Kong Harald og Dronning Sonja feirer i disse dager 25 år på tronen og mediene flommer nok en gang over av hyllester til denne udemokratiske statsformen. I over 200 år har det pågått en utvikling mot mer demokrati og folkestyre i Norge. Derfor fremstår det som et paradoks at vi fortsatt ikke velger hvem som skal være landets statsoverhode. Norges neste statsoverhode får ikke posisjonen fordi han har blitt valgt til det på grunn av sin kompetanse, men arver posisjonen fordi han ble født til riktig tidspunkt i en bestemt familie. Slottet er landets demokratiske unntakssone i et ellers likhetselskende samfunn.
Forfatteren Tor Bomann-Larsen hadde i januar en kronikk i Aftenposten, med tittelen «Bare Kongen kan være Norge», for å understreke hvor viktig kongehuset tilsynelatende er for det norske folk. Jeg tillater meg å være fullstendig uenig: Det som forener et folk er nasjonen og nasjonalstaten, ikke hvem deres herskere er. Kongefamilien er ikke den norske nasjonen, det er det deres innbyggerne som er.
Kongehuset – en legitim makt?
Grunnloven fra 1814 etablerte folkesuverenitetsprinsippet i Norge. Der heter det at all legitim statsmakt stammer fra folket selv, ergo er Stortinget, som er valgt direkte av folket, en legitim statsmakt, mens en kongen, som ikke er valgt av noen, ikke er en legitim statsmakt. I over 200 år etter 1814, har det pågått en utvikling mot mer demokrati og folkestyre i Norge, men vi velger fortsatt ikke hvem som skal være landets statsoverhode. I Norge blir du statsoverhode ved å være født først i en bestemt familie, ikke valgt. Slottet er med andre ord en demokratisk unntakssone i et ellers likhetselskende samfunn.
Betaler ikke skatt og kan ikke straffes
Etter Grunnloven er kongens person «hellig», og han kan ikke «lastes eller anklages». Disse formuleringene gjør at medlemmer av kongefamilien ikke kan straffes eller rettslig forfølges hvis de skulle medvirke til eller begå straffbare handlinger. I tillegg til å være unntatt fra lover og regler slipper også medlemmer av kongefamilien unna byrder som å betale skatt og offentlige avgifter. Så spørsmålet mitt er hvorfor aksepterer det norske folk et samfunnssystem bygd på forskjellsbehandling og urettferdighet? Hvordan kan vi gi kongefamilien særskilte privilegier som ikke resten av folket har tilgang til? Er deres tilgang til sosiale primærgoder viktigere enn vår?
En underliggende årsak til at jeg heller vil ha en republikk enn et kongehus er at jeg aldri har vært glad i verken maktdistanse eller medfødte privilegier. Jeg klarer heller ikke å forsvare et samfunnssystem som sier at noen er bedre enn andre basert på familien man er født inn i. For meg fremstår det at vi fortsatt har et kongehus som en alvorlig svikt i demokratiet og et paradoks i et ellers likhetselskende samfunn.
I et samfunn som såkalt er bygd på likhet, er det ganske pussig at en spesiell familie skal ha særskilte privilegier og fordeler som resten av folket ikke har tilgang til, privilegier som til og med er nedfelt i landets grunnlov. Dette er en hån mot all demokratisk politisk teori, og det kan vanskelig forsvares at politiske vedtak og lover ikke skal gjelde for kongefamilien når de gjelder for resten av folket.
Bedre enn resten av folket fordi det står i Grunnloven?
Fra et etisk ståsted kan man spørre seg hvordan det kan forsvares at de kongelige er bedre og mer verdt enn vanlige ikke-kongelige mennesker i et demokrati? «Det står i grunnloven.» Ja, det stemmer, men en avtale som kun gir en gruppe (de kongelige) alle privilegiene, mens folket får alle byrdene, hører ikke hjemme i et demokrati der alle mennesker er like mye verdt.
I et moderne og opplyst samfunn fremstår det mer og mer som et paradoks at det er grunnlovsfestet at de kongelige blir opphøyd som bedre enn oss andre. Den eneste grunnen til at de faktisk er kongelige er på grunn av at en forfader til dagens kongelige var frekk nok (kanskje med våpen i hånd) til å opphøye seg selv til konge. «Ikke bare har jeg rett til å bestemme over dere på livstid; dette gjelder også for mine etterkommere som skal herske over etterkommerne deres».
Over 200 år etter at folket gjorde opprør mot de eneveldige kongene under den franske revolusjon er det utrolig at vi ikke har kommet lengre enn at vi fortsatt har en gruppe som sitter på toppen og beriker seg på fellesskapet. Det å være kongelig fremstår som den ultimate toppen for en privilegie-jeger: Du er besørget resten av livet og dine ukritiske undersåtter underkaster seg deg og hyller deg uten at du har gjort noe som helst for dem. Folket betaler for den luksuriøse ikke-bærekraftige livsstilen din, samtidig som du kan snakke om klimavern, solidaritet, bærekraftighet og bekjempelse av skatteparadiser til folket, mens du selv ikke betaler en eneste krone i skatter og avgifter til fellesskapet (enhver likhet med kronprins Haakon Magnus er selvfølgelig tilfeldig).
Unntatt offentlighetsloven og koster 320 millioner i året
Et av grunnfundamentene i et demokrati er at vi skal ha muligheten til å sjekke den jobben våre folkevalgte og statlige byråkrater gjør og hva skattepengene våre går til. I Norge har vi en offentlighetslov (Lov 19. mai 2006 nr. 16 om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd), som sikrer åpenhet og innsyn i forvaltningen. Men kongehuset er unntatt for dette, noe som er svært problematisk siden kongehuset er en del av det offentlige Norge og finansieres over statsbudsjettet.
Vi har et svindyrt kongehus i Norge. Den norske kongefamilien er blant Europas dyreste monarkier i drift, og koster langt flere skattekroner enn det deres kongelige kolleger i Sverige og Danmark gjør. Bare i 2015 kostet monarkiet oss 320 millioner kroner finansiert over statsbudsjettet. Disse bevilgningene skal dekke «personlige utgifter for de kongelige i tillegg til utgifter med diverse offisielle oppgaver og vedlikehold av eiendommer». Et stort problem er at blant annet apanasjen ikke er regnskapspliktig, og hoffet er heller ikke underlagt riksrevisjonen som kontrollerer at statens midler brukes og forvaltes på en økonomisk forsvarlig måte. Det er derfor umulig å sjekke hvor stor del av bevilgningene som går til vedlikehold av eiendommer, tjenere, biler, drift av private eiendommer eller bare til personlig forbruk. Dette er mye penger som ikke kan gjøres rede for.
Som et lite apropos i denne sammenhengen kan det nevnes at den britiske kongefamiliens detaljerte utgifter er fullt offentlige for innsyn og dette gjør at avisene har kunnet rapportere at mens prins Harry valgte rutefly da han skulle representere kongehuset under et besøk i USA, valgte derimot hans onkel, prins Andrew, å chartre et eget fly da han skulle delta på et golfmesterskap i Skottland. Charterflyet kostet nærmere 150.000 mens et rutefly tur/retur for samme strekningen mellom London og de skotske byene ligger i gjennomsnitt på mellom 1.000 og 2.000 kroner. Uten å spekulere for mye hadde det vært interessant å få sett om medlemmer av det norske kongehuset har foretatt lignende utskeielser på skattebetalernes regning. Og nei, det er nok ingen som tror at en eventuell president hadde vært gratis heller, men vi hadde i hvert fall fått muligheten til innsyn i hva statens midler blir brukt til istedenfor sånn som i dag der vi blir servert en tåke som skal forvirre mer enn den vil opplyse om den faktiske pengebruken.
Kritisk kongehus-journalistikk?
Et annet grunnfundament i et demokrati er en fri og uavhengig presse. I Norge er kongehus-journalistikk et område der kritisk journalistikk knapt eksisterer og hvor de fleste journalister fremstår både kastrerte og uvitende. Stort sett får vi fremstilt et glansbilde i vel-regisserte intervjuer med håndplukkede pressefolk. Det er da man må stille spørsmålet om hvor underkuede og ukritiske overfor kongefamilien vi faktisk er.
Med fare for å fremstå kynisk tviler jeg sterkt på at det glansbildet vi får presentert både på 17. mai og gjennom programmer som «Harald og Sonja 25 år på tronen» og «Året med kongefamilien» knapt er noe annet enn en illusjon og er det bildet kongehuset selv ønsker å profilere. Hvor er maktdistansen, luksuslivet og alle tjenerne deres når disse programmene lages? For meg fremstår det som at kongehuset har blitt fredet for kritisk pressedekning av journalister som elsker å sole seg i glansen av de kongelige (les: Nadia Hasnaoui og Hans Olav Brenner, jeg snakker spesifikt om dere).
Alternativet – en president
Det beste alternativet istedenfor å ha en kongefamilie ville etter mitt skjønn vært å ha en president som fungerer som statsoverhode. Dette fungerer veldig fint i blant annet land som Italia, Israel og Tyskland. Tysklands nåværende president Joachim Gauck har ingen involvering i den daglige politikken (i motsetning til Tysklands forbundskansler Angela Merkel), har kun seremonielle funksjoner og skal representere Tyskland utad, akkurat slik som en konge/dronning gjør.Den tyske presidenten velges av Forbundsforsamlingen for fem år av gangen og gjenvalg kan bare skje én gang. Dette fremstår for meg som et bedre system enn et statsoverhode som sitter på livstid.
Mange nordmenn sier de aldri ville akseptere en president på samme måte som kongen, og dette er utsagn man kan lure på. Jeg kan vanskelig se at det er mer galt å ha et statsoverhode som faktisk er valgt fordi han er kompetent og ikke bare har fått posisjonen fordi faren hans hadde den tidligere. Ville vi akseptert at andre oppgaver i statsforvaltningen hadde blitt fordelt på samme måte? Hadde vi akseptert at dagens utenriksminister Børge Brende hadde blitt utnevnt til utenriksminister på livstid med arverett for hans eldste sønn/datter? Sannsynligvis ikke! Så neste gang du hører noen si at grunnen til at vi har en kongefamilie er fordi «det er så koselig» kan du oversette det med «det er så koselig å ha et statsoverhode som ikke er demokratisk valgt».
Tekst: Bjørnar Dahl – Send mail
Foto: Jørgen Gomnæs / Det kongelige hoff