“Mot, begynner med en stemme, så enkelt er det”. Slik startet forestillingen, en mørk og kjølig novembernatt. Over den neste timen kom verden der ute inn i salen, og publikum fikk se noe av det mest rystende Kilden har å tilby.
Unge mennesker fra Kristiansand formidlet historier om menneskerettighetsaktivister over hele verden. Disse er individer som tør å si nei når de møter urettferdighet, ofte med stor fare for eget liv. Sakene de kjemper for spenner fra å fjerne tortur, slaveri og barneekteskap, til å sikre fred, trygghet, helse, utdanning, ytringsfrihet og miljø.
Skuespillet er uten tvil noe at det sterkeste og mest rørende som har vært presentert på teater. Stykket var oppløftende, inspirerende og det var beroligende å høre om mennesker som er villig til å kjempe for menneskerettigheter. Det ble fremført på en stille og drømmeaktig måte, med klimakser hvor musikken etterlignet hjerteslag. Noen av aktivistene som skuespillerne representerte har risikert forferdelige straffer fordi de nektet å akseptere urettferdighet.
Én og én fikk vi presentert navnene og historiene, som om det var aktivister selv som snakket.
For eksempel hørte vi om Dianna Ortiz, en nonne fra USA som ble torturert i regi av Amerikanske myndigheter i Guatemala:
– I 1987 da jeg kom fra USA til høylandet vest i Guatemala, var jeg en amerikansk kvinne som lengtet etter å få lære guatemalanske barn å lese og skrive – både på spansk og sitt eget morsmål. Jeg lengtet etter å lære dem å forstå Bibelen ut fra deres egen kultur. Men den 2. november 1989 sluttet den Diana Ortiz jeg nettopp har beskrevet, å eksistere. Nå, i denne stund, husker jeg knapt det livet jeg levde før jeg som 31-åring ble kidnappet. Jeg kan kjenne lukten av mine torturister, jeg kan høre dem hvese inn i øret mitt. Jeg husker. Politimannen som voldtok meg – igjen. Så ble jeg senket ned i en grop full av blodige kropper- barn, menn, kvinner, noen uten hode. Noen levde fremdeles. Jeg kunne høre dem stønne. Noen gråt. Jeg visste ikke om det var jeg eller noen andre.
– Mennene som torturerte meg, ble aldri stilt for retten. Amerikaneren som stod ansvarlig for mishandlingen av meg, ble aldri stilt for retten. Så nå vet jeg det få amerikanske borgere vet: Jeg vet hvordan det er å være en uskyldig sivil som blir anklagd, forhørt og torturert. Jeg vet hvordan det er når mine egne myndigheter unnviker mitt krav om rettferdighet og aktivt ødelegger ryktet mitt. Hvorfor? Fordi min historie gir dem politiske problemer. Jeg vet hvordan det er å vente i mørket på tortur og hvordan det er å vente i mørket på sannheten. Jeg venter ennå.
Utrolig nok, fremstilte ikke Mot uten grenser aktivistene som annerledes fra andre. De var folk som gjorde det de måtte. Budskapet var at enkeltmennesker kan gjøre en forskjell. Vi kan velge å møte andre mennesker med omsorg og forståelse, eller vi kan vise likegyldighet og overbevise oss selv om at vi ikke har kraft til å påvirke. Det handler om vår innsats; “Arbeidet har så vidt begynt”.
Terningkast: 6/6
Tekst og foto: Henrietta Hawkins