Å leve som minoritet: En samtale med Mugisho og Willy   

«Jeg ser at verden står i fyr,  

ikke lenger forskjell mellom mennesker og dyr 

Hjerte mitt det blør for de tusen uten stemmer 

Minoriteter føler at de ikke hører hjemme» 

Utdrag fra «Leve» 

Den 12. Juli i år ble låta “Leve” sluppet. Låta setter fokus på rase i det Norske samfunnet, og tar et oppgjør med både hverdagsrasisme og drapet på George Floyd. Budskapet har spredt seg raskt og responsen har ifølge artistene selv vært enorm, nesten utelukkende positiv. Mugisho og Willy Nhonzi er to norsk-kongolesere som kom til Norge som flyktninger og småbarn. I dag er de i midten av 20-årene, bor i Oslo og har begynt å hevde seg i musikkmiljøet. De kjenner på kroppen at hudfargen man er født med, kan være en pris man må betale for, også i Norge. Vi bestemte oss for å ta enn prat og snakke om tematikken i låten, hverdagsrasisme og guttenes oppvekst. 

Jeg møter Mugisho og Willy på Grünerløkka en solfylt fredagskveld. Vi setter oss på gresset i en liten park, ikke så ulik den som brukes i musikkvideoen.  

Hvem er Mugisho og Willy? 

Jeg har gått på samme skole med Mugisho og Willy, så vi kjenner hverandre fra barndommen. Det er 15 år siden, og har gjort meg nysgjerrig på våre forskjeller.  

Hvordan har egentlig veien deres vært fra barneskolen frem til i dag? 

«Mye har skjedd på den tiden, men det viktigste er at jeg aldri har lagt fra meg musikken. Den har fulgt meg hele veien selv fra barneskolen. Siden har jeg jobbet alle disse årene med å finne ut hvem jeg er som artist. Musikk har alltid kommet naturlig for meg, allerede på barneskolen hadde jeg og en venn rap-gruppen Different Color.» Sier Willy.

Hvordan ville du beskrive musikken du lager? 

«Jeg har alltid drevet med hip hop. Jeg vokste opp med veldig old-school hiphop og jeg digger det fortsatt i dag, men som artist må man følge med i tiden, og det sier seg sjøl at man ikke kan bli stående stille i gammel yndlingsmusikk. Det gjelder å finne en egen stil også, uten å miste seg selv.» 

Av de to brødrene er Mugisho “innsideren” som har turnert med VG-lista, Chris Holsten og har jobbet med et etablert plateselskap. Jeg har lyst til å vite mer om hans musikalske reise de siste årene, og Mugisho forteller engasjert. 

«Jeg har egentlig gått all-in med musikk siden videregående. Jeg har ikke klart å sette meg selv i en situasjon hvor jeg fokuserer på andre ting, for jeg føler egentlig ikke at jeg duger til annet, hehe. Men det var en skummel tanke å virkelig skulle satse på musikk og det var ikke så alt for mye støtte å få fra venner og familie.»  

Mugisho forteller videre hvordan usikkerhet preget valget, og at det tok tid.  

«Jeg trengte to friår med jobbing for å tenke over det. Men jeg følte hele tiden at jeg ble dratt mot musikken, så da bestemte meg for bare å drite litt i hva alle andre sa og tok steget fullt ut. Da begynte jeg å studere musikkdesign på høyskolen i Kristiania. Det gikk veldig bra, og jeg ble årets gullspire da jeg gikk ut, og hadde platekontrakt i handa. I musikkbransjen er ikke graden så viktig som å være på rett sted til rett tid med de rette folka, så jeg droppet ganske enkelt bacheloråret og gikk all in.» 

Hvordan har det vært å komme på innsiden av musikkbransjen? 

«Det startet veldig bra med plateselskapet, men etterhvert ble samarbeidet veldig ensidig og jeg følte at jeg ikke hadde makt over mine egne ting. Jeg fikk en tung periode der jeg virkelig begynte å tvile på mitt talent og veien jeg hadde valgt å gå. Derfor avslutta jeg samarbeidet mitt med Warner Music nå i mars. Etter det så begynte jeg å få tilbake gnisten igjen. Nå føler jeg på en kreativ frihet der jeg kan gjøre det jeg vil uten at folk skal komme og peke og fortelle deg hva du skal gjøre til enhver tid.» 

Mugisho tar en pause, før han fortsetter. 

«Det å være independent artist var blant annet det som gjorde at jeg hadde muligheten til å lage den låta “Leve” sammen med Willy. Hadde jeg hatt et plateselskap fortsatt så hadde det garantert vært en del utfordringer på veien. Men nå kunne vi jobbe som vi selv ville. Sangen kunne bli produsert kjapt og det føltes veldig bra.» 

Produksjonen og budskapet i sangen “Leve” 

Mens Mugisho forteller, blir vi avbrutt av noen korte, smell. Mugisho utbryter: 

«Shit, hehe… Jeg trodde det var kinaputter eller noe»  

Vi skjønner raskt at lydene er ufarlige, men jeg minnes på hvor privilegerte vi er i Norge, som kan diskutere denne tematikken på en gressplen, på Grünerløkka, en solfylt fredag. Med kinaputter rundt gatehjørnet som største fare. At vi slipper å ta samtalen under tåregass og knuste ruter. Jeg fortsetter med spørsmålene. 

Hvis jeg forstår det rett, så er det du Willy som har skrevet teksten til denne sangen, og deretter fikk du med deg Mugi. Vil du fortelle litt om hvordan sangen ble til? 

«Jeg var jo på Black Lives Matter-demonstrasjonen foran Stortinget sammen med 15- eller 30 tusen andre mennesker. Det gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg. Dette var like etter at George Floyd hadde blitt drept og det var veldig mye tension i gatene. Folk postet jo også disse svarte bildene på Instagram, #BlackTuesday som er en kjempefin greie, men jeg følte at jeg trengte å gjøre noe mer. Det som falt meg mest naturlig var å skrive noe. Så jeg begynte bare, linje for linje nesten som et dikt, uten musikk til. Når jeg hadde skrevet nesten det hele første verset fikk jeg en skikkelig kraftig følelse av at “oi, nå er jeg inne på noe skikkelig sterkt her”. Da ringte jeg Mugi med en gang og fortalte at jeg har fått grepet på noe og spurte om han ville være med på det.» 

Willy forteller om tiden i studio, der og friheten som gjorde låta enkel å produsere:  

«Vi gikk i studio, Mugi produserte musikken og jeg skrev vers nummer to. Vi fant ut av refrenget sammen, vi visste at vi ville ha det så enkelt og tydelig som mulig. Refrenget er hentet fra George Floyd sine siste ord, som gir et veldig sterkt inntrykk. Hele låta ble egentlig ferdig på én dag, med noen mindre justeringer på dag nr 2. Alt tok egentlig veldig kort tid.» 

Da låta var klar, kjente de på et behov og ønske om å gjøre budskapet enda sterkere. 

«Når man lager en låt som dette så er det veldig lett at budskapet bare går inn det ene øret og forsvinner ut det andre øret. Så vi skjønte at dette var noe som måtte ses, og ikke bare høre. Akkurat som i refrenget ville vi også ha musikkvideoen så enkel og sterk som mulig uten unødvendig dilldall.» 

Duoen er ikke alene om å lage musikk om temaet, men ville gå en annen retning. Willy forteller at de ikke ville ha en følelse av ‘oss mot dem’ som følelsen musikkvideoer om politi og pistoler kan skape. 

«I USA er det flere artister som har skrevet sanger og musikkvideoer om samme tema og de har tatt en helt annen retning enn det vi har valgt. Der er det hele mer intenst, med politibiler og pistoler. Jeg får en veldig “oss mot dem” følelse av disse musikkvideoene, det kan lett misforstås. Jeg skjønner det godt, for det er i USA at disse tingene faktisk skjer, og veldig mange føler virkelig at det er oss mot dem. Men Norge er et veldig fredfullt land og her er politidrap veldig sjeldent. Jeg ville ikke bare touche dette med drapet på George Floyd, men også på hverdagsrasisme. Det er det norske folk kan kjenne seg mest igjen i.» 

For Willy er det helt tydelig at hverdagsrasisme må snakkes mer om. 

«Målet med låta var at den kunne være til hjelp for folk som ikke skjønner eller forstår hvordan mange med minoritetsbakgrunn faktisk har det, og jeg håper at de som virkelig trenger å høre budskapet får høre det.» 

Hva er hverdagsrasisme? 

«Det er masse rasisme i Norge, og det er mer enn bare å bli kalt neger. Rasisme skjer i arbeidslivet når man ikke blir ansatt fordi man ikke er etnisk norsk. Rasisme er det at folk ikke tør å sitte ved siden av deg på kollektivtransport fordi du er mørk i huden. Alle slike ting er rasisme. Det handler om mye mer enn bare å bli drept av politiet.» 

Mens vi prater, kommer vi inn på hvordan hverdagsrasisme kommer som drypp. Willy åpner seg så om en hendelse som var svært ukomfortabel. 

«Vel, jeg ljuger hvis jeg sier at det skjer hver eneste dag, det gjør det ikke. Men det skjer, og når det skjer så er det veldig ukomfortabelt. For eksempel så ble jeg og en av brødrene mine stoppet av politiet i Oslo fordi vi “liknet på noen”, da måtte vi stoppes og “ta ett lite avhør”. Det føltes bare kjemperart og vi fikk ingen forklaring på hvem vi skulle likne på eller hvorfor vi måtte stoppes. Når jeg var yngre og spilte fotball var det også veldig mye “tullerasisme”. Det skal liksom være morsomt, men når du er ung og den eneste svarte personen i vennegjengen så er det ikke alltid lett å si ifra at ikke det er greit. Man bare lar det gå, og så vokser det seg til en ukultur. Da blir du “han ene svartingen”, “negern i gjengen” og det blir slik vennegjengen fungerer.» 

Willy snur seg mot Mugisho og spør om han har noe å tilføye, videre gjør Mugisho seg opp et poeng. 

«Du har jo sagt en del allerede, men det jeg tror vi kan jobbe med her i Norge er kanskje selve holdningen til hverdagsrasisme. Jeg tror at veldig mange med minoritetsbakgrunn kan kjenne seg igjen i at de er vokst opp med å le bort ting som oppleves rasistisk og man føler at det blir feil å si ifra. Da stikker det egentlig innvendig, men man viser det ikke utvendig. Det fører bare til at problemet fortsetter fordi ingen står frem. 

Mugisho mener likevel at samfunnet er i endring, og fortsetter. 

«Men nå har vi kommet til det punktet der vannet har rent ut av glasset og folk faktisk har begynt å si fra. Da håper jeg bare at den norske befolkningen faktisk tar seg tid til å høre, og prøver å forstå. Hvis en muslim kommer til meg og sier at jeg har fornærmet han så tar jeg meg faktisk tid til å spørre hvordan jeg har gjort det. Da kan han fortelle meg hvorfor jeg fornærmet han, og så legger jeg det dødt og lar det ikke gjenta seg. Jeg håper folk kan ha litt av den holdningen uansett hvor det kommer fra; bakgrunn, seksualitet og så videre. Innsatsen til å virkelig lytte tror jeg kan hjelpe til med å rydde opp i ganske mye av det rotet som er hverdagsrasisme.» 

Hvorfor har “Leve” truffet en nerve? 

Det er unektelig at rase, BLM-tematikken, drapet på George Floyd og andre svarte i USA generelt, er kontroversielle temaer som skaper splid. Også i Norge kan det til tider være steile fronter i slike debatter. Guttene har fortalt meg at musikkvideoen knapt har fått negative tilbakemeldinger, og jeg må spørre hva de tror er årsaken til at akkurat denne videoen har slått så an blant folk. Willy er først ute med å svare. 

«Vi er jo de eneste i Norge som virkelig har tatt dette opp i en låt. Jeg har fått så mange meldinger etterpå der folk sier slikt som “tusen takk for at dere har klart å sette ord på det alle vi har gått rundt og følt på i så mange uker, måneder og år”. Det er nerven vi har truffet. Mennesker som kanskje føler at de har manglet en stemme, og så har vi nok også truffet en nerve hos de som er så naive nok til å tro at i Norge er ting så greit at vi ikke har problemer.» 

Mugisho tar ordet og forteller om en tredje årsak. 

«Det finnes også de “nøytrale” som vet at rasisme eksisterer, men som egentlig aldri snakker om det siden det er tabu og skummelt. Men når man har truffet akkurat de tre grenene i samfunnet så har man egentlig truffet ekstremt bredt. Så og si alle. Det var veldig givende å se at et slikt tema faktisk kunne treffe dypt hos så mange folk. Det trodde jeg ikke skulle skje. At det går an å treffe Berit på 64, Ola på 18 og alle de imellom med dette temaet er ganske sykt.» 

Å vokse opp som minoritet i Norge 

Vi har jo gått på samme skole og hvert med hverandre i oppveksten, men likevel vet jeg egentlig ikke hvordan det har vært å vokse opp som Willy og Mugisho. Hvordan har det vært for dere å være flyktningbarn og å vokse opp i en familie som plutselig beveger seg fra å være “Kongolesisk” til bli “Norsk”? 

«Ja, det har vært tøft altså. Du har jo den endeløse opplevelsen av at du aldri er helt norsk, men så er man som i vårt tilfelle, aldri helt kongolesisk heller» forteller Willy, og utbroderer. «Det hendte faktisk noen ganger da jeg var yngre at jeg glemte at jeg var Afrikaner og svart, jeg var bare en gutt som alle andre. Når det skjedde så ville det alltid dukke opp en situasjon som minnet meg på at jeg var annerledes igjen. Det er en veldig rar opplevelse å kjenne på, og disse tingene her gjelder nok veldig mange.  

Mugisho nikker til det Willy sier, og kan fortelle om problematikk rundt usikkerheten om hvor man skal plassere seg selv. 

«Ja, du snakker jo veldig for oss begge når det kommer til de tingene. Vi har begge alltid vært ‘han ene svarte’, og da dukker det alltid opp situasjoner som minner deg på at du er svart og ikke sånn som “alle andre”. Noe annet som kanskje skjer er at kompiser kommer og sier ting som “jammen du er jo norsk”, på en måte som at det skulle være en sykt bra ting og et kjempestort privilegium. Da blir spørsmålet fra meg “er det så gærnt å være kongoleser da?” Er det så bra å være norsk at det blir feil å være kongoleser? Det er bare litt måten det blir sagt på noen ganger; “du er ikke sånn som andre svarte. Du er som oss”, som om vi nordmenn liksom er bedre. Men ja. Det er ikke lett å ikke vite hvor man skal plassere seg selv. Det blir som å være mulatt, et blandingsbarn hvor du aldri helt kommer til å være det ene eller det andre. Man er alltid midt imellom. Jeg vet ikke om jeg skal kalle Norge hjemme eller kalle Kongo hjemme. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle hjemme egentlig. Det er en veldig forvirrende tanke, i hvert fall når man tenker grundig på det. Hva skal jeg egentlig kalle hjem? Har jeg egentlig et hjem? Men vi to har hatt det fint i oppveksten altså. Det er mange andre som har gått en mye tyngre vei.  

Til det svarer Willy 

«Absolutt.» 

Familie, og viktigheten av å gi budskapet videre. 

Vi begynner å nærme oss slutten, men det er én ting vi ikke har snakket om som jeg har lyst til å berøre.  

I musikkvideoen deres er nesten hele familien deres representert. Hva er årsaken til at dere valgte å involvere familien på den måten? 

«Jeg vet ikke helt hva du tenkte Willy, men for min del så handlet det om den symbolikken det er å ha med seg familien på dette. Bare det i seg selv er sterkt. Vi er jo en ganske multikulturell familie på veldig mange måter, og det er andre statister som har andre nasjonaliteter. Vi ville ikke bare ha med svarte folk i videoen, men ha med så mange nasjonaliteter som mulig. Vi ville vise at dette ikke er en låt som bare skal treffe svarte, men at dette er en kamp vi burde ta sammen som rasen “mennesker”. For vi er kun én rase her på jorden.  

Willy tar siste ord, og runder av med et viktig poeng. 

«Det er også en symbolikk i at det er et stort aldersspenn i videoen. Vi har noen veldig små unger i videoen, og også mamma og pappa på over 60. Det handler om å vise at dette budskapet her må vi klare å gi videre til de som vokser opp. Det kommer en generasjon etter oss, så la oss ta den kampen for å gjøre livet lettere for dem.» 

Tekst: Martin Ellingsen