Tar vi en kjapp titt i forskningslitteraturen, blir «ambisjoner» definert som et personlighetstrekk eller en type atferd, som fører til bestrebelse etter suksess, prestasjoner og måloppnåelser. Sagt som professor Glen Pettigrove: «to reach above ones´current situation». I dag tolker jeg dette som en orientering mot profesjonell utvikling, som står sentralt i tankene for mange studenter. Utdanning er jo en direkte oversettelse av Pettigrove–sitatet, ved at studietiden som prosess skal resultere i et diplom på tillært kunnskap og kvalifikasjoner til yrkeslivet. For meg blir det da helt rart at det er så få jeg snakker med, som faktisk anser egne ønsker ambisiøse.
Det er en generell forståelse i samfunnet at karriere og ambisjoner er forbundet med å klatre oppover (ref. karrierestigen på fremsiden). Men denne typen ambisjoner preges av gammel karrierelogikk, knyttet til hierarkier. Samtidig kan organisasjonspsykolog Adam Grant fortelle at de fleste mennesker anser stillingstittel og høyere lønning som eneste suksess-faktorer i arbeidslivet (karrierestigen i praksis). Men hierarkiene er flatet ut, og penger og tittel er bare en liten bit av kaka. Det finnes mange flere faktorer som spiller inn på suksess i arbeidslivet, sier Grant. Blant annet fritid og en dypere mening i arbeidet du utfører.
Så jeg foreslår å døpe om karrierestigen til karrierevei. Hierarkiet er ikke lenger eneste vei til suksess. Lederfunksjoner delegeres utover og prosjektteam gis autonomi. Sånn sett er det faktisk litt ensporet tenke at oppover er eneste vei til karriere og suksess. Den teknologiske utviklingen går så hurtig at du er nødt til å tilegne deg ny kunnskap for å videreutvikle deg i yrket. Med det perspektivet synes jeg hver enkelt burde anerkjenne sin egen ambisiøsitet. Det gjør at man veier opp fordelene med ulempene og spør seg selv oftere om det er verdt det. Det gjør at mange flere jobbmuligheter blir attraktive. Og for meg høres det dessuten mer hensiktsmessig ut, i et fremtidsrettet og bærekraftig samfunn.