Anmeldelse: Tingenes Tilstand

Hvor langt kan man gå i kunstens navn? Hva er forskjell på et ”statement” og hærverk? Hører moral hjemme i kunst? Og hvor langt er man villig til å gå for å være med den man elsker? Dette er bare noen av spørsmålene de stiller seg i Tingenes Tilstand.

Det er så mange lag jeg ikke kan røpe uten å ødelegge for opplevelsen. Da regissør Gianluca Iumiento noen dager før forestillingen sa at man ikke kan risikere å ikke se forestillingen, må jeg innrømme at jeg tenkte at det sier de vel om alt de lager. Men her tror jeg nok det stemmer. De har lekt seg med hva teater er, og har sett potensialet i hva teater kan være. Publikum blir selv brukt i kunstens navn, og det kollektive i opplevelsen står sterkt. Vi er i samme rom, puster samme luft, ser det samme, og må forholde oss til det samme. På en merkelig måte skapes et samhold ved at alle er litt usikre på hva man skal, og ikke minst hva man forventer. Man kan ikke la være å ta stilling til det som skjer. På godt og vondt.

Evelyn er kunststudent og går langt i kunstens navn. Hun blir sammen med den stusselige museumsvakten Adam, som etter hvert går blir kjekkere og får mer selvtillit . Vi møter hans motbydelige venn Phillip, og hans tidligere forelskelse Jenny, som nå er Phillips forlovede. Vi ser også hvordan Adam endres gjennom deres øyne, og hvordan deres relasjon endres. Dette er en forestilling om selveksponering, moralisme i kunst, manipulasjon, kjærlighet og vennskap.

Vi kommer inn i det hvitkledde scenerommet, og allerede her skapes spørsmål. Hvor skal publikum være? Noen setter seg på scenografien, noen stopper opp og noen tusler rundt. Jeg tenker strategisk og stiller meg midt i rommet. Det angrer jeg på senere.  Jeg skulle ønske jeg hadde turt å gå rundt og kikket, utforsket og opplevd scenerommet i større grad. Stykket blir nesten som et eksperiment på menneskelig atferd, ettersom publikum stadig må forholde seg fysisk til det som skjer. Flytter man seg? Setter man seg? Klatrer man opp i stigen for å se bedre? Lar man andre slippe til, eller presser man seg frem?  Scenen utspilles på ulike steder i rommet med raske skift. Interaksjonen med publikummet funker. Det er ikke bare en ”kul effekt”, men gir større dybde til forestillingen. De spiller med oss, og vi forflytter oss stadig. Selv om det går raskt, er det plass til både behagelige og ubehagelige pauser.

Dette må ha vært en drøm, eller et mareritt for lys, lyd og scenografi å arbeide med. Scenerommet er ikledd neonlys og lyden og lyset skifter ustanselig. Blir det for mye? Blir det for hektisk? Krever de for mye av sitt publikum? Nei. Vi står i det. Vi tar del i det. Og vi blir en del av det.

Det som virker som en litt platt, men morsom, kjærlighetshistorie pakket inn i kule effekter, viser seg snart å være mye, mye mer. Når det er ferdig har jeg lyst til å prate med noen, spy, klemme noen, se mer og samtidig være glad for at det er ferdig. Det at så mange av publikummerne ble igjen utenfor salen, er som regel en indikasjon på at man ikke er helt ferdig med opplevelsen. Man dveler ved det. Utsetter å avslutte det. Det trengtes her. Jeg ville snakke, høre, dele. Som publikummer får man sjansen til å se på sin egen posisjon rundt spørsmålene de stiller seg, og man er aktivt med i forestillingen, enten man vil det eller ei.

Dette er ikke forestillingen for dem som ikke gidder å stå i halvannen time. Dette er forestillingen for alle som er nysgjerrig på hva teater er, og kan være.

Tekst: Marthe Elden Wilhelmsen