“I sør har de sjøen setter lys på de tingene som kan være viktige for oss som mennesker her og nå. Som å være hundre prosent tilstede i en hverdagslig handling, det å alltid ha en bevissthet på at det er veldig viktig å smile, å puste, eller å være så sliten at alt det som er viktig er noe man bare ikke har overskudd til.”
“Vær tilstede, lytt, observer, la tanker og følelser oppstå. Tolkningen ligger hos hver enkelt publikummer.”
I Sør Har De Sjøen er en ny teaterforestilling på kilden og er produkt av et samarbeid mellom regissør Maritea Dæhlin og billedkunstner Kaja Haven. Begge kunstnerne ses på som spennende, nye og voksende stjerner i sine respektive felt. Med I Sør Har De Sjøen har de skapt en unik og utfordrende forestilling som du sannsynligvis aldri har sett maken til.
Når det kommer til samtidsteater må jeg nok bare innrømme at jeg ikke er noen fagperson, men jeg kan ihvertfall si noe om hva jeg så, hørte og følte gjennom stykket. Dette er ikke en tradisjonell lineær forestilling med klare dramatiske trekk. Det minner mere om en slags dramaturgisk kollasj. Faktisk slo det meg underveis at det kunne minne litt om noe av dagens internettbaserte humor som tidvis kan oppleves som veldig ustrukturert og tilfeldig i sin dekonstruksjon av etablerte “meme” formater. Jeg opplevde ihvertfall stykket mer som et sanseinntrykk som ikke nødvendigvis skulle fortolkes for mye.
Noe jeg virkelig likte var hvordan stykket allerede var i gang på et vis fra en gikk inn døra. Scenen er opplyst og skuespillerne sitter klare. Om du ser på bildene så ser du nok også det monokromatiske scenedesignet som det tydeligvis trengtes 40 kg gurkemeie for å få farget. Og en skulle kanskje tro at ting kunne oppleves litt flatt når alt er en farge, men lysdesigner Tormod Carlsen fikk endret karakteren til gulfargen fra lyst og sommerlig til en mørkere nesten vulkansk karakter. All ære til Kaja Haven og kildens rekvisittavdeling.
Siden det ikke er noen tradisjonell handling i stykket, vil jeg heller kommentere noen av teknikkene, temaene og virkemidlene som ble brukt og hvordan de traff meg. Et veldig interessant aspekt var hvordan rommet ble utnyttet, selve scenen fortsatte gjennom veggen og ut av syne fra publikum og dette spilte inn i flere sekvenser. Det at de ene skuespilleren kan ha en monolog gående mens de forsvinner ut av syne samtidig som den andre gjør noe helt annet fysisk foran deg kan ha en nokså desorienterende effekt. Og det er nettopp det som oppsummerer det meste av følelsene jeg satt igjen med, en følelse av dekonstruert forvirring på et vis.
Det er vanskelig å si noe konkret om hva jeg syner og hvordan en formidler stykket til andre, jeg tror alle vil ha ulike oppfatninger og følelser selv. Jeg tror ihvertfall at det er et stykke som er verdt å se om du er åpen for en kulturopplevelse litt på kanten av formatets rammer.