Nittitallet gjorde et kjapt comeback, da kongen av svensk eurodance gjestet Kick Scene.
Hvem har vel glemt de klamme kveldene på diskoteket, der E-Type jomet over høytaleranlegget? For dagens studentgenerasjon har E-Type vært med på å forme den musikalske oppveksten. Landeplager som «Angels Crying» og «Life» huskes som noen av nittitallets største dancehits. Det er nettopp denne nostalgien som gjør at E-Type klarer å fylle opp Kick Scene torsdag 20. oktober. Når E-Type endelig entrer scenen en drøy time etter at dørene åpnet, er Kick for lengst fylt opp av et feststemt og lettere beruset publikum. E-Types frontfigur heter egentlig Bo Martin Erik Eriksson, og har rukket å bli 46 år. Bo Martin har med seg to blonde «babes» på scenen, i tillegg til en trommis og en på keyboard. Det lange og pistrete håret er like langt som før, og blir kastet på til stadighet. «Kristiansand, va roligt att se ni!” roper han til publikum, og det går et brøl gjennom salen.
Hit på hit
I løpet av drøye 20 minutter kommer flere av gruppas største hits på rekke og rad. Vi får servert «Africa» og «Angels Crying», som for alvor løfter stemningen. Det føles likevel til tider som at gruppas massive lydbilde er litt for heftig og overdimensjonert for lille Kick Scene. Det hjalp heller ikke spesielt at den falske vokalen til de blonde syngedamene tidvis druknet vekk i det pulserende arrangementet. Frontvokalisten kommer med sporadiske publikumsfrierier, men det hele virker noe halvhjertet. «Va bra ni sjunger» føles som en oppbrukt klisjé, og responsen er også lunken. Konserten durer videre med låter som «Russian Lullaby», «Life» og «True Believer». Det er ingenting å si på stemningen blant de fremmøtte, men musikalsk sett er dette lite å hoppe i taket for. Etter en drøy halvtime lurer vokalist Bo Martin på om publikum orker mer, men han burde kanskje spørre seg selv i stedet. Vannglasset måtte fram allerede etter låt nummer to, og man får til tider følelsen av at dette er en mann i førstiårskrise som går på sparebluss.
Fort gjort
Når konserten nærmer seg slutten oppfordrer vokalisten publikum til å slå seg løs og danse, og innrømmer i samme slengen at «jag kan verken sjunga eller dansa». Her vises i det minste en viss selvinnsikt. Etter en kjapp time er det hele over, og publikum får servert en av gruppas eldste slagere, «This is the way», som ekstranummer. Konserten føles på mange måter som et desperat forsøk på å gjenskape den magien E-Type en gang skapte på dansegulvet, men de lykkes aldri helt. Gruppa presenterte lite nytt materiale, men satset heller på å melke siste rest ut av falmede hits. Det sies at nittitallet var best på nittitallet, og det kan i grunn også oppsummere denne effektive timen med svensk eurodance. Publikum fikk nok det de betalte for, men undertegnede har hatt langt bedre konsertopplevelser på Kick Scene.
Tekst: Paul André Sommerfeldt – paul.andre.sommerfeldt@unikumnett.no