I den to episoder-lange sesongpremieren på Homeland fortsetter Carrie Mathieson sitt virke innen etteretningstjenesten, nå som leder for amerikanske militæroperasjoner i Kabul. Carrie ser ut tilsynelatende ut til å klare seg bedre enn før, mens hun skal både takle både morsrollen og finne ut av en hendelse som rammer på tvers av landegrensene. Hun får hjelp av tidligere kollega Peter Quinn som egentlig ikke hadde trengt å ha mer med død å gjøre.
Den amerikanske politiske spennings/thrillerserien fra 2011 hadde søndag 3. oktober premiere på sin fjerde sesong. I forrige sesong så vi slutten på det som har vært utgangspunktet for hele serien da serieskaper Alex Gansa endelig, etter å ha trukket det ut i to sesonger med stor suksess, gav marinesoldaten Nicholas Brody det uunngåelige nådestøtet. Spørsmålet vi som publikum nå stilte var om slutten på denne delen og på forholdet mellom de to hovedpersonene Brody og Carrie også ville bety slutten på dynamikken i det vi kjente som Homeland. Ville det være mer å fortelle om, flere temaer å ta opp og muligheter for mer spenning?
OBS! SPOILER ALERT!
Enter the Drone Queen
Siden vi sist så Carrie Mathieson, spilt av Claire Danes, har hun født en unge og fått seg ny stilling som sjef i Midtøsten. Hun leder de amerikanske militæroperasjonene i Kabul i Afghanistan, og hittil har det vært svært vellykket pga. god informasjon. Operasjonene har bestått i å knerte terrorister én etter én, med kirurgisk presisjon, og i all hemmelighet. Carrie virker mer samlet enn tidligere, men samtidig består livet bare av to ting – jobb og søvn – søvn basert på sovepiller.
En tabbe sender Carrie avgårde til den amerikanske ambassaden i Islamabad (Pakistans hovedstad) for å hjelpe til etter voldsomme tumulter blant befolkningen. I Islamabad møter hun igjen profesjonell drapsmann Peter Quinn, spilt av Rupert Friend, hvis jobb nå for tiden har tatt en roligere turn og innebærer papirmakulering. De prøver å få tak i sjef for ambassaden, Sandy, spilt av Corey Stroll (House of Cards) som tydeligvis holder på med noe hemmelig. Samtidig kjeder tidligere CIA-direktør og Carries tidligere sjef Saul kjeder seg i det private næringslivet i New York.
Vi blir også kjent med medisinstudenten Aayan Ibrahim som våkner opp og finner hele familien sin drept. Han er medisinstudent i Islamabad og blir etterhvert motvillig en del av saken som utvikler seg.
Første episode byr på mange følelsesladde scener, endel eksposisjon og mye bruk av navn – som for å minne seerne på hva de ulike 
figurene heter. Det tar selvsagt tid å bygge opp drivkraft i en ny sesong, men spenningen tar seg opp i siste halvdel av episoden. Rettere sagt: filmskaperne slutter å mate, og begynner i stedet å holde tilbake informasjon fra publikum.
Slutten på første episode henger i løse luften der den ender med at Carrie stirrer på seg selv i speilet på toalettet, etter en heftig utveksling av følelser. Derfor var det veldig greit å kunne se andre episode like etterpå, og dette var nok også en bevisst handling fra tv-selskapets (Showtime) side.
Tilbake til USA og tilbake til familien
Selv om Carrie nå er blitt mor til en jente (Franny/Frances), der Brody er faren, ser ungen ut til å være svært fraværende i hennes liv. Stillingen i Kabul var nemlig for farlig til at Carrie kunne ta med seg Franny. Da Carrie, sammen med Quinn, må tilbake til USA for å forklare seg om hendelse i første episode, ser vi henne kvie seg for å møte søstra som inntil videre tar hånd om niesen sin.
Det viser seg at CIA-direktør Lockhart vil ha Carrie permanent tilbake i USA etter det som skjedde i Pakistan. For Carrie betyr det at hun blir nødt til å være med Franny, og det betyr å tenke på hva som skjedde med Brody. Hun tror ikke hun kommer til å takle det. Derimot er ikke Carrie den eneste Lockhart har tatt tilbake til USA permanent, og denne andre eks-agenten har verdifull informasjon. På tide å bruke sine manipuleringsevner!
Quinn, derimot, foretrekker å være tilbake. Møtet med den lynjsegale mobben i Islamabad har gitt Quinn varige traumer, men han ser ut til å finne det han savner hos en høyst usannsynlig person. Denne personen lytter og er vennlig, i motsetning til Carrie som avstumpet og blankt avviste hans problemer.
Historien engasjerer videre gjennom hele 2. episode, gjennom en overraskende sexscene, en overraskende voldsscene, utpressing av sjef i kjent Carrie-stil, og at Quinn endelig sier ifra om at nok er nok. Så lenge man overser Sauls ene meningsløse ekteskapelige scene, går det greit.
Det eneste igjen av Brody er ungen
Skuespiller Damian Lewis ble kalt inn for fjerde sesong, da trolig for å spille en kort flashbackscene. Vi er altså ikke helt kvitt ham, og det er ikke så rart, når man ser på hvor raskt og hvor fullstendig borte han ble fra dialogen og serien etter at han døde. Det skyldes delvis at hans arbeid som dobbeltagent må forbli hemmelig for at arbeidet han gjorde ikke skal bli forgjeves. Det eneste minnet var den lille stjernen Carrie tegnet inn på minnesmerket i CIA-bygningen. Den andre årsaken er nok det at serien skal grave det opp igjen denne sesongen.
Det er her ungen kommer inn i bildet. Carrie virker ikke særlig moderlig, men hun ønsket aldri å bli mor i utgangspunktet. Hun ble omtrent overtalt til å beholde barnet, istedenfor å gi det vekk.
Hver gang Carrie ser ungen, minnes hun faren og blir trist. Hun sliter nok med en fødselsdepresjon, samtidig med skyldfølelse for farens død, og med ubearbeidet sorg som ikke akkurat hjelpes av at alle tror han er terrorist eller landsforræder. Det er klart at dette ikke kan vedvare. Problemet er ikke bare det at hun unngår å ta ansvar for barnet sitt, men at hun er avhengig av sovepiller og arbeid for å holde tankene unna. Hun kommer til å gå på trynet denne sesongen, og hvem er der for henne, da?
Peter Quinn blir denne sesongen enda viktigere som motvekt til Carrie, som kollega og som venn. Etter å ha blitt med på teamet under terroristenjakten i andre sesong har han vært en svært dyktig støttespiller for Carrie, både faglig og menneskelig. Når Carrie nå har en ny stilling der hun blir den som tar liv av folk uten å spørre, stiller han spørsmål ved dette. Hun har ikke bare en ny stilling – hennes rolle i serien ser også ut til å ha skiftet. Hun har gått fra å være den forelskede, maniske, utradisjonelle agenten som måtte overbevise alle andre om at Brody var uskyldig eller skyldig, alt ettersom, til en som nå har mer makt og som også virker mer skjødesløs og usympatisk enn før. Det vekker sympati i de scenene hvor vi ser henne slite med å forholde seg til barnet og søsterens forventninger til henne, samtidig som man kan irriteres over hvor ubrydd og ufølsom hun kan virke i andre situasjoner. Sett utenfra og uten kunnskap til hennes historie vil disse tingene sette henne i et dårlig lys. Likevel spiller skuespiller Danes med en sårbarhet selv i de ufølsomme scenen slik at man forstår hvorfor hun reagerer slik hun gjør. Det ligger noe bak, denne overveldende sorgen hun finner det lettere å stenge av for å kunne takle hverdagen. Tenk bare på hvordan denne rollefiguren flere ganger har vært så var for kroppspråk og stemmebruk at hun har tatt valg som har reddet dagen i siste liten.
Seriens styrke tidligere har vært at i tillegg til å være spennede og godt skrevet også klart å gi oss sympati for begge saker ved å vike unna simple svart-hvitt bilder og vise begge sidene av en sak. For eksempel fremstår den pakistanske medisinstudenten Aayan Ibrahim, som også er nevø av en kjent terrorist i Pakistan, som helt rasjonell, og spilles nyansert og tilbakeholden av Suraj Sharma. Han blir dermed en som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i, og det blir spennende å følge utviklingen hans videre.
Utseendemessig fortsetter Homeland med samme dempede og realistiske valg av farger. Tidigere har ikke serien utmerket seg med minneverdig fotografering, men i disse to episodene har kvaliteten løftet seg, og påvirker selvsagt hele inntrykket av serien i positiv retning. Jeg satt og tenkte hvor fint det er å se bilder fra land vi vanligvis ikke får sett så mye av unntatt i forbindelse med krig og elendighet, til jeg kom på at filmen faktisk er filmet i Sør-Afrika i sin helhet. Man kan si at det er en ganske god jobb gjort av produksjonsdesigner.
Endelig vurdering
Homeland fortsetter med sine styrker – nyanserte karakteriseringer, spenning og anledninger til å bry seg om menneskene i historien. En svakhet med serien slik den framstod i premieren er at
det ikke føles nytt måten Carrie går fram på for å løse en sak. Når hun setter igang med heftig utspørring av vitner og sjefsmanipulering uten hemninger, har vi allerede sette dette i tre sesonger. Håpet er at det endrer seg etterhvert, at hun utvikles videre som person, og at vi får se nye sider av henne i forholdet til ungen og hvordan forholdet til Quinn utvikler seg.
Trass i dette, tegner denne premieren bra for resten av serien, med nok av stoff å bygge videre på. Jevnt, bra skuespill og manus hjelper. Spenningen kommer til å bygge seg opp etterhvert som vi ser sinnet bygge seg opp hos Quinn, sorg få utløp hos Carrie, og om Aayan velger å være aktiv i forhold til det som har hendt ham. Allerede i tredje episode ser vi hvor stor betydning og mateevne hendelsene i første episode vil gi resten av serien.
Jeg vil trygt anbefale Homeland-fans å fortsette videre med denne sesongen, som ikke lenger tynges/hemmes av Brodys eksistens.
For dere som ikke har sett Homeland i det hele tatt – gled dere!
TV 2 Sumo har sikret seg rettighetene og viser serien kvelden etter visning på Showtime mandag morgen i USA, dvs. under et døgn senere. Unikum tipser forresten også om at TV 2 Sumo tilbyr studentabonnement som er gratis den første måneden.
Ellers kan det være interessant å vite Showtime lar disse episodene streames gratis på sin egen nettside og mange andre medianettsteder så lenge man har amerikansk ip-adresse.
Tilgjengelig på TV 2 Sumo mandager kl. 22:40.
Tekst: Silje Madalena Unander – nett@unikumnett.no
Foto: Showtime – nett@unikumnett.no
Leave a Reply