Regissør: Rian Johnson Med: Mark Hamill, Daisey Ridley, Carrie Fisher, Adam Driver og John Boyega.
Sagaen om Luke himmelvandreren og alle de andre karakterene som ikke engasjerer.
Star Wars episode 5 «Imperiet slår tilbake» kom ut i 1980 og var ufattelig nok en kjempegod oppfølger til episode 4 som kom ut tre år tidligere. En oppfølger som ikke gjør originalen til skamme. Visuelt mye mer spektakulær og mer dypgående karakterer. The last Jedi (episode 8) prøver å gjøre mye av det samme som sin læremester. Problemet er at det ikke lenger føles like ektefølt og spesielt. Humoren er for tørr, de humoristiske kosedyrene ser ut som de er fra en lektøysreklame. Dette er en transportetappe som ikke gir store forhåpninger om avslutningen i triologien.
Luke tar opp rollen som Yoda hadde for 37 år siden som mentor for Rey. Full sirkel. Hurra og glede for alle de to menneskene som ikke så det komme. Mark Hamill gjør en kjemperolle. Jeg blir lei meg når han forsvinner fra skjermen. De andre opprørerne fra «force awakens» har sine sideoppdrag som i det store og det hele er temmelig ubetydelige og ikke driver historien fremover. Adam Drivers karakter Kylo Ren er ufattelig frustrerende. Den nye Vader løfter så mange gode forslag til hvordan filmen kunne vært bedre. Det er nesten surrealistisk hvordan han kommer med så mange replikker som impliserer bedre filmpremisser.
Uten å avsløre for mye kan jeg meddele at ved filmens slutt er nesten alle interessante, mystiske og engasjerende karakterer avgått med døden. Mange dør ufattelig antiklimatisk og samtlige gode dødsscener er av fullstendig ukjente karakterer. Verst er det for den mørke siden. Jeg føler synd på dem da de til slutt sitter igjen med ingen kompetente ledere. Husker du hvordan Darth Vader, Jabba the Hut, Fett og keiseren alle døde i episode 5? De gjorde ikke det? Kan det være gode grunner til å ha en skurkeklubb som består av mer en karakter med til neste film? Jeg heier nesten på den onde til slutt. Jeg ønsker meg en Tarantino- Star Wars med scener som investerer og tror på seg selv. Ikke hurtige raske scener som hentet fra en «transformers» der man ser tre filmer samtidig fordi klippene ikke klarer å holde oppmerksomheten til publikum i mer enn 3 min.
Bortsett fra de irske øyene og den bolivianske ørkenen er det lite storslått terreng i bakgrunnen. Det føles som en fabrikkert og masseprodusert opplevelse som ikke vet om den tør å være originalen eller om den ønsker å stå på egne ben. Gå for å leve i tiden etter Irak-krigen som «Rouge One» gjør eller lev i et tradisjonelt romoperaeventyr som den originale trilogien. Mye er fortsatt storslått og det er ingen tvil om at det er blitt investert mye i produksjonen av effekter som romskip og eksplosjoner men det hjelper lite når man som storfan sitter der med en litt ekkel klump i magen.
Pinewood studios er nok skyldig i at filmen føles klaustrofobisk da mye av scene forgår i trange sett med skuespillere som tydeligvis prøver å fremstille en reaksjon de har blitt beordret til å komme med. I «Imperiet slår tilbake» ser vi en sliten Luke som vagler gjennom en snøstorm, trøtt og frysende etter å drept- wampa-monstret i snøhulen. Hvordan fikk daværende regissør Kershner scenen til å føles ærlige og ekte? Finse. Snøstormen er ekte, følelsene er ekte og publikum glemmer at de ser en film. Man ser litt for mye datagrafikk og litt for lite spennende plott.
Er du religiøst overbevist om at «empire» er den beste episoden er «the last Jedi» en kamuflert fornærmelse mot deg fra regissør Rian Johnson. Hvis du bare ville ha «Star Wars the last Transformers»: stor musikk, romskip, tårepresse, eksplosjoner og flate karakterer vil du elske de delene som ikke har Luke. Luke redder filmen for meg.
Terningkast: 3
Tekst: Bastian Wiik
