Fredag 21. oktober gjestet Thom Hell storstuen bak bølgeveggene på Silokaia. Et trivelig besøk for de få fremmøtte.
Thom(as) Hell(and) er vel kjent for de fleste. Sørlendingen er i disse dager aktuell med sitt åttende studioalbum, «Happy Rabbit», og en god traver i norsk musikkliv. Hell har servert kvalitetsrik melankolsk singer-/songwriterpop i over 10 år – og har utallige konserter bak seg. Da er det heller ikke rart man har forventinger til en akustisk kveld på hjemmebane.
Thomas åpnet med tittelsporet fra hans nyeste utgivelse. Kvelden bar likevel ikke preg av å være en typisk promokonsert. Konserten ble en aldri så liten omvisning i Hells musikalske bibliotek. Multi-instrumentalisten serverte flere godbiter fra tidlig i karrieren, som «Tired», «Try», samt sporene «All good things», «Love is easy» og «Over you» som ble fremført i ett, med stilige, «hellske «piano-overganger.
Alt lød velkjent og trygt – tidvis til det kjedsommelige i forhold til Kildens kapasitet og omfang. Her hadde det vært mulig å skape en skikkelig helaften med fullt band og symfonisk innpakning, noe à la Marte Wullfs svært vellykede livefremvisning for omlag to år siden. Likevel er det tøft av Thom Hell å inntre Kilden med trygghet, ro og sine musikalske kvaliteter (som det ikke er få av). Hans lunefulle humor mellom sangene skaper fin kontakt med publikum, som dessverre kun talte om lag 200 personer.
Allerede nevnte Wullf bidro til å skape kveldens høydepunkt. Som siste låt før ekstranumrene, ble hun en betimelig og nydelig overraskelse for de fremmøtte på duettlåta «So you´re leaving». Stemmene harmonerer godt, og innlevelsen er upåklagelig – slike duetter kan man gjerne høre mer av! Ved siden av duetten må Hells lekenhet trekkes frem: hans originalitet og kreativitet bak både gitar og flygel er imponerende, og hans symfoniske tilnærming er en sårt ønsket ingrediens i singer-/songwriter-sjangeren. Han covret også både John Lennon, Paul McCartney og «Maybe» fra Annie på vellykket vis.
Alt i alt var kvelden lun og god – uten de største overraskelsene, men med en artist som er trygt plassert der han hører hjemme.
Tekst og foto: Marit Grimsrud
.jpg){kind=link}