Regissør: Kristian Landmark
Komponist: Arild Fredriksen
Handlingen i Fugleelskerne finner sted i en liten landsby i Italia, der innbyggernes eneste fornøyelse er fuglejakt. Når fugleelskerne bestemmer seg for å benytte akkurat dette området som feriested mot at innbyggerne slutter å jakte fugl oppstår det konflikt. Hva veier tyngst, jakten eller pengene? Når det i tillegg viser seg at to av medlemmene av fugleelskerne under krigen har dømt og henrettet medlemmer av jaktklubben bygges konflikten sterkt opp. Med dette som bakteppe stiller Bjørneboe flere spørsmål rundt etikk, frihet, lydighet og ondskap.
Publikum møtes av en enkel scenografi, en bar, noen stoler og bord og et vindu. En scenografi som er nøytral nok til å fungere som flere steder på en gang. Bak på scenen sitter musikerne og spiller. Musikken er koselig og lyset er varmt. Man føler seg velkommen.
Stykket åpner med et slags musikalnummer. Det er god stemning idet karakterene i jaktklubben blir introdusert, de har til og med en enkel, men sjarmerende koreografi. Disse sangene er strødd gjennom hele stykket og ingen av dem slår feil. De fleste av sangene bærer preg av en mørk humor og publikum ler. Dødssangen blir ekstremt effektfull. Det går frysninger gjennom publikum når Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland i rollen som Caruso fremfører den med utrolig mye følelse, akkompagnert av gitar og kontrabass. Rosa-sangen er også spesielt sterk. Alle skuespillerne er kanskje ikke like sterke sangere, men i denne forestillingen blir det nesten en styrke. Sangen blir mer ekte og musikken desto vakrere.
Regissør Kristian Landmark har satt opp stykket på sin egen måte og tatt noen uventede grep. Noen av fremmedgjøringseffektene Bjørneboe hadde lagt inn er borte, mens det er kommet til noen ekstra humorelementer. Stykket er gjort noe mer realistisk enn det fremstår på papiret, men publikum ser ut til å like det. Allikevel er det kanskje noe her som gjør at skuespillerstilen faller litt. Det er et stykke som jeg opplever som mer stilisert og karikert enn det regissøren gjør. På grunn av den da mer realistiske tilnærmingen fremstår noe av spillet om amatørmessig. Dette er noe som sklir bort etter en stund og man venner seg til måten det spilles på. Gruppen fugleelskere fungerer veldig godt, de er en morsom og småabsurd gjeng man fort får sansen for. Ole Martin Kyllo som Greifenklau og Johannes Riiser Echholt som Johannes Schulze kunne nesten ikke vært bedre!
Fugleelskerne av Det Dramatiske Selskap er en uhyggelig morsom og faktisk litt rørende forestilling. Det er ikke overraskende at karakterene i en mørk komedie kommer med noen forferdelige utsagn, men de forblir alle allikevel sympatiske og lette å like.
Fugleelskerne spilles på Kilden 10.-14. mars.
Tekst: Lina Maria Skullerud