Anmeldelse: Jørgen Engebret – Over brostein, under stjernetegn

Jørgen Engebret – Over brostein, under stjernetegn

Jørgen Engebret leverer på Over brostein, under stjernetegn en smeltende, sakte og intim
kolleksjon med inderlig bergensk rap. Etter å hørt gjennom litt tidligere låter ble jeg spent på
å sjekke ut det nyeste innen for bergensk pillow-talk rap. Totalt blir vi servert fire korte
tracks på senga, som klokker inn på rett over ti minutt totalt. Det er rolige, rimende og
rappende tanker over drømmende slow-fi beats.

Den første låta, Nedbør, viser fram fet produksjon med myke, vonde synther og reverb på
trommene som minner om regndråper – det er et fint grep i forhold til låtas metaforer.
Versa flyter godt gjennom svevende og dempende tepper av lyd med spissere, skimrende
gjestedetaljer. Både på godt, og på vondt, så er det inderlig bergensk kjærlighetskliss. Etter
vært går det opp for meg at det er følelsesregisteret til jeg-personen i låta er regnet som
skyller bort snøen, som er hon-personen i låta. Hun er kald? – han er, som regn – kjip? Og vi
får til slutt beskjed om at han lar ho snø inne – i seg selv da? Det emosjonelle registeret til
karakterene er begge er altå del av værfenomenet nedbør. Det er to typer drittvær, som ikke
funker så bra sammen. Men likevel – det skjer noe noen fine ting i drittvær også da. Den andre låta, og første singelen fra ep-en, Verden (19.08), har halvveis interessant lyrikk
som handler om å sveve rundt i livet uten å gjøre så jævlig mye ut av det.

Noen tanker bare svever
Noen mennesker bare lever
Vetsje helt koss det fungerer
Men det funker for meg

Det å leve sånn kan kritiseres, men poenget her er uansett at det jo “… funker for meg”.

Vi blir altså presentert en betraktning om hvordan man vaser litt gjennom livet. Det
scratcher nok ikke helt den eksistensielle kløa noen av oss har. Det er nok likevel mange som
relaterer til klisjeen om å vandre rundt uten mål og mening. Sånn sett funker det bra.
Lyrikeren er ellers selvbevisst og utleverende. Vi blir forsikret om at

Eg svever under en måne, høy som et kirketårn
Gjennom den samme forbannede byen der eg aldri vokser opp …

Assosiative rim rir den kanskje best flytende beaten på ep-en. Det er bedagelige tanker og
observasjoner fortalt fra jeg-et i en lun og intim form.

Den tredje låta, En natt, er single nummer to. Jeg syns det er vanskelig å forholde meg til
denne låta. Den er passe bra, og så dårlig, annenhver gang jeg hører på den. Sammenligna
med den første og siste låta er den likevel litt mer interessant – klart dette er en av singlene.
Dramaturgien funker bra her og leverer en historie som er enkel og resonerer, om enn ikke
den er superspennende. Drit sliten etter en lang fest med emosjonelle samtaler. Både vers
og refreng er catchy og helhetens deler gjør seg godt med hverandre. Låta er kort og lett
fordøyelig, nostalgisk, romantisk og lengter etter å bli spilt på et intimt dritsein nasj, eller
kvelden etterpå. Det er en relativt sterk låt, som også har en kanskje litt sliten drive. Så skal
det også sies at den prydes med stramme beats, fint lydbilde med kule flangere og risere.

Siste låt ut heter Siste vers. Kanskje litt uinspirert, søt motivasjonslåt, som jeg synser at kan
være litt mer hit-or-miss enn de andre låtene. Denne er mer funky og oppløftene, , men er
kanskje litt for mørk og nede i energinivået for at undertegnede helt føler det.

I forhold til helheten: får de mer interessante elementene og valørene får nok plass til at
kicker hos folk? En ting er at stilen er ganske rolig og ikke ulikt energinivået og estetikken til
den psykedeliske pop-verdenen i Bjørgvin. Om det var litt mer dynamisk røkk i Engebrets
utførelsen – og i produksjonen – så kanskje det hadde vært enda mer spennende for
undertegnede. Litt hardt mot mykt, liksom. Men det er kanskje ikke poenget. Beatsa er
rolige, søte, lune og speisa, og passer godt til den inderlige bergenske leveransen, som bærer
med seg emosjonelle refleksjon og eksposisjon som ikke er like vanlig mange andre steder i

landet. Det er jo også det som gjør det interessant å vurdere, og nok noe mange hadde hatt
godt av å etterape litt i livene sine. Så har Engebret har uten tvil en behagelig stemme. Det
er litt intim pillow talk av og til, og det er jo kanskje ikke for alle. Det blir liksom litt vel søtt til
tider, men det vel kanskje nettopp det som er poenget, og noe som folk kan digge.
Varierende hvor mye lyrikken egentlig funker for meg, men så er jeg nok heller ikke i
målgruppa. Og om du er det, kan godt være at du vil si at “men, det funker meg”.

Låtskriverkred:
Jørgen Engebret (Spor 1-4),
Sjur Folgerø (Spor 1,2 og 4) og Mats Pedersen Austgulen (Spor 3).

Produsert av Sjur Folgerø (Spor 1-4), Kristian Fanavoll Tvedt (Spor 1-4), Reidar Frugård
Opdal(Spor 1-4) og Mats Pedersen Austgulen (Spor 3).