En beretning om hvordan man kan være blakk som en kirkerotte, men samtidig legge seg med full mage, takket være desperasjon, ørlite grann kløkt, og ganske mye flaks.
Jo lenger inn i uken jeg kommer, jo mindre har jeg igjen av verdigheten. Og enda mindre er det igjen i kjøleskapet. All pastaen er borte, melken er en saga tine-ekstra-lett-blått. Men som Hunter S. Thompson en gang sa, «When the going gets weird, the weird turn pro.» Og de som er flinkest til å klare seg med minst mulig, sitter enten i Markens med en papp-kopp, eller på Østsia klokken 21.30. For på visse dager kommer det rester fra kantina. Vanligvis hentes de rundt 18.00, og blir solgt ut over kvelden. Men kommer det for mye mat en dag, innser de ansatte at de ikke kan selge alt før det stenger, og dermed gis det ut gratis. Og for en som tilbringer litt tid på Østsia i utgangspunktet, passer det perfekt. The weird turned pro.
I bunnen av bøtta ligger verdigheten
Det som er problemet med å håpe på overskuddsmat fra kantinen, er at det er en sjeldenhet at man får gratis mat. Og da må man snu seg til matkilder som er sikrere. For én ting som er sikkert, og som skjer hver eneste dag, er at mat kastes. Mat kastes av privatpersoner, men også av butikker. Derfor fant jeg en som drev med dumpster diving på facebook, og spurte om han kunne vise meg en godt sted å få tak i mat som var kastet.
Vi møttes klokken 22.33, tre minutter for sent begge to. Det er etter butikkenes stengetid, men vi tar oss fortsatt god tid på veien bort. Atle Håland er ikledd hverdagslige klær, en mørk frakk og joggesko. Det er ingenting som tilsier at vi skal ut for å «snoke». Under jakken stikker en tykk ullgenser opp. Det er fem grader – kaldt selv til første uken i oktober å være. Eplene henger overmodne på trærne bak gjerder på veien bort. De burde ha vært plukket nå, om noen skulle ha noen glede av dem. Ved første frostnatt vil de fleste falle ned og råtne.
Men vi skal ikke over gjerder og inn i hager. Vi skal bare i en bakgate. Bak butikken, opp i søppelkassene deres.
Atle Håland har drevet med sporadisk dumpster diving siden han ble introdusert til det av en venn for to år siden. På den tid har han rukket å bli dreven på å vite hvilke butikker som er mer mottagelig til overskuddssanking, og oppdaget hvilke som har skaffet seg lås på søppelkassene. Man møter forskjellige reaksjoner på at noen roter nede i det man alt har kastet vekk, kan han fortelle. Bakgården vi står i er godt belyst, men de som går forbi tar enten ingen notis av oss, eller vet ikke helt hvordan man skal reagere, og trasker videre.
«En gang vi lette, og fant noen vakuumpakkede indrefileter som ikke var gått ut på dato engang, kom butikksjefen ut med politiet på tråden.» De fikk deskalert situasjonen, og politiet ble ikke bedt om å møte opp. Men nå angrer han litt på at han ikke heller ba politiet komme.For hva er egentlig mest ulovlig? Å kaste helt fin mat, eller å plukke den opp etterpå?
Å få muligheten til å snakke med en politimann, for å komme til bunns i absurditeten i det hele, er en fristende tanke. Men ville de sett det på samme måte? Ville de sett hvor rart det er at det som kan spises i dag, er ved et trylleslag helt umulig å fortære i morgen, og må da kastes snarest? Vi finner et par poser med paranøtter. Disse er jo fullt spiselige ennå. Ironien i at det var økologiske nøtter vi plukket ut ble tapt på oss. For like etterpå fant vi det som var igjen av desserthyllen. Daimstrøssel, bringebærgelé og tre bokser med sjokoladepudding.
Det kom stadig lyder fra bygningen, men Atle var ikke nervøs, til tross for at det er en juridisk gråsone å stå i en mørk bakgate og lete etter mat. Søppel og eieforholdet til det er noen snodige saker. Jussprofessor Jo Stigen uttalte seg i en Aftenposten-artikkel i 2012 at man faktisk har et eierforhold til sitt søppel. Søppelet er ditt, eller i dette tilfellet, butikken sitt. Vi lette i kassen kalt restavfall; mye av dette kommer ikke til å bli kildesortert og delt ut som svinefór. Og dette er jo et fruktfat!
For to år siden var de bare et knippe venner som begynte å spise middager hos hverandre. Nå har de en Facebookside med 148 medlemmer. Der koordinerer de hvilke kvelder de drar ut, og hvor. Det er også mange gode tips til hvor de beste butikkene er, for det er ikke alle som er like tilgjengelige. Man kan komme til å møte andre som er ute å sanker også, kunne Atle fortelle. Han møtte en gang en dame som sanket mat for å brødfø familien, det er en litt annen situasjon enn den vi er i.
For Facebooksiden, som heter Folkekjøkkenet i Kristiansand, har blitt så stor og kjent at de ikke bare er ute og leter etter mat til seg selv. De blir stadig bedt om å lage middager til arrangementer. For alle fra MDG og Fremtiden i våre hender, til post-rock-festivalen Vivid. Atle har allerede holdt kurs for Grønn Ungdom i dumpster diving, og Folkekjøkkenet i Kristiansand lagde mat på Vågsbygd bibliotek denne måneden. Det er ikke bare frivillig lenger; det å kunne finne ressurser der andre ser avfall er blitt en ressurs i seg selv, og Folkekjøkkenet går nå i pluss.
Behold verdigheten
La oss innse det, dersom du ikke har nok penger til å spise mat, er man kommet ganske langt ned på verdighetsskalaen. Men dersom man likevel ønsker fremstå verdig, og ikke ønsker å bli gjenkjent med hodet nede i søppelkassen, er det beste tipset å melde seg opp på bedriftspresentasjoner. En bedriftspresentasjon er i korte trekk en bedrift som kommer og presenterer seg selv og hvilke studenter de leter etter – farlig nærme fristen til å sende inn CV og søknad. Og etterpå er det mat. Masse mat. Det eneste du må gjøre er å spille interessert i bedriften i førtifem til femti minutter. Andre gode eksempler på tilbud som kan gi deg mat, men hvor du samtidig beholder verdigheten, er seminarer. For eksempel seminaret om søramerikanske studenter og deres utfordringer. Der var det pizza på slutten. Noen reklamerer til og med på plakatene sine at det blir gratis mat på slutten. Som om de vet at jeg har skranten økonomi.
Lønnen sankes
«Lønnen av frivillig arbeid, er arbeidet i seg selv,» var det noen som sa en gang. Han hadde åpenbart ikke vært mye i kontakt med frivillig arbeid. Milton Friedman sa også en gang at «det finnes ikke noe som heter en gratis lunsj.» Jeg ønsker heller å kombinere disse to. «Lønnen av frivillig arbeid, kalles en gratis lunsj.» For det er overraskende mange av interesseorganisasjonene på campus som premierer oppmøte og litt arbeid med en gratis lunch.
Blant annet kunne jeg fått pizza dersom jeg deltok i utformingen av denne studentavisen. Men det er for sent. Jeg trenger mat nå! Jeg må kaste inn håndkleet og overføre penger fra sparekontoen.
Tekst: Roar Frivold Skotte
Foto: Kristian Tyse Nygård