NYOS på Vaktbua, mandag 26.09.2022
Finske bråk-rockere NYOS på Vaktbua. I kveld var det få publikummere for en gruppe – riktignok med litt sært musikalsk uttrykk – som hadde kjørt fra Trondheim for å spille. Det var likevel noen fans til stede. Jeg var selv fått øya opp etter å sett dem åpne for Zeal & Ardor (CHE) på Parkteateret i Oslo en gang. Det bygger seg uavhengig av antall publikummere opp en viss stemning i meg når jeg ser den minimalistiske scenen (arealmessig) er innredet med en ny vegg: forsterkere. Absolutt akseptabel kledning.
Den første låta river oss rett inn i det strukturerte kaoset som er denne gruppas låtmateriale. Det hypnotiske riff og himmelkontrast i akkordene på gitar og trommer som suger oss inn i NYOS sin vortex. Selv om dette er en duo, er dette blant de høyeste konsertene jeg har vært på, på Odderøya. Man kjenner det trøkker godt i kroppen når man står foran scenen, og det er intenst, kaotisk. Når man forsøker å finne stormens senter, klarer man det ikke alltid helt. Og det er greia. Det er litt som scenen i Dune (2021), hvor hovedpersonen slutter å navigere i stormen han flyr gjennom. Man må bare la seg bli tatt med. En låt avsluttes av sluket fra en jafsende tremolo effekt på gitaren, og punkterer låta på et mektig vis.
Så får vi servert en kort, gjentagende loop av et heavy riff som kontekstualiseres først av bakpå break-hop trommer – før det rekontekstualiseres med frenetiske og veldig frampå trommer. Vi får riff som smaker av Meshuggah (SWE) og Oranssi Pasuzu (FIN). (Den er kanskje ikke helt på bærtur, denne siste assossiasjonen, da et av medlemmene er såkalt sound engineer for Oranssi). Jeg merker jeg syns det er synd at ikke flere får føle på vibben her i kveld. Den tredje låta startes med dronende toner og lokalet rister så det ramler ned fra hyllene i disken. Etterpå er det monstrøs emo, jævlig kompliserte trommer, jazza farger, rolige breaks og veksling mellom svevende naive avbrekk og egenarta kaos. Vi får bassete mathcore som avløses av hårete overtoner, kantete riffing med stadig mer klikkings og utrolig aggressive, imponerende trommer. What.
Ildsjelene på bua sørga for at gløden kom oss til gode i kveld, musikanter og publikummere. De har også mye spennende snacks utover lover kveldens bookingansvarlig, Timo (kjent i Kristiansand, blant annet for å arrangere VIVID. a post-rock festival). Etter konserten fikk jeg nørda rundt romskipene av noen pedalbrett (ja – flertall!) gitarist og lydskulptør i NYOS, Tom, kjører, imellom de finske banda han anbefalte meg å lytte til.
Noe vi merka så på kroppen denne kvelden er hvordan bandet produserer så utrolig fyldig lyd med kun trommis og gitarist. Det er mye takket være (som Tom forklarer) at en enkelt gitar fordeles jevnt ut mellom forsterkere designert til diskant-, mellomtone- og bassområdet. Med drahjelp fra effekter og lagvis opparbeidede loop-sekvenser, er det ikke noe savn med bass, eller synth for den saks skyld. (Jeg tror hva enn som ramla fra hylla kan skrive under på dét).
Det er svært og bråkete, og særlig kult i et så lite lokale. Det er nesten så en lukter rør og transistorer i vrengen fra gitaren og mørbanka trommeskinn.
NYOS´ opptreden er en hyperdissosiativ Hans Zimmer som raser gjennom universet stoff meden ambivalent oppvekst som drivstoff, og på et øredøvende volum.
