Å være publikum i forestillingen SEBASTIAN er ironisk nok litt som en fest. Det startet litt småkleint, men jo mere stemningen får lov å brygge, jo bedre blir det, til rett og slett festen tar av.
Jeg må innrømme, jeg har aldri gått på en teaterforestilling før, ikke før nå nylig har nysgjerrigheten for denne kunstformen begynt å tirre meg. Jeg ser en venn på Facebook dele arrangementet til en teaterforestilling. Jeg kikker på arrangementsiden, leser beskrivelsen av stykket og hva som kommer til å skje og momentant er det noe som klikker på plass for meg: Denne vil jeg se.
Selve historien til SEBASTIAN høres veldig simpel ut, en ung mann som heter Sebastian reiser på en fest hvor det blir holdt gravøl for en tidligere klassekamerat som har begått selvmord. Momentant oppdager man at alle på festen virker nokså kalde mot ham, og man begynner å lure, hvorfor det egentlig? Her må et lite innskudd med at SEBASTIAN ikke foregikk på en tradisjonell scene, men i en leilighet hvor vi, publikumet, stod helt fritt til å bevege oss hvor vi ville i leiligheten. Her kommer nemlig det unike ved forestillingen, som publikum ble vi invitert til å være fluer på veggen mens selve handlingen utspilte seg i leiligheten, og det involverte også de mange små handlingene som foregikk. Plutselig har noen karakterer gått inn på badet eller ut på balkongen og snakker om noe helt annet enn de andre. Og man velger selv hvem man vil følge, om man vil løpe litt frem og tilbake, eller bare sitte i stuen å følge med på alt som skjer der. Det vil si, mest sannsynlig vil man ikke kunne skjønne alle tingene som skjer i SEBASTIAN kun ved å se den en gang. Man kan kun oppleve enkelte sider av den overordnede handling eller karakterer sine følelser eller aksjoner etter første visning.
Jeg ønsker ikke i spoile noe av plottet, det er best opplevd selv, uansett hvilken handling(er) du velger å få med deg. De overordnede historiene og tematikken som utspilte seg de forskjellige stedene var ikke noe revolusjonerende, noen har sikkert møtt på dem flere ganger og kanskje med litt dypere utforsking av teamene. For meg lå det brilliante i SEBASTIAN ikke i selve historien(e) nødvendigvis, men i måten historien(e) ble fortalt på. Vi startet hele forestillingen utenfor Kiwien i Elvegata hvor verten gikk gjennom hva som ville foregå, mens Sebastian stod i bakgrunnen. Det var litt surrealistisk, på den beste måte, andre folk gikk jo ut og inn og handlet mens vi kunne se tittelkarakteren stå inntil veggen, som ga enda mere innlevelse i selve konseptet. Det er når vi trer inn i leiligheten at magien skjer. Jeg kunne merke på publikumet at det, ironisk nok, føltes veldig ut som en typisk fest hvor ingen kjenner hverandre. Vi stod der, noen satte seg ned og fulgte med på handlingen, ikke helt sikre på hvordan vi skulle gå frem, litt kleine. Når da karakterene begynner å splittes, startet noen å følge litt etter, andre følger initiativet forsiktig og stemningen begynner å boble. Her vil jeg gi en liten kudos til verten som gikk rundt og inviterte oss med til å gå inn i rommene med karakterene og til og med gå helt opp i dem og se hva de skrev/gjorde på mobiltelefonen sin. Det hjalp med å bryte ned den usynlige barrieren jeg tror mange følte på, at vi som publikum ikke måtte gå rundt å forstyrre. Til slutt, er stemningen på sitt beste, publikum sniker seg frem og tilbake, sitter ved siden av skuespilleren for å glimte hva som skjer på mobilskjermen, og sitter så nærme handlingen som mulig (uten å være i veien selvsagt).
Det var uten tvil ufattelig moro å prøve å få med seg så mye som mulig, samtidig som det var bittert å gå glipp av noe, men det understreket litt meningen bak forestilling, at ikke alltid, kan man forstå det fulle bilde, i hvert fall ikke ved første øyekast. Og forestilling spilte veldig på dette på den aller beste måten, i det ene øyeblikket er jeg på balkongen og følger med på at to av karakterene snakker rolig sammen, og så beveger jeg meg mot soverommet hvor en karakter plutselig går skjorteløs, og jeg følte meg forvirret, men på den beste måten. Historien i forestillingen spilte kortene veldig tett til brystet, til dens fordel fordi det førte til økt spenning med hvor handling gikk og prøve å kartlegge relasjoner og konflikter blant karakterer. Men heldigvis fikk vi som publikum lov til å sniktitte på kortene i ny og ne som hjalp oss med å forstå spillet som utspillet seg, selv om det ikke alltid føltes like givende å følge med på visse handlinger fremfor andre. Jeg følte egentlig ikke nødvendigvis at vi var fluer på veggen, vi var mere som en bikube. For flere av oss i publikumet gikk rundt og tipset hverandre eller fortalte hva vi hadde sett på mobilen når andre ikke hadde fått det med seg. Hun ene bekreftet til og med at det (dessverre) ikke var ekte vodka skuespillerne shottet, men vann, og alt dette skjedde imens handling utspillet seg.
Det fører meg til min neste ros av forestillingen. Konseptet av å ha flere historier utspille seg er veldig lovende, men kan fort føre til at noen historier fremstår som fyllemateriale eller at karakterer kanskje sitter og bare venter til andre kommer tilbake for å fortsette handlingen. Men hver liten småhandling slår seg så problemfritt og uanstrengt sammen med andre, jeg ble helt imponert over hvor lekent og lett det gikk, for det er ikke lett å få til. Til tross for de mange trådene av fortellinger som er i forestillingen, klarer SEBASTIAN å veve dem sammen, ikke bare på en tilfredsstillende måte, men også i et flott mønster.
Skuespillet var også solid gjennom den cirka halvannen timen forestillingen varte. Noen få ganger var det noe dialog som ikke helt landet, tonefallet og ansiktsuttrykket var der, men det manglet litt sjel. Heldigvis var dette ytterst sjeldent jeg la merke til og ellers var det en solid opptreden av alle, både som individuelle, men også som en gruppedynamikk, for det var ikke tvil om at dette var en vennegjeng. Her må jeg gi en liten special shoutout til Gunhild Ingdal som spilte Lisa, den opptreden hun hadde på klimakset av forestillingen, rett og slett *chef’s kiss*, det kan jeg ikke understreke nok.
SEBASTIAN kan ikke beskrives som annet enn en utrolig opplevelse. Fra første stund i leiligheten var jeg oppslukt i stemningen, og når jeg endelig la fra meg kleinheten min angående publikumsetikk og omfavnet konseptet ble forestillingen bare bedre. Til tross for litt utvannet småhistorier, og litt manglende «punch» i skuespillet noen få ganger, minsket ikke det fornøyelsen av helheten. Forestillingen og dens premiss er gjennomført uten dødtid mellom hver handling som skjer, til tross for at jeg skulle ønske det var litt mere «kjøtt» på noen av småhandlingene. Men slutten kom som et lyn fra klar himmel, for så nedsenket var jeg i stemningen. Jeg håper om Svart Teater gjør noe lignende igjen, at de pusher konseptet litt lenger, kanskje ha rekvisitter publikumet kan kikke på imens? Det lar jeg Svart Teater ta avgjørelsen om, for om de har bevist noe med SEBASTIAN, så er det at de vet hva de holder på med.
Terningkast: 5
Svart Teater har for øyeblikket ikke planlagt flere forestillinger av SEBASTIAN utover de som var denne helgen, men regissør, Vibeke Andersen Gran, har stilt seg positivt til å sette opp flere forestillinger om muligheten presenterer seg.
.jpg){kind=link}