The Adverse Childhood Experiences Study (ACE-studiet) er det største studiet gjennomført som ser på sammenhengen mellom traumatiske barndomsopplevelser og velferd og helse som voksen. Det sier ikke bare noe om de psykiske problemene som kan oppstå, men også hvordan negative opplevelser tidlig i livet fører til fysisk sykdom og destruktive adferdsmønstre.
Dr. Vincent Felliti drev en svært suksessfull fedmeklinikk i California, USA. Han opplevde stadig at pasienter kom tilbake fordi de ikke klarte å holde vekten nede. Gjennom en samtale med en av sine pasienter kom det frem at hun som barn hadde lagt på seg som et forsvar mot den seksuelle misbruken hun ble utsatt for av nær familie. Hun ville gjøre seg mindre attraktiv. Etter å i tillegg ha oppdaget underliggende årsaker for fedmen hos de aller fleste av sine pasienter ved fedmeklinikken, ble det klart for Dr. Felliti at “ACE -er” var mye vanligere enn han var klar over, og at det sannsynligvis var en sterk sammenheng mellom pasientenes barndomsopplevelser og helseproblemene de fikk som voksne.
Dr. Felliti forstod at skam, tabu og fortrengte minner var grunner til at slike traumer kunne gå under radaren til helsepersonell. Han forstod at traumatiske barndomsopplevelser (ACE-er) trolig var mye vanligere i den generelle populasjonen enn tidligere antatt, og at slike erfaringer muligens kunne forklare mer av helsetilstanden i befolkningen generelt – ikke bare når det gjaldt overvekt. Dette er opprinnelsen til ACE-studiet.
Det første ACE-studiet ble gjennomført med 18 000 personer fra et representativt utvalg av befolkningen, dvs. med folk i ulike aldre, fra ulike etniske og kulturelle bakgrunner osv. Målet med studiet var å sammenligne det folk fortalte om egen barndom med helseprofilen deres som voksne og videre i livet.
I undersøkelsen ble deltakerne bedt om å ta stilling til 10 ulike traumatiske kategorier gjennom å svare på et sett korte spørsmål.
Eksempler hentet fra testen:
Studien påstår ikke at en skilsmisse nødvendigvis fører til sykdom eller destruktiv adferd. Spørsmålene er heller ikke personlige eller omfattende nok til å brukes som verktøy for å finne roten til sine egne helseplager i voksen alder. Studiet er ment å avdekke statistiske sammenhenger på folkehelsenivå (makronivå). Å si nøyaktig hvor egne helsemessige utfordringer kommer fra, er en helt annen sak. Sagt på en annen måte; Vi kan for eksempel si med sikkerhet at røyking statistisk sett øker sjansen for kreft, men det blir noe helt annet å fastslå at akkurat du fikk kreft av å røyke.
Det som kom tydelig frem av studiet, var at antall ACE-er (Adverse Childhood Experiences) gir økt risiko for negative helsemessige utfall og adferdsmønstre som voksen (som for eksempel fedme, voldelig atferd eller rusmisbruk). Jo større antall ACE-er, desto høyere helse og adferds-risiko. I tillegg øker risikoen for å utvikle slike vansker fortere og fortere etter hvert som ACE-scoren øker, statistisk sett.
En ACE score på 6 (antall ACE) – sammenlignet med en på 0 – viste 3000% høyere sjanse for at personen hadde forsøkt å ta eget liv, og sannsynligheten gjelder uavhengig av hvilke 6 spørsmål personen svarte ja på.
Det er syv ganger så sannsynlig at en tilfeldig utvalgt person med 4 eller mer i ACE-score er alkoholiker enn en person med en score på 0. Sjansen for at personen har kreft er dobbel så høy og sannsynligheten for at personen er deprimert er omtrent tre ganger så høy.
Personer med en ACE score på 6 og oppover lever i snitt 20 år kortere enn gjennomsnittspersonen som ikke har noen ACE-er.
ACE-studiet viser også tydelig at menneskene som fyller fengslene, som ikke vurderes som trygge nok til å ferdes i samfunnet blant resten av oss, også er de mest traumatiserte menneskene blant oss og de som ofte selv ikke hadde det trygt i barndommen
ACE-studiets resultater støtter opp om et synspunkt der mishandling og dysfunksjonelle forhold i barndommen bidrar negativt til en persons generelle helse og adferd, inkludert kroniske tilstander som hjertesykdom, kreft, slag, voldsepisoder, diabetes og angstlidelser senere i livet. Det vakte mye oppsikt da listen over mulige utfall også inkluderte de vanligste årsakene til død og funksjonstap i USA – hvor det første studiet ble gjennomført. Selv om disse resultatene gjaldt en bestemt befolkning i Amerika, så mente World Health Organization at det var stor sannsynlighet for å finne denne sammenhengen også andre steder i verden. Dette ble senere bekreftet da studiet ble gjennomført i en rekke andre land, blant annet Kina, Tsjekkia og Norge.
‘’Den delen av befolkningen med en ACE score på 0 utgjør en særdeles uinteressant gruppe – medisinsk sett, og det ville vært vanskelig å skulle tjene til livets opphold som praktiserende lege for denne gjengen’’
– Dr. Vincent Felitti
En av de viktigste implikasjonene av studiet er hvordan det utfordrer den ‘gamle’ oppfatningen om at helseproblemer er forårsaket av arv, først og fremst. Studiet viser hvor sammenvevd vår psykiske og fysiske helse er, og at også ‘typiske’ fysiske sykdommer kan resultere fra erfaringene vi gjennomgikk som små, som vi i dag gjerne ikke er klar over eller tar ansvar for. Når ACE-studiet viser at psykologiske og emosjonelle tilpasninger kan ha slike konsekvenser, så utfordrer det en slags ‘genetisk fundamentalisme’ som gjennomsyrer mye av den folkelige og profesjonelle tankegangen folk har.
Når det kommer til folkehelse, blir minst like viktig å se på forholdene vi vokser opp under enn å se etter kurer for arvelig sykdom, ettersom forholdene vi vokser opp under fremprovoserer og legger grunnlaget for mye sykdom. Det er ikke ‘arv eller miljø’, men en ‘arv via miljø’- tankegang som best forklarer hvorfor enkelte av oss havner i fengsel, blir avhengige eller utvikler auto-immune sykdommer.
Det er ikke rart om det skulle by oss litt imot å ta et oppgjør med slik vi har forholdt oss til denne tematikken frem til nå. Det er ikke alle som har lyst til å grave i sin egen fortid etter traumatiske hendelser og ‘utdaterte tilpasninger’ som påvirker helsen deres. Likedan er det på et kollektivt nivå; som samfunn gir genene oss en forklaring på hvorfor ting er som de er, uten at tilstanden ting er på trenger å utfordres. Hvorfor skulle noen hatt det fælt eller oppført seg dårlig når de lever i det tilnærmet frieste og mest fremgangsrike samfunnet som har eksistert? Nei, det må nok være en feilkobling i huet på disse menneskene! Hvis alt simpelthen ‘sitter i hodet’, så sitter det så klart ingen andre steder, og da er det ikke så viktig å få tatt ‘en god titt’ på hvorfor folk blir som de blir, gjør som de gjør og har det som de har det i disse tider.
Tekst: Snorre Grimstad
