen konkrete rytmer i livet, eller mer tid sammen med de vi er glad i. Og vi har i alle fall ikke vondt av å senke stressnivåene litt. Eller mye.