22.10.2022 var det duket for Honningbarna i den blå boksen på campus Grimstad. For min egen del var det høye forhåpninger og det lå en spenning i lufta. Det var litt tynt med folk først, men “mer til oss”, som jeg sa til en jeg tok en øl med. Det var klart en del studenter og ikke så stort aldersspenn, men både svensker, dansker og finner, og mange hadde sett dem flere ganger før.
For uinnvidde har bandet vært hele Norges pønka gullgutter siden de slapp sitt første materiale tilbake 2010. Tidligere har de dratt inn en spellemannspris for frisk pønk på sørlandsk dialekt med ekstra skarring – og skarp diksjon av skarpe tekster. Det blir krast og sjarmerende, samtidig. Jeg husker jeg så et bilde av dem, og tenkte noe sånn som at “det der er jo noen sosser som spiller cello” – noe jeg angrer på, da jeg har droppa noen konserter med dem. Bandet er berykta for virkelig energiske opptredener, med crowdsurfing, moshing og i det hele tatt høyt nivå på leveranse av hissige låter som tar nordmenn på kornet.
Nå turnerer med det aktuelle albumet “Animorphs” (2022), som har noen sinnsykt fengende låter. Frustrerte Det kommer til meg, nostalgiske Åh Bliss! og illevarslende En av oss er idiot og Øyane blir til mosaikk (sluppet allerede i 2020 og 2019, respektivt). De to siste låtene tematiserer begge kunnskap og eksistensielle valg anno vår samhandling mediert via internett i krisetider. Levert med tilgjort nonchalance og heftig patos.
Fra urtida av, har bandet vært godt planta i et friskt og raskt hardtslående pønk-uttrykk, med god drive med de fleste låtene i høyt tempo og leverer tekster som ironiserer og moraliserer, innfløkt og aggressivt, og setter ord (og skrik) på følelser og tanker om samfunnet og eksistensielle refleksjoner rundt aktørene i det. Driven i låtene fra Fri Palestina (2010), Fuck kunst (2013), Prinser av Sarajevo (2015), Drep meg (2016) er for meg peak, definitive Honningbarna, på tvers av diskografien. Når vi kom så langt som til 2016, bærer låter som Sinna unge menn med seg et preg av 2000-tallets metalcore, men smakfullt inkorporert i låtene. Denne tendensen, sammen med en litt annen utforskning av mer poppy, post-punk låter (som på King Kong Justice (2020)), er noe som er videre utforska på årets utgivelse.
Når det var godt en stund over annonsert spilletid, velta det inn med folk og lydene fra Animorphs ble skrudd på i PA-en.
Gulvet renner over av folk og søl straks Honningbarna strømmer gjennom publikum i hvite skjorter. De sparker fra med nevnte tittel-kutt og Passasjer. Vi får militante strober som lyner mot publikum over tordnende lyrikk og destruktive riff. Kick-ass start. Det spruter svette, øl, og bandmedlemmer velter fra scenen inn i folkemengden. Det fyrer hardt opp og stemninga går straks fra halv-doven, bedugget, til overtent og heloppmerksomt. Igjennom låtene flakser publikum etter rytmen som lakser opp en elv, og imellom låtene er vi tilsynelatende dritings igjen. Men det er noe som skjer med en gang det vrenges ut en akkord, et vræl og musikken hamrer løs på oss – “KANSKJE, KANSKJE IKKE”.
Folk er gira på nytt materiale, og en fyr heckler boybandet hengivent og vræler “En av oss er Idiot”. Frontfyren håndterer publikum med eleganse (“tålmodighet min venn”), selvtillit og god kontroll. Det markerer tendensen imellom slaga: småkøddent, men likevel seriøst frieri til publikum.
Før vi spekulerer i idioti, får vi et avbrekk fra det nye med Fri Palestina: gammel slager, cello det brenner av og mennesker det ryker av. Som verdenen rundt oss kollapser, ser vi folkemengden også kollapser inn i seg selv i moshpitter som er lette, energiske og jævlig moro med hopping og hoying til lyrikken i låta. Det er kule variasjoner i samspillet hvor oppbygninger og klimaks spilles seigere og klimakset brenner i hissigere tempo.
Så blir det faen meg deilig å endelig få skrike med vokalisten at “EN AV OSS ER IDIOT”. “OG EN AV OSS HAR JÆVLA FLAKS” (men jeg vet ikke hvem av dem jeg er).
Inni kaoset får vi høre “Æ hørå”, og “Det kommå te mæ”, begge to sterke kutt fra den nye skiva. Det er jævlig underholdene, og lyd og lys er på topp, pakker godt inn låtene. Med episk og inderlig korende melodilinje over pumpende grove klunk fra gitarer, avbrutt av lystige hoi à la IDLES vrengt gjennom Stu Mackenzie sitt effektbrett. Folk strømmer til når bandmedlemmene hopper inn i tønna med oss.
Det er teknikk, kunst og kunnen i å mingle med publikum imens låtene spilles. Jeg merker aldri noen sure noter, selv med gitaristene midt i moshen, eller når det klatres opp og ned fra gjerdet til scenen. Åh såh: Deilig med Åh Bliss!, som er blant de poppa kutta, med fargerike dur-gitarer og friske rytmer. En veldig gøy og søt låt, som slår godt an og wrappes opp tight. Øyane er mosaikk fortsetter trenden med aggressive mørke gitarer, nevnte vokaleffekt, vræling og en ring-modd effekt som akustisk demonstrerer meningsinnholdet i låtas tema: mediet vi konsumerer og kommuniserer igjennom gir oss ikke alltid en skarp oppløsning.
Flere låter fra nye skiva er energiske og får folk med. Selv digger jeg blant annet tendensen til litt mer metalcore-aktige, oppfeita gitarer ifra nyere skiver, og det gjør det seg godt live! Samtidig som de også tidvis går for enn mer skranglete overdrive i noen av de nyere kutta. Men jeg savner noen av de mer punka låtene fra tidligere i katalogen. I tillegg til og ikke istedenfor. Uten at jeg klarer resitere hele settlista, var det en god samling sanger, hvor jeg savner noe, og da får mersmak.
Bandet spiller vel en drøy time halvannen time uten oppvarming, og det passa nok publikum helt fint i dag. Men en jeg møtte hadde sett dem snuse på mye lengre sett enn det, så jeg ble litt overraska når kvelden var over. Likevel, bandet gav 100%, og gjorde en god jobb i å engasjere oss.
Musikken er fet og det er høyt nivå, fart og spenning. Låtene som utmerker seg for meg er de nevnte. Også er det også et knepp til for Honningbarna å strekke seg til før de kan regnes som Norges beste live-band, som alle skal ha det. Men altså. Det er var jævlig fett, selv om ikke det rakk helt opp til hypen som har bodd i meg. Men som hipsteringeniørene rundt meg hopper jeg passe mye med – speilrefleksen fikk i seg litt øl – og som de bortskjemte sørlendingene vi er, mesker vi oss i herremåltidet av Honningbarna-konsert. Mersmak av bitter honning, mens vi henger oss i greina og stirrer ned i en pikselert avgrunn, uten at vi skjønner det. Merker at ikke det var rart å høre ho svensken jeg møtte si at ho så dem for syv-og-tyvende gang.
