Foto og tekst: Guro Ødegårdstuen
Den 25. juli satte jeg meg på flyet som skulle ta meg fra Gardermoen til Longyearbyen. Koffertene var stappfulle, i likhet med forventningene jeg hadde for det som ventet meg. To av klassekameratene mine fra biologistudiet hadde snakket så varmt om sitt opphold på Svalbard forrige semester. Egentlig hadde jeg lagt fra meg tanken om utveksling fullstendig, men det var noe med Svalbard som klarte å lokke meg nordover. Litt rart for en som studerer biologi tenker du kanskje? Det kan da ikke være mye som lever på så høye breddegrader? Hva skal en biolog finne på der liksom?
Det var også jeg nysgjerrig på. Tregrensa vinket jo farvel ikke så lenge etter at flyet passerte Tromsø. Longyearbyen ligger 78° nord på Spitsbergen, den største øya på det høyarktiske arkipelet som heter Svalbard. Her finnes det altså ingen trær, men permafrost og tidvis uhyggelige værforhold. Likevel skulle jeg fort få lære at her var ikke lista med pensumarter noe særlig kortere enn på fastlandet. Da jeg landet og gikk av flyet i Longyearbyen, var noe av det første som møtte meg en utstoppet isbjørn. Helt sikkert var det i hvert fall at forventningene mine ikke hadde sunket siden jeg landet. Det var lite vind, sol og rundt 10 °C. Dette været skulle vise seg å vare en stund. Feltarbeidet kunne begynne.
Og feltarbeidet begynte to dager etter ankomst. Lite visste jeg at foran meg lå tre intense, men uforglemmelige uker. Etter noen dager med sikkerhetskurs og demonstrasjon i isbjørnbeskyttelse og håndtering av diverse utstyr (samt en advarsel om hissige rødnebbterner), kunne vi endelig hoppe om bord i ribbåtene og utforske den arktiske verden! I første omgang bestod feltarbeidet hovedsakelig av vegetasjonsanalyser og diverse prøver. Båtturene til og fra felt ble benyttet til å speide etter både fugl og hval. Hvithval, vågehval og finnhval var vi så heldige å få se ryggen på. Lundefugl, alkekonge, polarlomvi og ismåke viste seg også fram for oss. Om sommeren er det 3-4 millioner hekkende sjøfugler på Svalbard, og mange av dem holder til ved det som er blant Europas største fuglefjell. Gjødselen fra fuglemøkka gir grønn og frodig vegetasjon ved disse fugleklippene; et syn som skiller seg sterkt ut fra det ellers fargeløse landskapet.
Andre omgang med felt hadde mer fokus på dyreriket. Da gikk det hovedsakelig i reinsdyr, damrokker og insekter. Det var også her, da vi overnattet to netter på Isfjord Radio, at sjefen sjøl gjorde en opptreden. Kongen av Arktis. Den majestetiske, berømte, hvite bjørnen dukket plutselig opp på Kapp Linné rett før vi skulle ta beina fatt. Feltarbeidet ble avlyst for dagen, men jeg skjønte der og da at dette mest sannsynlig er en av de største naturopplevelsene jeg noen gang kommer til å ha.
Fortsatt blir jeg ydmyk av å tenke på synet av isbjørnen. Gjennom evolusjon har en rekke arter tilpasset seg de vanskelige, arktiske kårene her. Jeg står i stor respekt av det skjøre mangfoldet som har klart å klamre seg fast til livet og trosset de ekstreme naturkreftene som finnes her. Selv har jeg fått servert mange unike opplevelser, noe jeg setter stor pris på. Jeg kjenner også på en ukomplisert glede av å bare kunne eksistere i slike omgivelser med en vill natur. Ofte tenker jeg på hvor mye alt feltarbeidet og alle turene våre hadde kostet dersom jeg ikke var så heldig å få delta som student.
Derfor vil jeg også oppfordre alle studenter til å ta ett semester (eller to) ved et annet universitet. Det kan kanskje virke skummelt eller brysomt, men som student har du en unik mulighet til å se og oppleve verden; en mulighet du kanskje aldri får igjen. Så benytt den. Det er tross alt ved å gå utenfor komfortsonen at man først vokser og lærer. Blir det for ille, så har du i alle fall prøvd og er én erfaring rikere.
De tre ukene vi hadde med feltarbeid var som sagt intense, men så absolutt verdt det. Da forelesningene og eksamenslesingen begynte utover høsten, savnet jeg disse nydelige dagene mer og mer. Livet sånn ellers på Svalbard gikk som normalt. Det er nye, flotte studentboliger der, hvor det stadig er kjøkken-til-kjøkken fester og andre sosiale sammenkomster. Samskipnaden arrangerer også strikkekvelder, juleverksted og bli-kjent kvelder, for å nevne noe. Det som kanskje overrasket meg mest med Longyearbyen, var hvor flinke folk er til å finne på ting. Stadig vekk skjer det et eller annet på UNIS eller i «byen». Jeg tror det har noe å gjøre med at det er et såpass lite samfunn, at folk er gode på å invitere til ting. Hvis ingen av disse arrangementene skulle friste likevel, så kan man også dra på kino, trene i Svalbardhallen, gå tur eller ta seg en øl på Svalbar. Er det én ting som er billig på Svalbard, så er det nemlig alkohol. Med andre ord er Longyearbyen mye mer studentvennlig enn man kanskje skulle trodd.
I begynnelsen av desember satt jeg på flyet hjem igjen. Oppholdet mitt på Svalbard er over for denne gang, men jeg har allerede bestemt meg for at jeg skal tilbake, enten det er på ferie eller for videre studier. Jeg er nødt til å oppleve vintersesongen her, og forskningsmulighetene er mange. Arktis er stedet hvor klimaendringene er mest utpreget, og derfor er det også det viktigste stedet vi har for forskning på dette området. Jeg tror dette semesteret har gitt meg masse verdifull innsikt jeg kan ta med meg videre, i hvert fall som fremtidig biolog. For den som ikke har vært på Svalbard enda, er det noe jeg kan anbefale på det varmeste (eller kaldeste?). Isbjørn eller ei er du garantert vakre naturopplevelser.