STUDENTPRESTEN
Det er mye som rakner nå. Det virker som om historien er satt på «replay».
Mye av det vi trodde vi hadde lagt bak oss i forbindelse med oppgjøret med andre verdenskrig og nazistenes brune ideologi som ble smurt ut over alt og alle, det kommer nå tilbake. Riktignok er det nye sjatteringer i fargene, men like under overflaten er det brunt. Rett og slett brunt!
Vi blir overrasket, kanskje redde og rådville. Er det mulig at det som gikk så galt kan våkne til liv på ny? Ja, det er det! Noe ugress vil alltid komme tilbake uansett hvor mye vi har luket for å utrydde det.
I tillegg er det utfordringer som virker nye, som for eksempel økokrisen. Plasten som legger seg rundt både fisk, dyr og mennesker er i ferd med å kvele jorden og havet. Men heller ikke dette er nytt. For en del år tilbake var det sur og giftig røyk fra industrien som gjorde det samme. Jeg vokste opp med røyken fra nikkelverket. Den sved i lungene når vinden blåste fra syd. Det var en pest og en plage for fisken i vannet, trærne i skogen og barn på vei hjem fra skolen.
Men hva gjør vi når ideologiene er syke og økologien på bristepunktet? Også her kan vi se tilbake for å finne veien til fremtiden.
Det er mange som har stått fram og talt imot det som skader og ødelegger. I blant er det enkeltmennesker som har reist seg og tatt et standpunkt. I blant er det grupper av folk som har stått sammen. Men ofte har det vært minoriteter som har startet kampen, og de har kjempet mot en sterk overmakt. Likevel har de vågd å stå for det de mente var rett, og noen har måttet bære store omkostninger ved å gjøre det.
Nå er det vi eller oss som må ta opp stafettpinnen. Nå er det vi som må løfte fram det vi mener og tror er rett. For jordens skyld og for våre medmenneskers skyld. Vi kan bli kjent som dem som ga opp og drev med strømmen som død fisk. Eller vi kan bli husket som dem som svømte motstrøms og tok opp kampen mot det som ville kvele og ødelegge. Både fysisk, psykisk og sosialt.
Når vi ser tilbake på historien er det mye som har gått galt og mye som er drept. Men håpet har overlevd. Nå er det vi som bærer håpet videre. Det er det viktigste vi gjør!
Tekst: Hans Jørgen Wennesland, studentprest på UiA
1 Comment