Green Carnation er nok et band man bør vite om hvis man er interessert i rock- og
metallmiljøet på Sørlandet. Selv visste jeg nok omtrent kun at de eksisterte, og var ikke
familiær med deres musikalske katalog. Bandet er visst gammelt, vært lagt på is, og senere
tint opp igjen. Ifølge wikipedia er det opprettet av tidligere Emperor-bassist Terje Vik Schei
som kaller seg «Tchort» og frontet av Kjetil Nordhus. Skal vi tro nevnte artikkel har bandet
lefla med alt fra doom, goth og prog, og har felles DnA med Kristiansands In The Woods…
Takket være heavymetal.no´s Yngve, fikk jeg hevet forventningene, da han i et intervju
avslører de tidligere har spilt for fullsatt Kilden med internasjonalt publikum.
Denne kvelden var det altså duket akustisk opptreden på Kilden, og jeg glemte for
anledningen det var et offentlig konserthus jeg skulle på. Relevansen for glemselen er jo da
at man her faktisk overholder oppgitte spilletider. Hinkende inn litt forsinka, var salen
ganske full, og scenen var besatt av vokalist, klassisk gitarist til venstre, trommeslager bak
ham, bassist/gitarist/vokal til høyre, gitar/lap steel til høyre for ham; bak, en keyboardist, og
i bakerste rekke en strykekvartett. Det var en fuktig kveld inne og ute, og vi ble møtt med
musikk som lignet bladene på trærne utenfor. Melankolske, kontemplative høstfarger i gult,
oransje, brunt, purpur og dus fiolett med en brummende vokal belyst av et svevende lys.
Den første låten jeg hørte var litt som noe som kunne vært med i en Toy Story med voksne
som primærmålgruppe. Flotte strykere, vakker gitar og keyboard, progga komp og kul
gitarsolo. Lyset var kontemplative maneter i grublekosmos. Den andre låten brukte
glimrende og glitrende romklang som la et lyst og luftig bakteppe for klassisk gitar, lap steel,
og den tidvis oppbyggende perkusjonen. Senere skifta omsider lyset humør og ble mørklagt
for å la strykere spille opp til et senere parti med intim flørt imellom cello, gitar og vokal. Det
er drømmende, episk, reflekterende og melankolsk Phil Collins- aktig. Det treffer den både
vonde og gode delen av sjela hvor nostalgien får utspille seg.
Etter låtene hamrer applausen. I coverlåten Six Ribbons er det en brummende middelalder-
esque ballade som nesten kunne vært fremført av en Bard i Skyrim. Låten tilhører dog tv-
mediumets kanon og Nordhus forteller den er fra en australsk tv-serie ingen har sett på tjue
år. Det er koselig, kult, og knallstemning med et melotron- og marjstrommebreak i låten.
Next up får vi en låt hvor en moody, kromatisk, nedgående akkordprogresjon utmerker seg,
og som igjen drar veksel på nostalgisk melotron. Her får vi veldig trøkk i et gubbete heavy-
metal refreng, men med et vakkert klassisk parti ila. sesjonen. Etter hvert avløses
besetningen, minus klassisk-gitarist, fra scenen. Han fremfører et stykke fra sitt kommende
soloprosjekt som er romantisk, nostalgisk og imponerende, med godvonde sus-akkorder.
Klappene tordner etter låten har fått utspille seg på scenen. Deretter får vi nok en enslig
opptreden – nå med fyren på gitar/bass/vokal, som spiller en låt som høres litt ut som en
Mad World med country-sensibilitet. Det er virkelig en flott stemme som antakelig sørget for
noen klumper i noen halser.
Vi får også høre en ny single som er lun og søt og også virkelig nesten kunne vært med i en
Disney-film, bare den ikke tidvis var så melankolsk. Det er ikke et minus, bare et trekk. Så
kom en låt hvor teksten lød noe slikt som “… hear the lullaby” (“Lullaby in Winter!!!” var det
en som vrælte iblant frydende gubbekvin på toalettet etter konserten). Det var stort – med
flere på kor, melotron og strykere som bæres av bass og trommer med glimt av farger fra
klassisk gitar og jazza pianoakkorder. Låten bygger seg opp og vokal og lap steel samtaler
melodisk med hverandre. Det kulminerer i at alt blir stille og en dronene dyp bass holdes og
klassikeren til venstre drar opp et eksotisk gitarliknende strengeinstrument jeg ikke kan
navnet på.
Det er stille og samtidig intenst når dronen går og de vakre og vonde østlige tonene blir mer
komplekse og ønsker velkommen en skeiv takt på trommer og bass som publikum ikke klarer
klappe til. Med et glimt i øyet anerkjenner bassist i mikrofonen at det kanskje jo var en litt
vanskelig takt å klappe til, mens publikum av ulike grunner tørket svetta av pannen. Det var
svært, det var fett og det var imponerende. De takket for seg med stående applaus, og kom
raskt tilbake (med en viss ironisk bevissthet), etter det obligatoriske spillet hvor både band
og publikum vet at de kommer på igjen for et finalenummer. Den siste låten har skjærende
fiolin, en sthøgg sub-bass, kalde farger fra piano og terminsolo (!) som høres ut som noen som desperat kviner et varsel om verdens undergang. Det kulminerer i et brått stopp.
Bandet smeller til med kveldens desiderte høydepunkt: terminspilleren lar en solo rive med
seg alle i publikum og synger høyt og uredd på randen av en naturkatastrofe. Bandet gnudde
på høygir under, og, fyfaen. Vi brølte i begeistring og publikum tordna. Det var rått. Som en
venn av meg sa: “Nå er termin verdens kuleste instrument”.
Fra scenen hadde vokalist veksla mellom norsk og engelsk i samtale mellom låtene, for å
anerkjenne tilskuere fra rundt om verden som hadde kommet i anledning konserten.
Mexico, polen, statene … Etter konserten vrælte to dudes fra Alvdal til meg pg. t-skjorta jeg
gikk med, og det ble selvsagt en fuktig kveld i lag med dem. De hadde kjørt 7-8 timer for
denne konserten – blide og fornøyde på prog-nasj.
.jpg){kind=link}