La meg ta deg med til et sted hvor sollyset ikke strekker til.
Et sted hvor himmelen er grå, og tåken gjør deg blind.
Du er langt ifra forberedt, du som tror du har sett det meste;
fordi her vil du kunne se englene falle.
Vær på vakt når du befinner deg i klyngen av trette sjeler.
For på denne plassen vil duften av visne blomster forlokke, falske ord trøste og det tomme begjæret mettes.
«Si meg,
hva gjør en person som deg på et sted som dette?»
«Jeg tror jeg har gått meg vill»
Svaret var kanskje ikke så langt fra sannheten. Da jeg først våknet til, så var jeg her allerede. Alt jeg kunne huske var at jeg beveget meg framover i et svimlende mørke. Barbente føtter som kjempet seg oppover en endeløs grusbakke, uten mål og mening. Skritt for skritt. Steinene rev og kuttet som slepte kniver. En smerte så intens at kroppen ble nummen. Jeg visste ikke hvor jeg var på vei, eller hva jeg i det hele tatt ønsket å oppnå. Noe var blitt revet fra meg. Jeg kjente på en urovekkende trengsel om at det var noe jeg måtte finne. Noe viktig. En følelse så sårbar at den ikke burde blitt glemt i utgangspunktet.
«Da får vi prøve å finne den rette veien»
Jeg nikket forsiktig, og unnvek det gjennomtrengende blikket.
For hver smale gate vi passerte,
var jeg sikker på at vi falt dypere og dypere ned i avgrunnen.
Den stramme lukten av kloakk fylte kveldsluften,
og alt vi kunne høre var krafselyder fra containerne.
De tettbygde murhusene låste oss inne som en forhekset labyrint,
og hvert skilt vi kom over, skiftet retning.
På dette stedet hvor slangene gikk og kakkelakkene danset,
var jeg en utenforstående som tittet inn i fremmedes hemmeligheter.
Tråkket på glasskår av deres knuste drømmer, for å finne min egen vei.
I enden av smuget kom vi over et gjemt og falleferdig torg, som mest sannsynligvis ikke hadde sett sine glansdager siden attenhundretallet. En galge stod oppstilt foran noe som kunne minnes om et rådhus med sin smuldrende fasade. «Tror du at du kan bli værende her?» spurte stemmen og fiklet med renneløkken på repet. Jeg la hånden på halsen, og kjente hvordan det strammet seg rundt nakken. Nølte litt før jeg svarte med en tynn stemme; «Nei, jeg vil hjem …». Det var første gang jeg hørte min egen stemme brase. At verden kunne bli for mye, selv for meg. Jeg kastet et lengselsfullt blikk mot skyene, og det føltes ut som om jeg nærmet meg et fjernt minne.
«Det var en kveld hvor stjernehimmelen åpnet seg,
og årets første snø dalte ned» hvisket jeg ut i den tørre luften.
Jeg kunne høre den fæle musikken som ble sunget av full hals. Jubel, latter, dans og glede. Det hadde sannelig vært en magisk kveld. Da den først var over og jeg stod alene i stillheten, kunne jeg høre lyden av fottrinn som nærmet seg.
«Og det var en hånd …»
Bare tanken på hånden fikk det til å rive i hjerte. Jeg kunne ha klamret meg fast til den i all evighet. Tviholdt på den uskyldige varmen en så sjeldent kommer over. Føle på den tryggheten, som ikke var min å føle.
«… som geleidet meg gjennom de mørke gatene».
Kanskje jeg skulle blitt værende. Blitt en del av noe som føltes så ukjent for meg. I stedet valgte jeg å rømme så fort rustningen begynte å skrelles av. Lag for lag. Gjorde det som jeg var best på å gjøre; la frykten overta, og løpe vekk fortest mulig. Fordi ingenting i denne verden er verre enn å bli avvist med et blottlagt hjerte. Det ble en liten pause hvor ingen av oss sa noe. Det var egentlig ganske fint, til tross for omgivelsene. Da jeg først kikket opp, var jeg ganske sikker på at jeg så medlidenhet i blikket.
«Jeg skal vise deg veien hjem,
Og i morgen vil dette stedet ikke være mer enn et fortrengt mareritt».
Det var på tide å avslutte flukten, og ikke lenger være fanget i fremmed land. Kirkeklokkene kimet i det fjerne idet jeg ble eskortert bort av en omnibus. Jeg kastet et siste blikk over skuldra, og lot omgivelsene viskes ut. Det kan undres om det hele kanskje bare var en drøm? Kanskje en historie, hallusinasjon eller galskap. Det eneste jeg visste var at jeg var langt hjemmefra, og det var på tide å vende tilbake til de andres virkelighet. Til den trygge hånden, som jeg ikke burde gitt slipp på i utgangspunktet.