Anmeldelse: Phone Joan

Fyrrig og stødig

Phone Joan – en blanding av krasse riff, soul-tendenser og kraftige stemmeløp. Dette gjør nesten scenen på Café Generalen for liten.

Det er fredag – klokken tikker 21:14, og bandet gjør sine jomfruskritt på Café Generalen i Kristiansand. Vokalist Carina Moen og gitarist Rikard Haugen åpner konserten med en liten gitar- og vokal-intro før resten av bandet sparker seg inn på stødige markeringer. Det tar dog et par låter for å varme teltet ordentlig opp, men når det først løsnet, gikk det slag i slag med publikumsvennlige låter som Rabbit Hole, Feeding The Fire og Flintlock Court.

Bandet gjør nesten alt riktig – de har attitude, samspill, skitne tekster, styggfete akkorder med en vrenggitar som rasper opp trommehinna og en bassist som legger gospel-aktige koringer over Moens kraftige melodiløp. Hun etablerer fort en kontakt med publikum og nærmest stirrer deg rett inn i hvitøyet mens hun messer med sine overstyrte vokaleffekter setninger som “Let’s dance into the sunset // I’m ready for you”.

Et par innslag av vaklende tempo fra trommeseksjonen forekom sammen med litt feedback fra lydmannen satte likevel ikke demper på helhetsinntrykket. Phone Joan er kvalitetsmusikk, og det er deilig å se et band som tror på det de gjør og formidler en enorm selvsikkerhet og rett og slett baller. Etter å ha blitt klappet inn igjen av publikum, som ville høre kanskje den feteste låta de har – nemlig Na Na Na Na Na – kulminerer konserten i at Moen napper til seg en trommestikke og dundrer løs på cymbalene til trommisen, før hun nonsjalant kaster stikken ut til publikum og synger videre på et nynnehook som er fengende som få andre ting.

Det lille konsertområdet på Café Generalen er veldig innbydende, men blir kanskje litt for “pent” for en gruppe som er så grove i kantene som Phone Joan – som spiller musikk man helst står til. Det kom godt frem da to ivrige fans dro seg opp fra sitteplassene sine og danset til Phone Joan i det kveldstemperaturen begynte å synke.

Likevel – med det musikalske utgangspunktet de har, og med tekstlinjer som “I’m so sick of this shit // you just shut me off” og “I’m going to buy me a gun // are you going to help me get it done” har Phone Joan et presentabelt produkt å melde, men dessverre ikke banebrytende nytt. Det betyr likevel ikke at det ikke er brukbart – for det er det i aller høyeste grad.

Tekst: Anthoni Hætta- red@unikumnett.no

Photo: Pressebilder