Om du ønsker å oppleve samfunnskritiske diskurser, sporadisk banning, samt en god dose humor kombinert med galskap, er teaterforestillingen ”En anarkists tilfeldige død” å anbefale på det varmeste.
Ikke overraskende er handlingen spekket med pur råskap, når teaterstykket til den anerkjente teaterregissøren Dario Fo settes opp med en moderne vri. Fo er kjent for satiriske skuespill, og i dette stykket belyser han temaer som byråkratiet, rettferdighet og korrupsjon. Handlingen utspiller seg på politihuset i Kristiansand, der ”Den Gale” er i avhør for å ha påtatt seg en rekke identiteter hun egentlig ikke har. Men sluheten og de manipulative evnene hennes resulterer i at hun lurer betjentene trill rundt, og hun returnerer utkledd som en målrettet og troverdig dommer, som besøker for å hjelpe betjentene å oppklare problemer den mistenkte (”anarkisten”) har skapt. En opplyst og lynskarp journalist kommer innom med en rekke argumenter mot at forklaringen til betjentene rundt dødsfallet ikke stemmer overens med obduksjonsrapporten. Mye tyder på ugler i mosen, og lovens lange arm blir utfordret – hvor tilfeldig er egentlig dødsfallet?
Teaterstykket byr på lite stillhet. Fra første sekund er energien til å ta og føle på, aggresjonen er i lufta og etter få minutter bryter alle skuespillerne ut i noe som kan ligne en brutal fribrytekamp – definitivt et ut av høydepunktene i forestillingen. De skarpe kommentarene og herlige dialogene flyr imellom dem og er vanvittig underholdende. Personlighetstypene er sterke og teatralske, vi møter Fullmektig Bertozzo som er konstant aggressiv og oppgitt, og Den Gale går han på nervene gjennom forestillingens 90 minutter. Den Gale legger dessuten om til bergensk dialekt når hun inntar rollen som dommer, og gjennomfører rollen som kverulant, streng og småfrekk dommer med glans. Herr Feletti kommer inn i bildet etterhvert, og spiller en god rolle som slu og intellektuell journalist, og får enhver gonzajournalist til å grine av misunnelse. De to kvinnelige politibetjentene kan minne om knoll og tott, sammen utgjør de et radarpar uten like – vimsete, og utrolig vittige.
Hele forestillingen utspiller seg på et politikontor, som er nokså enkelt møblert, inspirert av 60-tallet, deriblant sofa, skrivebord og arkivhylle. Det blir ikke kjedelig et sekund tross for banaliteten i scenebakgrunnen og rekvisittene, og nettopp derfor er det imponerende at skuespillerne har såpass mye energi, og er tilstede gjennom hele opptredenen. Klimakset i forestillingen er når dommeren setter på tikkende bombe, og trekker paralleller til Trump og Breivik for å rettferdiggjøre handlingen – da satt hjertet i halsen. Heldigvis klarer alle å komme ut av bygningen på hengende håret. Avslutningsvis knyttes watergateskandalen inn som eksempel på at skandale kan føre til suksess, fordi Nixon tjente store penger på å skrive biografi like etter skandalen. Genialt.
Forestillingen avsluttes med en monolog der Den Gale spør ”dør sannheten ut?” – et sterkt budskap, og samtidig viser det til den underliggende tematikken i oppsetningen. Er det noe jeg savnet i forestillingen så var det mer flyt i dialogene, og ennå mer innlevelse fra skuespillerne sin side. Men tross det, var forestillingen grensesprengende, gøyal og kjempeunderholdende, og du bør angre om du ikke får den med deg.
Tekst og foto: Nora N. Torvanger
