Etter et møte hos Arendal rockklubb sitter det igjen fire gutter i sofaen som lader opp til neste øving. Prog-/trashmetallbandet Vorbid, etablert 2013, består av trommeslager Marcus Gullovsen, gitarist Daniel Emanuelsen, bassist Jonas Tellefsen, og gitarist og vokalist Michael Eriksen. De er å se på scenen på Sørveivfestivalen, men i dag har de latt seg overtale til å invitere Unikum inn i øvelseslokalene.
Hvordan var det dere fant hverandre?
– Startet jo egentlig med Michael, Markus og noen andre som startet bandet for sånn 3 år siden, og et par måneder senere i mars 2014 fikk vi med Daniel på lead gitar. Vi hadde hatt noen inne i mellomtiden mens vi lette etter ny gitarist, så da vi hørte Daniel gikk det opp for oss at «han er jo det beste vi har hørt, vi må ha ham». Historien bak det er litt interessant for han spilte bass i et band hvor Michael spilte trommer, så begge Vorbids gitarister startet sammen i et annet band på helt andre instrumenter.
Etter at den opprinnelige bassisten sluttet for å kunne bruke mer tid på andre interesser gikk Vorbid gjennom seks til syv innleide bassister før de i februar endelig fant en verdig bassist i Jonas.
Hvorfor Vorbid?
– Vi hadde et forferdelig navn før som var Morbid Visons, som da viste seg å være en av platene til Sepultura. Så vi tok bare forbokstaven i Visons og byttet den ut med M-en i morbid som da ble Vorbid, som betyr noe, vi vet bare ikke hva enda.
Dere har jo vunnet en del konkurranser, kunne dere fortalt litt om det?
– Det var på UKM hvor Vorbid fikk sin start, det var faktisk under UKM finalen i Trondheim at vi først møtte den første bassisten og tok ham under vår. Vi har også vært med på en årlig konkurranse som settes opp av rytmisk fabrikk (et talentutviklingsprosjekt i Aust-Agder). I fjor vinter vant vi pengepremien på ti tusen, som vi var veldig bestemt på at skulle gå til å få laget plate i løpet av neste året. Og midt i dette var vi også i en konkurranse inne i Oslo kalt Global Battle of the Bands eller GBOB hvor vi vant Norgesfinalen og ble sendt videre til verdensfinalen i Berlin – der tok vi hjem fjerdeplassen, da fikk vi jo samlet sammen det vi trengte for å kunne gå i studio å spille inn. Så da endte det med at Daniel steppet inn som bassist under innspilingen for å få ordentlig lyd på den EP-en som vi nå har gitt ut, og så kom Jonas til bandet kort tid etter.
Og hvor får en tak i denne plata?
– Er jo mest digitalt på blant annet Spotify, Itunes, Amazon og sånt men det er også mulig å få en fysisk kopi, blant annet i kafeen på Munkehaugen. Vi opplevde jo når vi fikk EP-en ut på streaming at folk kontaktet oss for å få en fysisk kopi, noe som er kjempemoro for oss. Det er egentlig derfor vi ville gi den ut i fysisk form siden det er noe old school og annerledes å faktisk ha noe å ta i. Det har blitt mer og mer forespørsel etter noe fysisk etter hvert som flere hører oss på streaming, så det viser jo at folk fortsatt er veldig lojale til formatet. Vi selger veldig godt i utlandet, spesielt i Tyskland, Spania og Frankrike.
Hvordan er ting dere imellom i og utenfor bandet?
– Vi krever nok mer av hverandre inne på bandrommet, det hender jo at man har tankene andre steder men når vi er der inne så krever vi at man kommer forberedt og gir alt av hverandre. Men et band skal jo være litt som en ekstra familie, så vi har god tone med hverandre utenfor også.
Hvordan er metallmiljøet på Sørlandet?
– Vi har forstått det på de eldre at det pleide å florere et alternativ-musikkmiljø på 80/90-tallet som nå har kommet tilbake i vår generasjon. Metallen har dabbet litt ut de siste årene og har fordelt seg på andre undersjangere da. Om sant skal sies så er det nå to sjangere som gjelder i Arendal, det er rock’n’roll og metall. Metallen styres av de unge mens rocken er for de i førti-femti årene, foreldregenerasjonen som har sine coverband.
Hvordan er sangskrivingsprosessen deres?
– Starter med at vi tar en halv ferdig tekst som en av oss har begynt, og så prøve å skrive en sang rundt den teksten eller så skriver vi en sang og bygger teksten inn etterpå. De sangene vi har skrevet frem til nå går veldig mye på undertrykkelse, spesielt innenfor religioner, hvor du da blir født og puttet i denne kategorien og så skal du da leve sånn. Det er ikke så populært innenfor metallen å skrive gladsanger om sol og blomster, det skal liksom være litt dystert, men vi har nå blitt mer interessert i å kunne fortelle en historie. Det er veldig lett å skrive alt for abstrakt hvor du bare hinter til ting med løsord. Når du skriver en historie får du mye mer dybde i teksten og det er å mye mer moro å skrive. Vi er alle store fans av de gamle progressivene som Rush som pleier å lage en fortelling ut av albumene sine. Vi prøver å lage en blanding av historier men med et tema som holder dem sammen og er en historie med et sterkt budskap.
Hvilken av deres egne sanger er deres favoritt?
Jonas og Marcus: Invention Intervention, siden den er ny og fersk å spille, pluss den er den første sangen Jonas var med på å lage, som gir den en personlig tilknytning. Daniel og Michael: Crimson Crown, den har veldig mange forskjellige elementer I seg og en kul tekst.
Hvilken opptreden er dere mist fornøyd med, og hvilken er dere mest fornøyd med?
– Verste var siste konserten vi hadde, en konkurranse vi var med på i Drammen hvor vi spilte med ustemte instrumenter og det var null respons fra publikum. Folkene som stod der beveget seg mindre enn de stolene som sto bak dem, du kan jo tenke deg når du skal så på scenen å lage liv og publikum ikke responderer – da blir du jo litt tilbakeholdne. Vi vant, så det var jo plaster på såret. Beste var faktisk forrige konserten vi spilte i Kristiansand under Southern Discomfort festivalen. Det var første gangen vi spilte der men energien var der. Det var god lyd, god stemning, mye mennesker, gode anmeldelser.
Dere skal jo opptre på Sørveiv i år, hva kan publikum forvente seg?
– Ny, ung, fresh og nyskapende trash og progmetall, a breath of fresh air om du liker en svær sjanger av metall. I all seriøsitet så tror jeg vi dekker ganske mange sjangere innenfor metall som folk liker, vi spiller raskt, vi spiller sent, vi spiller melodisk, vi spiller progressivt, vi spiller ganske mye forskjellig – vi spiller ganske enkelt Vorbid.
Hva er planen etter at Sørveiv er over?
– Vi har fått en del merch nå som må selges, blant annet kassetter som nå kommer i begrenset opplag i tilegg til vanlige CD-er og t-skjorter. Vi har merket et mønster i hvordan vi fungerer for vi har noen topper hvor vi gjør masse konserter og konkurranser, og når den bølgen senker seg så går vi inn i en periode hvor vi bare skriver og lager nytt materiale. Nå tenker vi at vi vil prøve å finne oss noen kontakter og bygge et nettverk, slik at vi kan jobbe for å få skrevet og spilt inn et nytt album.
Tekst og foto: Mats S. Høimyr
