«Nå blir jeg avslørt, nå vil alle se at jeg ikke er et menneske, men at jeg bare later som jeg er det.»

Denne teksten omhandler en problematikk de fleste av oss har sluppet å ta stilling til. ‘Depersonalisering’ er navnet på en tilstand hvor man føler seg uvirkelig og fremmed, både ovenfor seg selv, men ofte også ovenfor det man oppfatter som en falsk og død virkelighet. Folk som har det på denne måten, beskriver seg med metaforer som «å være en livløs dukke», som ikke hører hjemme i verden som en virkelig og levende person.  

En bekjent av meg slet lenge med depersonalisering. I teksten omtales han som ‘Johannes’ og alle sitatene kommer fra ham. I årevis følte han at ting han gjorde og hvem han var ikke var virkelig.

– Jeg vet det er banalt å si det, men nå det er det jo helt åpenlyst at jeg er virkelig, og at jeg virkelig er her.

Uttalelsen var det første Johannes sa i en samtale for omtrent et år siden, jeg synes viser hvor langt unna en normal psykisk tilstand han en gang har vært.  

Hva er depersonalisering? 

Ordet ‘depersonalisering’ betyr noe som ‘å ta avstand fra personen’, og omtales innen psykologisk kartlegging og diagnostikk som en ‘dissosiativ lidelse’. Det er en tilstand av dyp forvirring omkring ‘hva som faktisk er meg’ og en opplevd mangel på autonomi (opplevelsen av å ta sine egne valg og styre seg selv). Man opplever seg som tilskueren til et falskt selv som deltar i verden på autopilot. Tilstanden preges av mye redsel, intens angst og opplevelse av håpløshet.  

‘Dissosiasjon’ betyr det motsatte av å assosiereNår det brukes om alvorlige psykologiske tilstander viser det til hvordan personer deler opp oppfatningen av hvem de selv er i flere personligheter med sine egne minnereller fjerner seg fra sine egne kroppslige sanseinntrykk. Å ‘sone ut’ slik vi alle gjør når vi stirrer ut i lufta, så benytter vi oss av evnen til å dissosiere i en mild grad. Voldtekt er et eksempel på en opplevelse som kan være så traumatisk at offeret ‘går ut av seg selv’(dissosierer), fordi de ikke tåler det som skjer.  

Et barn som opplever omsorgssvikt og utrygghet i hjemmet, har ikke evne til å slåss imot eller rømme fra situasjonen det er i. Den eneste løsningen til rådighet er å fjerne seg «mentalt»Barnet opplever at faresignalene det instinktivt ønsker å komme seg unna, kommer fra den samme personen (det samme stedet) hvor de er ment å skulle søke tilflukt hos i møte med farer. Barnet befinner seg dermed i en slags umulig situasjon, uten å kunne finne roen, bli regulert eller få hjelp til å håndtere all stimulus det oppleverVi kan forstå det som at barnet – på et emosjonelt nivå – resonnerer slik; ‘’hvis det er så vondt å være meg selv, så vil jeg ikke være det. 

Under så stor belastning blir det umulig å ‘ta inn over seg’ alle sanseinntrykkene og signalene som kommer fra kroppen uten å overbelaste sitt eget nervesystem. Hvis man over tid blir presset til å ‘skru seg av’ slik, så mister man muligheten til å etablere en varig og solid selvfølelse.  

Når jeg spør Johannes om han har mange ‘hull’ i historien sin, så er svaret et klart ‘JA’. Store deler av fortiden er fortrengte minner, minner han fremdeles trenger å ‘ta inn over seg’, for å innse at ‘det som skjedde’, skjedde med ham selv.  

 – På mitt mest usikre så var jeg ikke sikker på om noe av livet mitt egentlig hadde skjedd, og da er du ganske usikker på deg selv.

Det er to måter vår oppvekst og utvikling kan ‘havne på avveie’. Det ene er når ting som ikke bør skje skjer – slik som vold og misbruk. Det andre er at når det som bør skje ikke skjer – slik som mangel på en emosjonelt tilstedeværende voksen. Dersom ting ikke går slik de skal, så gjør vi oss tilpasninger som på kort sikt fungerer, men som på lang sikt gir grobunn for problemer i vår fysiske og psykiske helse, så vel som avvikende og selvutslettende adferdsmønstre 

Et nyfødt barn sier klart og tydelig ifra hva det føler og hva det trenger; ’jeg er sint’, ‘jeg er sulten’, ‘jeg er lei meg’, ‘jeg er trøtt’ osv. Vi uttrykker oss helt oppriktig og umaskert fra starten av livet, og det er først senere at vi skal lære oss å regulere disse uttrykkene for å ta hensyn til andre.  De voksne i livet vårt må ‘være’ selvreguleringenog den emosjonelle stabiliteten vi enda ikke har selv. I denne relasjonen blir et slags kjerne-selv smidd på et grunnleggende emosjonelt nivå. Og det etableres en vedvarende følelse av oss selv som vi senere bygger vår personlighet og identitet på.  

Så er jo ingen familier perfekte, og hvis din mor er mer komfortabel med tristhet enn sinne, så tilpasser du deg; du underdriver noe og overdriver noe annet. Vi er nok alle litt forstyrret, siden det aldri er 100% rom for å være oss selv.  

Men hva med familier hvor man ikke får plass til å være spontan i det hele tatt, hvor barnet ikke finner noen følelse av ‘meg’ å kunne stole på? 

Han blir tvunget til å være på en bestemt måte, dersom det skal være levelig å eksistere. Han spiller kun ut de måtene å føle på, tenke på og oppføre seg på som ser ut til å være tillatt av andre. I prosessen med å gi fra seg egne hensikter lages et falskt selv. Et falsk selv som styres i tråd med hva som passer best for andre. ‘Du’ blir selv bare den indre observatøren av en ytre person som er ‘slik andre vil ha den’, og da føles det ikke som om den hører til deg selv. Den eies av noen andre, og det er noen andre som trekker i trådene.  

Vi kan alle dissosiere her og der, slik vi gjør når vi for eksempel ‘jatter med andre’; vi ’soner ut’ og kommer ‘tilbake’ igjen. Den depersonaliserte er permanent ‘borte’, og etter år i denne tilstanden glemte Johannes helt hvordan det føltes å være tilstede. 

Det endte med at ‘forsvarsstrategien’ skapte sitt eget enorme problem. Han følte mer av andres følelser enn sine egne, mistet eierskap over kroppen og det emosjonelle kroppsspråket som tilhører den. Man blir mer og mer usikker på om man har noe som helst ved seg selv som er virkelig.  

– Den automatiske delen (det falske selvet), det er den som møter verden, den maska man lager. Det ekte selvet føles som om det er gjemt bak et glass, uten mulighet for å interagere med omverden. Jeg ble kun en tilskuer.

I møte med andre

Når du ikke er «virkelig sikker» på hvem du er, får kontakt med andre mennesker potensielt sett mer drastiske konsekvenser enn normalt. ‘Den andre’ kan hjelpe deg nærmere å finne deg selv, eller muligens ta fra deg enda merMen når man opplever å stå på utrygg grunn, blir man først og fremst fokusert på å bevare den svake identitetsfølelsen man fremdeles har ved å gjemme vekk sitt ‘ekte jeg’ og holde seg usynlig for andres inntrengende, dømmende blikk.  

Johannes forklarer at han havnet i relasjoner med folk som var selvopptatte nok til ikke å merke hvordan han hadde detmen som og utnyttet usikkerheten. På en måte så han også opp til disse menneskene, og til tross for at de overkjørte ham så fantaserte han om å bli som dem; autonome folk som var frie til å hevde seg selv.

– De utnyttet meg og var ikke bra folk, men de satte seg selv først og i min verden var jeg alltid sist.

Det er tydelig når han ser tilbake, at han hadde lett for å havne inn i relasjoner som lignet dem han opplevde tidlig i livet; folk som dominerte ham og som ikke hadde medfølelse for hva han gjennomgikk. Det var tross alt under slike omstendigheter han visste hvordan han kunne gjemme seg bort og være usynlig.  

 – Du vet, da jeg ble utnyttet og overkjørt av andre, så var det et liten stemme inne i meg som sa at jeg ble det, men jeg tenkte jeg var gal hvis jeg lyttet til den. [..] Tanken om å stole på mine egne følelser og dele det jeg erfarte med andre virket livsfarlig. De kunne kanskje oppdage at jeg var sinnssyk, og at jeg ikke var et ekte menneske.

Man havner så langt unna ‘de andre’.

Du tenker kanskje at depersonalisering høres fjernt ut og er vanskelig å relatere seg til. Er det rart at den som sliter med dette opplever det vanskelig å kommunisere hvordan han føler seg, når opplevelsen er så bisarr?   

– Kroppen min og beina mine så ut som de var tegnet på meg, de så falske ut. Armene mine så veldig små ut. Verden så falsk ut, som en skjerm i 2D hvor det av og til var små blinkende snøfnugg på skjermen. […] jeg klarte aldri å overbevise meg selv rasjonelt sett om at verden var uekte, det var bare det at følelsen av at den var død og uvirkelig var så sterk.

Det er vanskelig for denne personen å finne noen som forstår seg på det de selv erfarer. De blir på en måte ute av stand til å delta i verden sammen med andre, og føler seg dermed veldig alene og fortapt. 

Tilbake til virkeligheten

Helt sentralt for depersonalisering ligger en forvirring angående ens livshistorie; hva har skjedd og hva var viktig? Veien ut besto i å skape et sammenhengende narrativ, og å virkeliggjøre dette narrativet gjennom konfrontasjon med nøkkelpersoner. Fremgangen var ikke en rasjonell, men en emosjonell prosess som bestod av å gjenopprette kontakt med seg selv, andre og verden. 

– Jeg husker ikke når og hvorfor tårene kom da jeg snakket med mamma, men det var som en foss. Slik en unge kan gråte til mammaen sin. […] Det var veldig rensende, og jeg tror jeg følte meg mye lettere etter det. [..] Etter at jeg hadde vært i kontakt med, tatt eierskap over og følt på virkeligheten av mine egne følelser, så var det som om jeg hadde ‘kommet opp et nivå’, og at det skulle mye til for å havne tilbake der hvor jeg var før.

Han opplevde å bli anerkjent når han var seg selv, også av dem han hadde «gitt bort seg selv» for å tilfredsstille.  

Det hjalp veldig å bli hørt, sett og forstått av noen som faktisk hadde vært der hele tiden. Det gjorde at jeg fikk eierskap over eget perspektiv igjen, og trygghet i at det var viktig. Det ble starten på å ta inn over seg at ‘alt det som tidligere skjedde, faktisk skjedde med meg.

– At jeg hadde den samtalen med henne – og alle samtalene jeg tok i den perioden, var i seg selv del av noe større; av det å få ta mine egne valg, i tråd med mine egne, og ikke andres følelser. Hver gang jeg tidligere hadde vurdert å ta et oppgjør med det falske selvet som gikk på autopilot, så ble jeg fylt til randen av en intens angst som hindret meg i å hevde meg selv. Det gir veldig mening, når jeg nå forstår at jeg i så tilfelle ville gå bort fra en strategi som i utgangspunktet var der for å hjelpe med å holde meg trygg.

Han jobber i dag ut ifra en forståelse han har fått i nyere tid; at depersonaliseringen ikke var ‘selve problemet’, men et forsøk på å løse en uløselig situasjon tidlig i livet. Hvis han i dag får følelser av uvirkelighet, så vet han at det kun er en ‘gammel venn’ av et forsvarsverk som ‘våkner til live’ og tror det fremdeles er nødvendig. Dermed er det ikke så skremmende lengre.  

– Da jeg klarte å koble tilstanden jeg den gang var i til det som hadde skjedd i barndommen min, og ikke til en eller annen genetisk determinert diagnose det ikke er mulig å forstå seg på eller løse, så fikk jeg en vei ut. Jeg så på mine foreldre og min familiesituasjon – ikke for å skylde på noen andre – men simpelthen for å forstå hva det var som hadde skjedd. Jeg følte meg rett og slett ikke trygg nok hjemme og hos mine nærmeste. Ikke trygg nok til å være meg selv i alle fall.

Tekst: Snorre Grimstad

Forfatter

, ,
Latest Posts from Unikum

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.