Fra 31. januar til 6. mars spilles Jonas på kilden. Dette er en dramatisering av Jens Bjørneboes roman Jonas fra 1955. Stykket er dramatisert av M. H. Hallum og regissert av Mari Vatne Kjeldstadli.
Alle som har lest Jonas vil kunne kjenne igjen de grunnleggende trekkene og de viktigste elementene i historien, men de færreste ville nok forventet noe som dette. Boka har blitt plukket fra hverandre og satt sammen igjen på en måte som gjør poengene til Bjørneboe tydeligere og mer relevante i dag. På en måte følger vi fremdeles hovedkarakteren Jonas, men hans historie blir nå fortalt gjennom en helt annen fortellerinstans. Dette gir rom for diskusjoner, også på scenen, om hans situasjon og alt det samfunnskritiske Bjørneboe nettopp ønsket å skape diskusjon rundt.
Stykket er mye mer fragmentarisk enn boka. Via brudd, teater i teateret og forskjellige medier, som film, dukker og musikk, oppnår de den hellige fremmedgjøringseffekten – en effekt også Bjørneboe, som stor Brecht-fan, var opptatt av. Publikum er til enhver tid klar over at de er tilskuere og ikke en del av handlingen. Dette gjør det lettere å skulle forholde seg mer objektivt til problemstillingene og å gjøre seg opp en egen mening.
Oppsetningen er full av kontraster. Fra en nesten helt realistisk spillestil hopper de over til å spille med små dukker, som om de kun var barn som lekte. Fra å snakke om seriøse og viktige temaer hopper de over til komedie. I løpet av forestillingen går publikum gjennom hele følelsesspekteret.
Som kjent har de også fått med seg Honningbarna. Dette var til vår store glede ikke bare som musikere, men også som aktører. De spiller roller, styrer kamera, flytter på scenografien og utgjør en enormt viktig del av skuespillet. Men frykt ikke, de spiller også. Noen deler av forestillingen kjennes nesten ut som en konsert, hadde det ikke vært for at man er så smertelig klar over at man ser teater. Dette sår tvil blant publikum; skal man se på og følge med som ved en forestilling, eller skal man nyte musikken og nikke med hodet som under en konsert?
Jeg ønsker ikke å avsløre alt for mye om handlingen eller hva man kan forvente dersom man velger å se forestillingen. Som teaterbarn har jeg sett utrolig mye teater og utviklet en nesten for kresen smak, men dette er et stykke jeg kommer til å måtte se flere ganger. Jeg tror ikke det kan bli særlig mye bedre enn når man kombinerer nesten alle tenkelige elementer, stiller noen viktige og vanskelige spørsmål til samfunnet, tar publikum fra latter til forvirring, og inkluderer det som muligens er Norges kuleste band. Helt oppriktig overgikk dette mine forventninger ved å både gjøre noe nyskapende og samtidig gjøre det på en måte jeg tror Bjørneboe selv hadde satt pris på.
Tekst: Lina Maria Skullerud
