«Most humbly on my bending knee, I´m begging you to help me, please.» Budskapet kunne ikke vært klarere.
For 37 året på rad graver nordmenn dypt i lommen for å gjøre verden til et bedre sted. Årets TV-aksjon går til Norsk Folkehjelp og arbeidet med å rydde miner. Jeg, som mange andre, har Sivert Høyems sterke sangbidrag fra forårets aksjon friskt i minne, og bestemmer meg for at jeg vil være med å gjøre noe aktivt. Jeg vil gjøre det jeg kan for å bedre hverdagen til de som bor i land der landminer og klasebomber truer hverdagslivet. Jeg vil spinne for livet!
Tilbakeholden entusiasme
Tidligere denne uken møtte jeg Spicherens salgs og markedsleder, Geir Torstveit. Han har de siste ukene viet mye tid og krefter til årets TV-aksjon. Ved en rekke treningsentre rundt i landet har det tidligere vært arrangementer der en har samlet lokale bedrifter og ildsjeler, og bidratt til aksjonen. Torstveit ville, som første treningssenter i regionen, gjøre det samme på sørlandet. Som Unikum skrev i forrige nr var, den opprinnelige målsetningen å kjøre en 12 timers seanse der håpet var å samle inn hele 1,2 millioner kr. Av flere ulike grunner ble dette målet vanskelig å nå og Torstveit forklarte at arrangementet nå skulle være fra kl 10-14.
Til tross for at hendelsen har vært markedsført i flere kanaler de siste ukene, har den helt store entusiasmen latt vente på seg. Store aktører i næringslivet med oppimot 200 ansatte, har kun bidratt med åtte syklister. Det har ført til at disse siste dagene har vært hektiske for å fylle de siste plassene. De utallige telefonene og alle som banket på døren i løpet av den korte tiden jeg var inne på kontoret til Torstveit bevitner om at flere fremdeles var interessert i å hive seg med på en av årets viktigste begivenheter.
Tilsynelatende rolig
Denne søndagen starter med at jeg kommer inn på Spicheren med spinningskoene under armen. Glassdørene som vanligvis åpner seg for alle og enhver går ikke opp. Jeg går noen skritt tilbake, før jeg prøver å gå mot døren igjen. Nei. Gjennom dørene ser jeg en gutt i grønn minerydder t-skjorte. Han kommer heldigvis bort og trykker på døråpningsknappen på innsiden. Han peker meg i riktig retning og jeg kommer ned i de ellers folkerike gangene på treningssenteret. Denne søndagsmorgenen ligger de øde. Er det kun jeg som blir med for å spinne for livet?
Jeg fortsetter ned vindeltrappen til den største av flerbrukshallene Langs veggene ser jeg det stå noen spinningsykler, men det er ikke et menneske å se noe sted. Jeg begynner å bli nokså forvirret, men tar i dørhåndtaket inn til den minste hallen. Det som møter meg er et nokså mørkt rom, kun opplyst av 2 lyskastere i den ene enden, og et stort lerret i det andre. Mellom disse to ytterpunktene var det et sodoma av fargerike, ettersittende sykkeldrakter med kjente bedriftsnavn smygende nedover låret til noen av Kristiansands morgenfulgler, som alle kvitrer rundt for å sikre seg den beste sykkelen. All tvil er hevet. Det er her jeg skal tilbringe den neste timen. Min utvalgte sykkel stilles inn, vannflasken plasseres ved siden av styret og jeg stiger opp mens jeg nikker vennlig til de som sitter rundt meg. Jeg er klar!
Meningsfulle 45 minutter
Lyskasterne bak meg dempes og alles øyne retter seg mot storskjermen foran oss. Ingen snakker, det er kun den stille susingen av 70 spinningsykler som høres, før Sivert Høyems mektige stemme fyller volleyballhallen. Jeg kikker bort på sidemannen, konsentrasjonen er fullt og helt på bildene fra årets TV-aksjon som flakker på lerretet. Stemningen er til å ta og føle på. Samtlige i salen forstår at vi er med på, og bidrar til noe viktig.
Instruktøren roper med autoritær stemme, – Vi skal ut å sykle Birkebeineren. Det krever viljestyrke og hardt arbeid! Belastningen skrur vi mot høyre. Opp å jobbe!
De tidligere følelsessterke bildene er byttet ut med opptak gjort av årets birkebeinerritt. En får virkelig følelsen av å være tilstede. Jeg merker at viljen til å tråkke til enda litt mer øker for hver syklist vi passerer på storskjermen. Velkjente bedrifter i regionen stiller opp med lag i matchede sykkeldrakter. Til venstre for meg har jeg 10-12 stk fra National Oilwell, mens LOS har tatt refleksvestene på for anledningen, og preger fremste rad til høyre. Det er god stemning, og lagene tråkker i takt. Den som gir seg er en dritt.
Instruktøren driver oss gjennom timen, og jeg trekker på smilebåndet da jeg merker at jeg legger meg litt over til siden da løypa foran meg svinger. Jeg kikker litt flaut rundt meg, men ingen har lagt merke til min overdrevne innlevelse. Vi sykler alle på samme lag og er fokusert på egen så vel som lagets innsats.
2000 klasebomber fjernet
Lyset kommer på igjen. Jeg og mine nye hjelperyttere retter oss opp, senker tempoet og pulsen kommer ned mot normalen. Nye syklister har begynt å komme inn i salen, klare for neste heat. Jeg tørker over sykkelen min, takker for en fin tur, og går for å finne en av dagens hovedpersoner, Geir Torstveit. Smilet lyser lang vei. De noe småstressede tendensene jeg så fredag morgen, har forsvunnet. Han forteller at etter vårt møte har han hatt hendene fulle, da det stadig dukket opp flere som ønsket å bidra til dagens arrangement.
Søndag formiddag hadde Spicheren, på vegne av TV-aksjonen, samlet inn drøye 400 000. Dette tilsvarer fjerningen av 2000 klasebomber, og hjelp til et ukjent antall menneskeliv. Det er med glede og stolthet jeg tar spinningskoene under armen igjen. Jeg bidro til Norsk Folkehjelps TV-aksjon med årets viktigste treningsøkt. Jeg syklet for livet!
Tekst: Stine Grimsrud – stine.grimsrud@unikumnett.no
