Etter min mening er det beste som kom ut av det lange året 2020 Valkyrien Allstars’ nyeste album ‘’slutte og byne’’. Med årets beste album kom også kanskje årets beste kjærlighetssang (etter min mening). ‘Tis the season, så her kommer en instrumentalist sitt forsøk på å dekonstruere Tuva Syvertsens såre poesi.
Valentinstiden for oss single kan være en tid for irritasjon, introspeksjon, spenning, tenning og andre ting som rimer. I «dritings i en bil» føler jeg Syvertsen fanger de mere vage følelsene rundt en spirende romanse. Usikkerheten som oppstår når hele verden beveger seg i sirkler. Og dette brilliant nok gjennom en historie om å finne det dritings i en bil.
«ville ha det litt på avstand
fått kommet litt på vei og jeg
ville ha det på en armlengdes
nå vil jeg bare deg»
Låta åpner med denne teksten sunget i lett folkestil og enkelt gitarkomp. Harmonikken er enkel og melodien leveres med et svevende preg.
Jeg vet ikke om det er Tinder–generasjonen, seksuell frigjøring, eller en kollektiv distansering fra våre følelser. I hvert fall gjelder det nok for en del av oss at vi prøver å holde mange sosiale forhold på et overfladisk plan. Da setter det en mer ut av balanse når noen treffer oss litt dypere enn vi kanskje ønsker. Plutselig lever man med paradokset om at det er både godt og ubehagelig å være rundt noen.
«det var noe med de øya
og dem satte du i meg og jeg
lengter hjem til Øya når det er
hardt å være med deg»
Videre kommer en annerkjennelse om at det er noe der. De kontrasterende følelsene er likevel et element. Dette fjernere forholdet til hva man føler konseptualiseres vakkert med setningen: «situasjonen utarta fra der du starta å være så fin». Den underbygges også ganske subtilt med at vokalen blir doblet, noe som gir effekten av en intern dialog. Vi hviler litt på siste stavelse, og så blir det
STILLE! Det er nesten et glemt virkemiddel i mere komprimerte pop–produksjoner. (Disser ikke pop altså, bare påpeker noen ulemper ved estetikken). Så kommer refrenget, støttet av lysere, mer svevende akkorder:
«første gang jeg så deg var vi dritings i en bil
og nå er stemninga så mye mer komplisert
og jeg vil bli og dra og vet ikke helt»
Det er ikke mye nytt tekstmessig, heller en bekreftelse på at det ikke alltid er lett å vite hva en vil. I siste vers mediterer vi mer på den ønskede avstanden og ubehageligheten ved å åpne seg. Her dobles også vokalen som i slutten av forrige vers. Vi merker og at det ligger nok litt anger knyttet til tidligere opplevelser. Jeg liker spesielt linja: «alt jeg tar i har det med å bli til tid som jeg har lånt». Her får vi også det eneste tonale utsvinget i låta som øker spenningen mot slutten.
Etter en liten instrumental oppbygging repeteres refrenget med et større bakteppe av strykeinstrument, koring og trommer. En endring fra «dritings i en bil» til «vi to i en bil» kan kanskje hinte om en bestemmelse. Jeg liker likevel at det holdes åpent. Ved å holde ting åpent gis det rom for lytteren til å legge sin egen opplevelse i handlingen.
Happy Valentines I guess …
