Progressivisme, kunst og politikk: En samtale med gutten som mener at KHIO er naken

Kunststudenten Vebjørn Pedersen. Foto: Olav Olsen.

Progressivisme, kunst og politikk: En samtale med gutten som mener at KHIO er naken


Utdanningssystemet er ofte slagmarken for idékamp og kulturkonflikter, i juni fjor sommer med drapet på George Floyd og BLM-protestene friskt i minne, ble Kunsthøyskolen i Oslo (KHIOen slik slagmark. Et opprop fra en gruppe doktorgradsstipendiater ble gnisten som satte i gang en sterk debatt om KHIOs sjel mellom studenter, tidligere studenter, doktorgradsstipendiater og høyskolens ledelse. 

Bachelorstudenten Vebjørn Pedersen har kanskje vært den tydeligste stemmen i denne debatten til nå, og han fortsetter å fremme sitt syn gjennom memes og artikler delt på Instagram-kontoen “Sannhetsministeriet”, oppkalt etter byrået med samme navn i George Orwells roman; 1984. Jeg tok kontakt med ham via Instagram for et par uker siden for å høre hvordan han opplevde konflikten på KHIO, samt hva han tenker om vestens identitet og kunstens rolle i samfunnet.  

Når jeg begynte med research til dette intervjuet så virker det som at det hele startet med kritikk mot et spesifikt bilde på KHIO som ble opplevd å være rasistisk og sexistisk. Kan du forklare meg litt om dette bildet og hvordan det førte til alt som skjedde etterpå? 

– Det er snakk om “vb.48 721” et verk av Vanessa Beecroft som henger i foajeen på KHIO. Det viser en rekke kvinner stilt opp i salen der G8-møtene finner sted. Ifølge kunsteren var verket ment som ett antirasistisk og antisexistisk verk. En gruppe doktorgradsstudenter tolket dette verket på motsatt vis og skrev et brev til ledelsen i juni i fjor og problematiserte dette verket. Kort tid etterpå kom det et opprop der ca. 130-140 studenter og ansatte hadde signert med en liste om krav og endringer til skolen rettet mot å adresse hvithet, systemisk rasisme og sexisme ved høyskolen.

Vanessa Beecrofts vb. 48 721

Hva var ledelsens respons til dette oppropet?

 Daværende rektor sendte ut et skriv som i stor grad var på linje med oppropet. Det var snakk om å innføre obligatoriske kurs for ansatte og førsteårsstudenter innen normkritikk, antidiskriminering, og en lang rekke andre ting. Rektoren avsluttet skrivet med å si at alle studenter har et personlig ansvar for å støtte BLM-bevegelsen gjennom et arbeid som skolen driver. Det mener jeg er problematisk av mange grunner. BLM er en politisk bevegelse med politiske mål og det å gå ut offisielt og pushe elevene til å engasjere seg i en bestemt type politikk fra øverste hold i en utdanningsinstitusjon synes jeg er ekstremt problematisk.

Du sto jo etter hvert ganske sentralt i denne diskusjonen på KHIO. Hvordan skjedde det?

Jeg har jo vært en av de få som sa imot dette og tok et litt hardt standpunkt på at jeg ikke kjøpte disse argumentene. Jeg og Magnus Vanbo, en av de som ble med på å skrive ett lengre innlegg i Morgenbladet om saken, prøvde først å diskutere dette internt gjennom skolemailen for å diskutere noen av begrepene som ble brukt, f.eks. “hvithet”. Men det ble ikke tatt seriøst, og vi ble møtt med en rekke useriøse karrakstikker i stedet. Det ble også i utgangspunktet tatt for gitt som en sannhet at strukturell rasisme eksisterer på KHIO, uten at noen kunne bevise eller sannsynliggjøre påstanden. Da mangler jo også selve premisset for en god diskusjon.

Har det vært reaksjoner for deg personlig etter å ha stått i den debatten, og hvordan har skolen reagert på dette?

 Ledelsen på skolen har jo veldig berøringsangst for denne situasjonen, og jeg føler ikke at denne situasjonen egentlig blir ordentlig problematisert. Det er jo problematisk når en rektor tar en så tydelig side i en politisk debatt. Men daværende rektor fikk jo også hard kritikk i etterkant og det kan jo være noe av grunnen til at han ikke lenger er rektor på KHIO. Når det gjelder oss som sto imot dette oppropet, så skjønte vi veldig fort at vi hadde rett. Stort sett har vi fått veldig positiv respons, men det har jo også vært noen få høylytte kritikere som har gått veldig hardt ut mot oss, blant annet tidligere studenter og fra miljøet rundt Black Box-teateret.

 

Når kunst og politikk går hånd i hånd

Mitt inntrykk er at du har en del prinsipielle problemer rundt måten politikk forsøkes å føres i akademia og kunstverden og at det er der mye av motstanden din kommer fra.

Ja.

Jeg opplever også at anklagen din også bygger på en idé om at kunstmiljøet i Norge har et overdrevent fokus på at kunsten skal ha “riktig” ideologi bak seg. Det minner meg om ett par andre Norske kunstnere, Vebjørn Sand og Odd Nerdrum som tar avstand fra modernisme og postmodernisme i kunsten sin og tilstreber seg mer klassiske utrykk. Disse har tidligere sagt at de opplever å befinne seg “utenfor varmen” blant sine Norske kolleger. Er også disse kunstners utenforskap et resultat av et for snevert syn på hva kunst skal være i Norge?

 Vel, kultureliten, i mangel av et bedre ord, har hatt et overdrevent fokus på at kunst er politisk, og at det skal brukes politisk. Da ofte som redskap for interseksjonell feminisme og kritisk raseteori. Det synes jeg selv er ganske uinteressant og det reduserer kunst til å bli ett politisk verktøy.

The Gundersen Collection «Sendebudet» av Odd Nerdrum.

Har du noen eksempler på at kunsten har blitt brukt som politisk verktøy nylig.

 Prakteksempelet her må være “Ways of Seeing”-stykket, hvis eneste handling er å kalle en lang rekke mennesker med tilknytning til høyresiden for rasister og fascister, samtidig som det pusher sosialisme som et bedre alternativ til den nåværende styresmakten. Mer generelt mener jeg at kunst nå alltid må utfordre det etablerte, og at verkene helst skal være feministiske og antirasistiske. Kunsten blir også i økende grad kun sett og analysert gjennom disse perspektivene. Til sist bruker man også kunst til å problematisere ting som ikke trenger å problematiseres, eller tillegger kunstverk meninger som ikke passer inn i den historiske konteksten de ble malt i.

Tenker du også at motstanden mot statuer av historiske personer i USA og England er en del av det samme fenomenet?

Det er nok definitivt en del av det. Denne statuegreia handler jo egentlig om å ødelegge det vesten har bygd opp mer enn noe annet. Jeg kjøper egentlig ikke det meste som blir sagt i den saken.

Før jeg går dypere inn i Vebjørn sitt syn på postmodernisme og vestens kulturkamp ønsker jeg å finne ut av hva det er som driver Vebjørn rent personlig og kunsterisk

Hva slags kunst driver du med som kunststudent på KHIO, og hvorfor begynte du å interessere deg i kunst og politikk i utgangspunktet?

 Jeg har alltid likt å tegne, men tok det ikke seriøst før i voksen alder. Når jeg flyttet til Oslo i 2015 for å studere illustrasjon begynte interessen for kunst å vokse. Jeg er på mange måter litt tradisjonalistisk og opptatt av maleri, tegning og klassiske medium. Det siste halvannet året har jeg jobbet med kristen symbolikk og ikonografi, noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre, men det går jo litt hånd i hånd med hvorfor jeg interesserer meg i det andre vi har snakket om. Jeg begynte etter hvert å merke at feminismen har fått veldig sterkt fotfeste og at “krenkelseshysteriet” bare har vokst de siste årene. Da begynte jeg å følge mer med og se hvordan det har effekt på politikken og debattklimaet.

Har du ett slags prosjekt eller noe du ønsker å formidle gjennom kunsten din?

 Heller enn å forsøke å formidle budskap har jeg nok mer fokus på å dele og gi videre det jeg har funnet interessant med verden. Når man har en veldig klar idé om hva man ønsker å si før man begynner, så føler jeg at noe av vitsen med kunstnerisk utforskning forsvinner. Så da satser jeg heller på, at jeg finner noe interessant jeg kan dele med andre i de prosjektene jeg jobber med.

 

Progressivisme i akademia 

Jeg har bakgrunn innenfor utviklingsstudier, og er vant med en rekke av fagområdene som berøres av den postkolonialistiske dreiningen innen samfunnsfagene. Derfor er jeg interessert i sammenhengen mellom akademia, vestlig kunst og vestlig sivilisasjon, og jeg ønsker å forstå bedre hva Vebjørn mener om disse tingene.

Jeg har en oppfatning av at akademia er en grunnleggende del av vestens suksessformel de siste århundrene, men røttene til akademia er eldre enn som så. Jeg mener at troen på objektive sannheter også er et premiss for at akademia skal kunne eksistere og være en sunn del av samfunnet.

Nå er heller ideen om en objektiv virkelighet og sannhet noe som har blitt problematisert i ganske lenge, og noe man forsøker å gå vekk ifra. Det mest absurde nivået, er jo når professorer på Harvard og andre store Amerikanske universiteter setter tvil til objektiviteten i matematikk, og diskuterer hvorvidt 2 pluss 2 er lik fire. For meg er det som tatt ut av George Orwells roman, 1984.

Og ett spørsmål til; hvis den slags planer som tidligere rektor ved KHIO ønsket å innføre sprer seg til de fleste høyskoler og universiteter i Norge, hva ville være konsekvensene?

 Jeg tror det vil drastisk redusere kvaliteten på utdanningen. Når du kvoterer for rase og kjønn slutter man å gjøre meritter som avgjørende faktor for både studenter og lærere. Da faller jo også kvalitet i veikanten. Skal man gjøre som på KHIO, vil man jo ikke få inn de som er best egnet for å studere der, med et begrenset antall plasser vil man ende opp med å ekskludere studenter som både er mer dedikert og kvalifisert enn alternativet.

Jeg tolker deg litt som at en del av god-ordene i samfunnet i dag er ord du ikke er positivt innstilt til.

 Har du noen eksempler?

De aller fleste ville jeg tro er for antirasisme. Ville du problematisert det begrepet?

 Ja. Antirasisme er et begrep folk ikke har riktig forståelse av. Det høres bra ut når du sier det. Men om man setter seg litt inn i hvilke teorier det bygger på i dag, så handler ikke antirasisme lenger om å være “fargeblind” slik man pleide å tenke på det før, men snarere tvert imot. Det vi lærer i dag er jo at vi SKAL ta hensyn til rase og kjønn, og det går jo veldig imot tanken om man gjennom livet skal dømmes ut ifra handlinger og meritter snarere enn medfødte trekk.

«Breakfast» av Vebjorn Sand. / Foto: Terje Sten Johansen.

Postmodernisme, eller postKHIOisme?

Har du noe positivt å si om progressivisme eller postmodernisme?

 Nei, det har jeg ikke, hehe. Jeg tror disse bevegelsene bare kommer til å gjøre ting her i vesten verre. 

Jeg hører du sier at mye av de perspektivene du ser på KHIO har begynt å bre seg ellers i samfunnet. Hvis du da kan se for deg en “post-KHIOisme”, en motbevegelse til den tenkemåten som du mener sprer seg rundt universitetene, hvordan kan den se ut? Hva er alternativet til interseksjonalisme og postmodernisme. 

Da ville jeg sagt at det er å gå tilbake til tradisjonelle verdier og tradisjonelle vestlige idealer. Disse tingene har produsert det samfunnet vi nå bor i, som på alle måter er det beste samfunnet verden noen gang har sett, og det er hit innvandrere og marginaliserte grupper kjemper for å komme. Dette er det beste vi noen gang har klart å få til, og det er virkelig noe vi burde verne om og opprettholde. 

Tror du virkelig at det er mulig å returnere til gamle idealer?

 Vel, det er i så fall noe som hvert enkelt individ må velge. Samfunnet dreier lengre og lengre mot venstresiden, og lengre og lengre inn i de nye ideologiene. Da mener jeg at folk har et behov for å se at det finnes alternative måter å se verden på, og de alternativene må være sannhetsorienterte og holde sannhet som sitt høyeste ideal. Progressivisme kun for progressivismens skyld er ikke nødvendigvis noen god ting, det må også ha en rot i den objektive virkeligheten for å kunne være fundamentet i ett samfunn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.